– Kom dere ut av kafeen og på ski

Tekst: Anne Myklebust Odland

Foto: Helge skodvin

Jeg kan begynne å grine når vi suser ned bakken, når en som har jobbet hardt for å klare bakken, får det til, sier Jill Garen.

Hun er vernepleier og jobber som sesongarbeider. Sommerhalvåret er hun jobbkonsulent i en attføringsbedrift i Voss. Om vinteren er hun daglig leder for skiskolen i Myrkdalen ved Voss. Hun er sertifisert skilærer på høyeste nivå av det internasjonale skiinstruktørforbundet. Hun underviser blant annet britiske VIP-kunder på ski. Men de kursene hun virkelig brenner for er for ledsagere. Hun vil at assistenter, tjenesteytere og familiemedlemmer skal våge å ta med seg personer med funksjonshemming ut på ski og bli trygge hjelpere i bakken. I løpet av en sesong kommer rundt ti personer på kurs for å lære å være ledsagere.

– Det er veldig få. Det er frustrerende at vi ikke når flere. Jeg tror det er mange med funksjonshemninger som ønsker seg ut, men som ikke har engasjerte hjelpere rundt seg, sier hun.

PAUSE I BRAKKA: Skiinstruktørene Lasse Hilleborg og Line Damgaard (t.h) samles i brakka til matpasue sammen med Jill Garen, som eier skiskolen.

Helge Skodvin

Kurs for ledsagere

For noen år siden tok hun imot en skoleklasse i bakken og en gutt i rullestol. Gutten og en skilærer prøvde sitski. Hun husker at de veltet i en sving og at gutten fikk noen blåmerker.

– Det ble litt oppstyr rundt det, og folk sa «stakkars deg» til ham. «Stakkars meg, nei! Dette er første gang på lenge at jeg kan fortelle om noe», sa han. Men han har aldri kommet igjen. Da tenker jeg at det kanskje skyldes at han ikke har noen rundt seg som er interessert. Mange trives så godt med bolle på kafe!

SKISKOLE: Myrkdalen Skiskule holder til i et brakkebygg noen skritt unna Myrkdalen Hotell.

Helge Skodvin

Kursene for ledsagere varer to og en halv dag. Da øver de på å kjøre ned bakken med bind for øynene, for å kjenne hvordan det er å ikke se. De binder opp et ben for å prøve seg på en fot. Og de kjører med ropert, for å bli hørt. Teoriundervisningen handler om hvordan ledsagere og den som trenger assistanse kommuniserer.

Hun understreker at det er mange som kan ta på seg ledsagerrollen - foreldre, søsken, assistenter.

– Tidligere hadde vernepleierstudiet i Bergen vinteraktiviteter her oppe, men det er det slutt på. Det er synd, for det ville gitt studentene et innblikk i hva det er mulig å få til, sier hun.

• På denne barneverninstitusjonen engasjerer miljøterapeutene seg i fritidsaktivitetene

Del av skigjengen

Denne dagen er hun på ski med Tor Einar Finne. Han har Multippel Sklerose (MS) og har booket seg inn på skiskolen i tre dager. Han har hatt 30 timers opplæring på sitski og vil øve mer. Nå har de kommet seg på skiheisen, og om få minutter setter de utfor en av de slakere bakkene i alpinanlegget.

MYRKDALEN: Tor Einar Finne øver sitski og får hjelp av instruktør Simon Johansson. Vernepleier og skilærer Jill Garen jobber for å få alle ut på ski.

Helge Skodvin

Skiinstruktør Simon Johansson står bak og styrer, mens Tor Einar Finne bruker armene for å svinge. Kulda biter, men bak briller og hjelm er det et fornøyd smil. Jill Garen skryter av hvor bra det går.

Da balansen og kraften i bena hans ble verre og han forstod at han ikke ville klare å stå på ski lenger, måtte han finne et alternativ.

– Jeg vil være del av skigjengen! Målet er å mestre sitski selv, så jeg kan være uavhengig, sier han.

Jill Garen kjører slake svinger ned bakken og sier dette er drømmen hennes. Å gi alle mulighet til å komme seg ut på ski.

