I mange år visste ingen hvem han var. Så kom drapstruslene

Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

I juli våkner bergenserne opp til Anne Frank med palestinaskjerf på et gatehjørne i vestlandsbyen. Gatekunsteren Töddel har vært på ferde igjen, og som så ofte ellers får han oppmerksomhet. Men denne gangen blir det vel mye oppstyr.

Det var dette bilde som førte til at Roy Håvard Løseth ble anmeldt og gikk ut med navn. I august samlet det omstridte kunstverket inn 30.000 kroner til Norsk Folkehjelp. 

Privat

Gatekunsteren blir anmeldt for hatefulle ytringer, blir kalt antisemitt, får drapstrusler og PST kobles på. Det er da Roy Håvard Løseth velger å stå frem - etter fem år under kunstnernavnet Töddel.

– Jeg ble redd. Vi begynte å låse døra hjemme, og det har vi aldri gjort før.

– Er du antisemitt?

– Nei, ikke i nærheten.

Det ble viktig for Løseth å eie sin egen historie. Han kontaktet derfor kulturavisa Subjekt og fikk dem til å skrive om han. Hetsen stoppet kort tid etter at han hadde gått ut med navn. Nå er anmeldelsene også henglagt.

Én uke etter at Anne Frank kom på veggen, hadde noen malt over den og dandert den med to jødiske stjerner.

– Å få opp et bilde på en vegg gir effekt, men det gir vel så stor effekt når det males over. Bildet slutter aldri å leve, men det blir til noe annet, sier Løseth.

50 uleste bøker

51-åringen vokste opp i den lille vestlandskommunen Fjaler. Med lite å finne på, ble bøker redninga. Det hendte at den lille gutten sto i snøføyka og venta på bokbussen. Ofte fikk han flere enn én bok av den snille dama på bussen.

Om kveldene kunne han ligge i timesvis og lese med lommelykta under dyna.

Siden har han alltid lest. Gjerne én eller to bøker i uka. Men nå klarer han ikke å konsentrere seg mer enn noen minutter av gangen. Likevel har han fortsatt å kjøpe bøker. På et tidspunkt lå det 50 nye bøker på soverommet. Ulest. Løseth forstod at noe var galt.  

Den 51 år gamle sosionomen som hadde jobbet 15 år på barnevernsinstitusjon med utagerende ungdom, blitt skutt i hånda med et salonggevær, trua med en bajonett, fått en jernstang i hodet og knekt flere ribbein, tær og fingre – han var skjørere enn noen gang før.

Roy Håvard Løseth er sykmeldt da Fontene møter han. Summen av krevende hendelser gjorde at det ble for mye.

Hanna Skotheim

Trøst og besvær

Vi møter gatekunstneren i Stavanger. Sommeren er på hell, men et cruiseskip dekker fortsatt for utsikten fra de trange brosteinsgatene og innehaverne i suvenirbutikkene har det travelt. I Fargegata stopper flere turister opp og tar bilder ved gatekunsten som fyller veggene. Ved siden av en jente som rir på en enhjørning står det «men vingene mine får du aldri». Under står signaturen til Töddel.

Originalen kunne man se på ventilasjonsbygget i rådhusparken i Sola kommune, et halvt år etter at en 12 år gammel jente tok sitt eget liv.

Flere fant trøst i kunsten, men for andre ble den en konstant påminnelse om at de ikke klarte å gjøre jentas liv bedre.

Til slutt valgte kommunen å male over kunsten. Roy Håvard Løseth forstår at bildet var opprivende for noen. Mens noen hadde mobbet jenta, hadde andre hatt det som sin jobb å hjelpe henne.

Han valgte å lage en ny versjon på en av veggene i Fargegata. Det er den veggen turistene nå tar bilde av.

– Mye kunst er fantastisk bra laget, men uten noe budskap. Jeg vil at det skal være et budskap i kunsten min, sier Roy Håvard Løseth.

Hanna Skotheim

Zorro-effekten

Den mystiske Töddel er og forblir avslørt. Og Løseth synes det er litt kjedelig å gi slipp på Zorro-effekten.

Samtidig er det viktigere for han at den harde sannheten kommer fram i kunsten hans. Løseth vil vekke følelser og gi en stemme til de utsatte i samfunnet.

Pandemien ble hans gjennombrudd. Da laget han Bent Høie som holder Pompel og Pilt i hver sin hånd. To Barne-TV-karakterer som Løseth selv fryktet som barn. På dette tidspunktet var Høie helseministeren som besluttet at skolene skulle stenge.

 Roy Håvard Løseths første bilde var av daværende helseminister Bent Høie med Barne-TV figurene Pompel og Pil på hver sin side.

Hanna Skotheim

Sosionomen mener bildet viser hvordan begrensningene ville komme til å traumatisere de unge.

På barnevernsinstitusjonen der Løseth jobber, så han hvordan nedstengingen påvirket de unge. En av dem kjedet seg veldig og ville øve seg på å bli tatovør. Da rakte 51-åringen fram armen og sa at han kunne tatovere på han.

En av ungdommene på institusjonen fikk lov å øve seg som tatovør på armen til Løseth. Da han skulle fylle rødfarge i chilien, synes Løseth det gjorde ekstra vondt. Det viste seg at ungdommen ikke hadde rett nål.

Hanna Skotheim

Løseth kjøpte også inn linoleumstrykk. Kunsten ble en redning for han, ungdommene og de andre ansatte på institusjonen. Sammen glemte de tid og sted – for en liten stund.

