Jan Storø, førstelektor Høgskolen i Oslo og Akershus

Nok en gang er vi ved oppspillet til en FO-kongress. Organisasjonens høyeste organ skal settes. Nye veivalg skal gjøres.

Nylig leverte valgkomiteen en innstilling som har overrasket mange. Det er vel ikke for sterkt å si at den slo ned som en bombe. Ellen Galaasen, som leder profesjonsrådet for barnevernspedagoger, er ikke innstilt til den nye ledelsen i FO. Dette begrunnes med at det foreligger mistillit mellom henne og forbundsleder Mimmi Kvisvik. Noe Kvisvik bekrefter og Galaasen avkrefter. Det er altså ikke
Galaasens arbeidsinnsats som vurderes, men den sittende lederens vurdering av Galaasen som samarbeidspartner i ledelsen. Dette må være et av de tynneste grunnlag en leder i en slik organisasjon er foreslått skjøvet ut på.

Tillit er en grunnleggende psykologisk funksjon. Tillit berører relasjonens grunninnhold. Men det er kanskje ikke denne betydningen av tillit (og dermed mistillit) vi snakker om i organisasjonslivet. Skjønt, det er vanskelig å si noe bastant om dette. Likevel er det, for meg, helt uinteressant å se utviklingen i FO som psykologisk drama. Prosessen i FO er politikk. Jeg insisterer på å se veivalgene i lys av organisasjonens mål. Alt annet blir en forkludring. Det er forskjell på dimensjonen tillit – mistillit og dimensjonen enig – uenig, eller samstemt – ikke samstemt.

Jeg kjenner ikke til hva slags prosesser som har foregått i valgkomiteen, hva slags undersøkelser den har foretatt eller diskusjoner den har gjennomført. Det eneste jeg vil slå fast er at komiteen har gjort seg selv til en politisk aktør. Kanskje ufrivillig, men like fullt. Dens innstilling må vurderes politisk, fordi konsekvensen av den er politisk.

Valgkomiteens innstilling er at et fagforbund bestående av tre profesjoner, skal få en ledelse der kun to av dem er representert i den øverste ledelsen og der den fremste tillitsvalgte for den tredje profesjonen er skjøvet ut, uten at store deler av medlemsmassen forstår hvorfor. Dette er i beste fall amatørmessig organisasjonsarbeid. I verste fall er det et drap på FO.

La oss likevel forfølge poenget med tillit. For meg er det en annen form for tillit som framstår som langt mer sentral i en medlemsorganisasjon enn den som utspiller seg mellom to av lederne. Det er den tillit medlemmene gir sine ledere gjennom valg. Innebygget i det tillitsvotumet de får ligger at de er forpliktet til å samarbeide – blant annet med hverandre. For meg er det grunnleggende at lederne i den organisasjonen jeg er medlem av har min tillit. Og den kan de opparbeide ved å arbeide for det jeg tror på, og dessuten ved å arbeide sammen for medlemmenes interesser. Det arbeidet Ellen Galaasen har lagt ned i sin tid som en av lederne i FO står det respekt av. Både det hun har gjort for barnevernet, for barnevernspedagogprofesjonen – og for det samlende prosjektet som FO var ment å være.

Slik denne saken ser ut i det dette skrives, er et FO uten Ellen Galaasen i ledelsen et FO uten meg som medlem.n