– Barn som havner i rullestol tror at de aldri mer kan stå alpint. Mange er faktisk ikke klar over hvilke hjelpemidler vi har og at det finnes kurs for ledsagere, sier Garen.

Barndom på Hardangervidda

Hun vokste opp på Hardangervidda på gården Garen ved Maurset. Der startet hun karrieren som skilærer. Hun var 16 år og tok 100 kroner for å lære andre skiteknikk.

– Allerede da fikk jeg trent meg på å få frem det beste i folk. Det er det jobben min handler om, både i attføringsbedriften hvor jeg får folk ut i jobb, eller i bakken hvor de må tørre å sette utfor, sier hun.

I mange år jobbet hun kun som skiinstruktør, men da hun ble alene med tre barn, bestemte hun seg for å bli noe ordentlig. Hun utdannet seg til vernepleier ved Høgskolen i Bergen. Alle helger dro hun til Myrkdalen. Den gang var alpinanlegget smått. Damene i bygda solgte vafler, og mennene styrte skiheis og kjørte scooter.

SER MULIGHETER: Jill Garen mener kombinasjonen vernepleier og skilærer er veldig bra. Det gjør at hun ser muligheter i stedet for begrensninger.

Helge Skodvin

– Jeg kommer fra en tilsvarende plass på Hardangervidda, så det gikk greit, men jeg la merke til at noen hevet øyebrynene da jeg kom og ville jobbe her og få i gang kurs og skiskole, sier hun og ler.

Nå har Myrkdalen vært arbeidsplass i elleve år, i alle fall i månedene med snø.

– Kombinasjonen vernepleier og skiinstruktør er veldig bra. Fordi jeg er vernepleier ser jeg muligheter i stedet for begrensninger. Innstillingen er hele tiden at dette skal vi få til. Jeg ser hvordan folk som er skadet, som har mistet et ben eller en fot, finner skigleden tilbake. Det er fantastisk!

– Hvor er foten min?

I brakka hvor skiskolen holder til, samles instruktørene for å skifte og spise matpakka. I kaoset av hjelmer, briller, votter, skjerf og lue spøker Line Damgaard (35):

– Hvor er foten min?

FOTEN MIN: Line Damgaard setter fra seg den ene foten sin i garderoben på skiskolen, før hun drar ut i bakken. Hun står alpint uten protese.

Helge Skodvin

Benprotesten står i vinterstøvelen under benken der hun forlot den før hun dro ut i bakken. Line er låramputert og står på en ski i bakken, mens hun lærer opp briter til å kjøre porter. I følge Jill Garen er hun et fantastisk forbilde på hva man kan få til med vilje og lyst.

– Line lager bakoversveis i alpinanlegget, og i tillegg er hun dansk, sier Garen og ler.

Line var 18 år da hun måtte låramputere benet etter flere kreftoperasjoner og koldbrann. Tre måneder etter amputasjonen spurte foreldrene om det var greit for henne at de tok seg en langhelg på ski i Østerrike. «Uten meg? Nei, jeg skal være med», svarte hun.

– Handler om lyst og vilje

På en uke lærte hun å stå på ski på ett ben. Det ble flere turer, og på en av dem, traff hun Jill Garen, som oppfordret henne til å utdanne seg til skiinstruktør. I Myrkdalen tok hun kurs og eksamen. Nå jobber hun som ortopediingeniør i Bergen, men trår til som skiinstruktør ved behov. Hun og Jill holder blant annet ledsagerkurs sammen.

PÅ ETT BEN: Line Damgaard (t.v) har amputert det ene benet, og har lært seg å stå på en ski. Nå er hun en av skiinstruktørene i skiskolen til Jill Garen.

Helge Skodvin

– Alle kan klare å stå i bakken. Det handler om lyst og vilje til å prøve! Jeg kjenner flere som har vært benamputert i mange år som ikke tør, men hvem som helst kan få det til. Danmark har paradoksalt nok kommet lenger enn ski-nasjonen Norge på å hjelpe personer med funksjonshemninger ut i sportsaktiviteter, sier hun.

anne@lomedia.no

• Se flere saker på fontene.no

• Følg oss på