Sykehussosionomene Linn og Marit hjelper til når livet rakner

Sissel M Rasmussen

sissel@lomedia.no

Martin Guttormsen Slørdal (foto)

martin.slordal@lomedia.no

Iwona og ektemannen Michal Kupczak sitter ved enden av det lange bordet. Det er Michal som fører ordet. Han har pendlet mellom Polen og Norge i flere år. I 2021 kom Iwona til Trondheim. De skulle skape en ny framtid sammen.

Begge er glade i friluftsliv, og ser for seg både fjellturer, klatring og dykking. Så blir Iwona syk. Hun får en betennelse i hjernen. Det skal vise seg å bli alvorlig. Iwona blir akuttinnlagt med symptomer som på mange måter ligner et hjerneslag. På et tidspunkt er de redde for å miste henne, og hun blir lagt i kunstig koma. Datteren på 17 år er hjemme i Polen. Hele deres verden blir til et uoversiktlig kaos.

Rehabiliteringsklinikken

Ved bordet i dag sitter også sosionom Anne-Helene Selnes. Det er ikke første gangen hun møter ekteparet. Selnes var ofte i kontakt med Iwona da hun var innlagt på sengeposten i avdelingen. Lian rehabiliteringssenter er en del av Rehabiliteringsklinikken ved St. Olavs hospital i Trondheim. Her er de tre sosionomer. I dag har ekteparet Kupczak kommet for å snakke med Selnes om flere ting som trenger å ordnes. Ikke minst at Iwona skal få utbetalt sykepenger.

Selnes har fulgt familien tett siden Iwona kom til rehabilitering. I dag er det også en polsk-norsk tolk til stede, for selv om Michal snakker norsk, er det vanskelig for Iwona å få med seg alt som sies.

I dag skal Anne-Helene Selnes hjelpe Iwona med å få fastlege, og med kommunikasjonen med Nav. Mannen Michal er også med.

Martin Guttormsen Slørdal

Trenger mer enn akutt hjelp

Når uventet og brå sykdom rammer, går menneskene ofte inn i en krisetilstand. Ingen av dem visste hva som kom til å skje med Iwona. I en periode var det kritisk. Kom hun til å dø? Vil livet bli som før? Når den mest akutte situasjonen er over, tårner praktiske problemer seg gjerne opp. For Michal og Iwona viste det seg at ikke alle papirer og tillatelser var i orden, selv om ekteparet trodde de hadde gjort alt riktig. Det skapte problemer for hennes rett til behandling, til tross for at hun er EØS-borger og bosatt i Norge. Anne-Helene Selnes har vært til uvurderlig hjelp.

– Slike problemer er ikke uvanlige. Vi hjelper ikke bare de som er syke, men også de pårørende, som ofte står i en stresset og kaotisk situasjon som følge av akutte hendelser, sykdom eller ulykker, forteller Selnes.

LES MER: Forsker frykter at sosionomstillinger kan forsvinne: – Vi må bli mer synlige

Tverrfaglighet

På rehabiliteringsklinikken jobber Selnes og kollegene sammen i et tverrfaglig team hvor de selv vurderer pasientenes bistandsbehov. Sosionomene på sykehusavdelingene jobber imidlertid på en egen sosionomavdeling og etter henvisning fra lege, sykepleier eller annet helsepersonell som har med pasienten å gjøre. Samtalene kan foregå både mens pasienten er innlagt, og når de har poliklinisk oppfølging. De gir råd og veiledning, praktisk bistand, støttesamtaler og undervisning. De er altså alle sykehussosionomer, men de jobber ulikt avhengig av hvilken avdeling de jobber på.

– Vi jobber med å gjøre pasientene i stand til å ta vare på seg selv igjen, sier sosionom Marit Winsjansen Lernæs, som også er plasstillitsvalgt for Fellesorganisasjonen (FO) ved Rehabiliteringsklinikken på St. Olav.

En sykehussosionom kan følge samme pasient over flere år. Fra en akutt innleggelse, til sengepost, og etter utskriving, pluss inn i rehabilitering.

Egen kartlegging

Ved nesten alle de somatiske avdelingene på sykehuset jobber sosionomene etter henvisning på St. Olav. De mener det fungerer på en god måte.

– Vi er få i vår yrkesgruppe, men slik rekker vi over flere pasienter, og kan dra nytte av hverandres erfaringer i større grad enn dersom vi hadde vært én og én på de ulike avdelingene. Det er også viktig at det vi gjør blir dokumentert, understreker Lernæs. 

Marit Winsjansen Lernæs er plasstillitsvalgt for sosionomene i FO ved St. Olavs Hospital i Trondheim. Rehabiliteringen starter egentlig ved innleggelse, understreker Lernæs.

Martin Guttormsen Slørdal

Når sosionomen kommer til en pasient som har bedt om hjelp, foretar de alltid en egen kartlegging av pasientens behov. De opplever nemlig ofte at den beskjeden de har fått i henvisningen, ikke viser hele bildet. Det kan være vanskelige ting som pasienten ikke ønsker å snakke med sykepleier eller lege om. 

LES MER: – Sykehussosionomer kan ikke løse utfordringen alene

Forebyggende arbeid

– Vi er gode på samhandling mellom yrkesgruppene og vil i mange tilfeller være det naturlige bindeleddet mellom sykehuset og det eksterne hjelpeapparatet som pasienten trenger for å klare seg etter at sykehusoppholdet er over, sier sosionom Linn Bjerke.