En natt tok han med seg en ungdom ut. Sammen fikk de den tidligere SV-politikeren Hanna Kvanmo opp på veggen på Folkets Hus i Eydehavn utenfor Arendal. Det var her hun bodde sine siste leveår.

Ungdommen tokk det for gitt at det de gjorde var lov, og Løseth regnet med at sørlendingene ville like at den lokale helten ble hyllet. Han fikk rett i det sistne. For helt lovlig var det ikke.

Tilbake til 70-tallet

Løseth skulle ønske at dagens sosialarbeidere våget mer. Sånn som på 70-tallet.   

I 2010 lanserte FO, fagforeningen for FO, kampanjen «Uredde stemmer» og oppfordret sosialarbeidere til å si mer ifra om kritikkverdige forhold. Stemmer i forbundet har spådd at 70-tallssosionomen er på vei tilbake. Det håper Roy Håvard Løseth. Selv blir han kalt erkesosionom av sine kompiser.

– Hvis du er en dedikert sosialarbeider, mener jeg det å være aktivist bør komme av seg selv.

Gatekunstneren prøver som regel å male på offentlige vegger hvor det allerede er malt en del fra før av. På den måten blir det ikke styggere. Bilde av Høyre-politiker Erna Solberg på en vegg ved togstasjonen i Stavanger, er imidlertid et unntak.

Hanna Skotheim

Da Roy Håvard Løseth var liten, hadde de atomøvelser hver mandag hvorde lå under pultene på skolen. – Siden da har man følte at verden og Europa har gått fremover, men det har den ikke, sier han om bilde av Putin og sikter til invasjonen av Ukraina.

Hanna Skotheim

Løseth blir misunnelig når han ser at ungdommer i Frankrike umiddelbart tar til gatene hvis det er noe de synes er urettferdig. Hans synes fakkeltogene i Norge blir slappe i forhold.

– Ungdommenes raseri og engasjement er en av de største kreftene vi har, sier han.

Løseth har også prøvd seg som lokalpolitiker, men det ble en kort karriere. Han utdannet seg til å bli sosionom, og jobben på barnevernsinstitusjon ble hans kall.

Nå er han imidlertid usikker på om han klarer å komme tilbake. Men han savner jobben, kontakten med ungdommene, følelsen av å høre til et sted og gjøre en forskjell.

Best i kaos

Før jul i 2021 ble sosionomen knivstukket på jobb. Ikke av en ungdom på institusjonen, men av en gutt han møtte utenfor bygningen. Løseth holdt vakt og forsøkte å finne ut hvordan det hadde kommet inn så mye dop på institusjonen den siste tiden.

Vanligvis fungerer han best i kaos, men denne gangen klarte han ikke å bruke telefonen for å be nattevaktene vente med å komme, sånn i tilfelle.

Det hjalp ikke at hele hendelsen ble filma og delt på TikTok-fenomenet #Instukids. På TikTok-kontoer deler tenåringer videoer om sin hverdag på institusjon.  

– Jeg kommer for alltid til å være han som ble knivstukket. Tidligere klarte jeg å ta avstand hvis noen truet med å knivstikke. Det klarer jeg ikke i dag.

Da Løseth merket at han ikke klarte å være profesjonell, gikk han til legen og fikk en sykemelding.

En knekk

Han fikk seg en knekk. Det hjelper ikke at han synes arbeidsgiveren Bufetat la lokk på hele hendelsen og ba mediene skygge unna.

– Det var en massiv væpnet politiaksjon, og ble nevnt med en notis i avisa. Jeg kan forstå at man må beskytte ungdommene, men når lignende hendelser skjer på Nav, kommer som regel toppledelsen og ministere på banen med en gang. Og så utredes og utarbeides det instrukser for å ivareta de ansatte.

Løseth forteller at Bufetat ga han blomster etter hendelsen, men at de ikke møtte opp på noen av møtene med Nav. Han mener også at han måtte grine til seg noen psykologtimer.

– Jeg har lært mye om utenforskap kjent på følelsen av avmakt og skam når saksbehandleren på Nav sier «Du har jo så mye ressurser, dette får du til».

Fontene har lagt frem kritikken for Bufetat som sier at de ikke kan kommentere enkeltsaker. På generelt grunnlag sier de at de har tydelige rutiner og at de gjør individuelle vurderinger i saker der medarbeidere opplever vold og trusler.

«Alle hendelser der våre medarbeidere opplever vold og trusler tar vi alvorlig. I våre rutiner er åpenhet og dialog med den eller de ansatte som er berørt avgjørende for at vi skal følge opp slike saker på en forsvarlig måte», skriver Geir Olav Bakken, stabsdirektør i Bufetat, i en epost til Fontene.

Satt på vent

Foreløpig er både institusjonsjobben og kunsten satt på vent. Det ble litt voldsomt etter anmeldelsen, synes Løseth.

Selv om han er sykmeldt igjen, betyr ikke det at hodet er tomt for ideer. Kanskje vil noen vekke oppsikt igjen.

Det er i hvert fall det han fortsatt ønsker, selv om det kan oppleves litt skumlere nå når han ikke lenger er anonym.

Den dagen Løseth er klar, vil han igjen gå ut i natten med sjablong og spray. Han er tross alt fortsatt «bare» en Töddel.

Hanna Skotheim