Sosionomene på St. Olav forteller om pasienter som har fått hjelp til å unngå inkassokrav, utkastelser, stengt strøm, tvangssalg av bolig eller hjelp til å skaffe livsviktig medisin.

– Vi hadde en pasient som ikke ville skrives ut. Det viste seg at han ikke hadde penger på konto til å kjøpe den livsviktige medisinen han hadde fått foreskrevet av legen, forteller Bjerke.

Sykehussosionomene opplever at det er stort behov for deres kompetanse og støtte i arbeidet rundt pasientene ved sykehuset. I tillegg til henvisninger, kan pasientene selv også be om å få snakke med sosionom, sier Linn Bjerke.

Martin Guttormsen Slørdal

Sosionomen tok kontakt med Nav slik at vedkommende fikk nødpenger på konto. Samt dokumentasjon på at dette var livsnødvendig medisin.

– I verste fall kunne denne pasienten blitt utskrevet, ikke fått tak i medisin, blitt akutt og livstruende syk og på kort tid blitt reinnlagt. Til den kostnaden det ville hatt for ham, for sykehuset og samfunnsøkonomien, sier Linn Bjerke.

Hjelpetrengende pårørende

Det er ikke bare pasientene som får hjelp fra sykehussosionomene. Mange pårørende befinner seg også i et følelseskaos når alvorlig sykdom rammer deres kjære. Men det handler minst like mye om å fortelle dem hva ikke trenger å gjøre, slik at de kan slippe å bekymre seg.

– Vi hjelper dem med å få oversikt over systemet, avklare hva som trengs å gjøres, og i hvilken rekkefølge, forteller Marit Winsjansen Lernæs.

Profesjonelle hjelpere

Under pandemien ble det satt fokus på bemanningssituasjonen ved norske sykehus, spesielt ved intensivavdelingene. Mangelen på intensivsykepleiere var kritisk.

Marianne Solberg er nestleder i Fellesorganisasjonen (FO), som organiserer blant andre sosionomene. Hun sier:

– Det viste seg at vi bruker enormt mange sykepleiere per intensivplass sammenliknet med Sverige. Men det er veldig mange flere sosionomer tilknyttet intensivplassene der enn her i landet. I Sverige har de skjønt at det går an å drive med oppgavefordeling.

Marianne Solberg, nestleder i Fellesorganisasjonen (FO).

Sissel M. Rasmussen

Da Helsepersonellkommisjonen la fram sin rapport i februar, slo den fast at Norge trenger flere fagarbeidere, mer heltidsarbeid, og bedre samhandling i helsetjenesten.

Ett grep som kan gjøres for å frigjøre tid for sykepleiere og annet helsepersonell, mener FO, er å satse mer på andre profesjoner i helsetjenestene. I stedet for at sykepleiere skal bruke tid på å hjelpe pasienter med stønader fra Nav, kan dette overlates til sosionomene.

FO-nestlederen mener at det å ha sosionomer ansatt på somatiske sykehus, er enormt avlastende.

– Hvis vi gjør mer av det vi er gode på alle sammen, så tror jeg at vi får mer ut av hvert hode, sier Marianne Solberg.

Politikerne vet for lite

Tidligere var det 11–12 sosionomer ansatt ved sosionomavdelingen St. Olav, men rundt 2006–07 kom det nedskjæringer. Sosionomene vi snakker med mener at politikerne vet for lite om den jobben sykehussosionomene gjør. Det er ikke lovpålagt å ha sosionomer ansatt ved sykehus, bortsett fra ved palliativ seksjon eller når barn er innlagt i sykehus. I Norges nasjonale traumeplan fins ikke noe påbud, men en sterk anbefaling.  

Sosionomene er av den klare oppfatning at dersom flere med deres kunnskap blir ansatt i sykehus, vil de bidra med sin profesjon for å sikre en helhetlig pasientbehandling.

– Sosionomer i sykehus har større mandat enn Nav-ansatte, og kan hjelpe til med flere ting, også utenfor Nav-systemet, forteller Anne-Helene Selnes.

Martin Guttormsen Slørdal

Nummer 17 i køen

Etter noen måneder er Iwona nå så bra at hun er flyttet hjem igjen. At hun slapp å bo på institusjon, er en stor seier. Hun har fått trygghetsalarm og trener alt hun kan. Betennelsestilstanden har ført til en del bevegelseshemning. Synet er hemmet fordi muskulaturen i det høyre øyet ikke lystrer.  

Da Iwona våknet igjen, husket hun ingen koder eller passord til alle de digitale hjelpemidlene vi til daglig er helt avhengig av. Michal har aldri vært sykemeldt før, så han kjenner ikke til hvordan systemet fungerer. Men de får hjelp av Anne-Helene Selnes til å finne ut av hva slags hjelp Iwona har krav på, og hvordan hun kan søke.

– Vi prøvde å ringe Skatteetaten, men ga opp. «Du er nr. 17 i køen», liksom. Anne-Helene har hjulpet oss med alt. Hun har jo all den kunnskapen vi ikke har, sier Michal.

– Uten Anne-Helenes hjelp hadde det vært veldig vanskelig å gå gjennom denne situasjonen, ikke bare for meg, men for oss begge, avslutter Iwona.

sissel@lomedia.no