Vernepleier Saskia synes det hadde vært enklere å gi slipp på elevene hvis samfunnet la mer til rette for dem

Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

– Da kan alle legge seg ned på gulvet.

Mens elevene i gymsalen legger seg ned på matter rundt omkring, ber Saskia Heringa (49) dem om å puste. Tenke på noe annet.

De fleste legger seg rett ned på gulvet, men noen trenger litt ekstra hjelp.

Hanna Skotheim

Kontaktlæreren og vernepleieren avslutter hver gymtime slik. Først litt yoga og så en rolig stund på matta.

– De har alle ulike utfordringer og klarer forskjellige ting, men når de ligger sånn på gulvet er de alle like. Det er viktig at alle kan kjenne på den roen av å bare ligge sånn.

Eneste vernepleier

Her på Mære landbruksskole i Trøndelag, går det fleste videregåendeskoleelevene ut med fagbrev innenfor naturbruk. I to av klassene går det elever med ulike diagnoser. Det er disse Heringa har tatt imot i 16 år. I gymsalen, på mat og helse kjøkkenet og i urtehagen. Hun ble ansatt som kontaktlærer da skolen ville strukturere spesialundervisningen.

Det er god stemning i klasserommet når Heringa skal gå gjennom dagens timeplan med elevene. Bak henne fra høyre sitter Aleksander (17), Mathias (17) og Benjamin (16).

Hanna Skotheim

Lenge var Heringa den eneste vernepleieren på skolen. Da opplevde hun at ufaglærte assistenter forventet at hun hadde alle svarene. I dag er de to, én i hver av de to klassene. Likevel mener Heringa at skolen bør ha enda flere med vernepleierbakgrunn og etterspør ansatte med kompetanse hvert år.

– Vi har faglærere som er gode i faget, men de har ikke noe bakgrunn i å jobbe med diagnoser. Hvis du har en elev med autisme, kan du ikke bare lære elevene opp i faget. Det er mye annet du også må ta hensyn til, sier hun.

Overalt samtidig

Ved siden av å være kontaktlærer og kroppsøvingslærer, underviser Heringa også i ADL, som står får aktiviteter i dagliglivet. I dag skal de lage mat, og omelett står på menyen.

– Går det fint, Mathias? Du må huske å røre så det ikke brenner seg.

Heringa bistår elevene når de skal lage omelett. Her står hun sammen med 17 år gamle Mathias.

Hanna Skotheim

Heringa går over gulvet og bort til stekeplata som står ubevoktet. 17 år gamle Mathias har forlatt matposten sin i noen sekunder. Heringa flikker på omeletten til Mathias kommer tilbake. Deretter går hun over gulvet igjen.

– Går det fint, Alida?

Den 17 år gamle jenta oljer brødskiver som skal inn i ovnen. Heringa tar fram karrien og lar henne lukte på det før Alida strør det over. Slik går hun fram og tilbake. Hjelper den ene med å knuse egg, den andre med å kutte grønnsaker. Innimellom setter hun de på plass. Hele tiden med rolig stemme.

Her får Mathias (17) og Alida (17) lukte på karri.

Hanna Skotheim

Konfrontert med deg selv

49-åringen utdannet seg til vernepleier i fødelandet Nederland. Allerede som liten visste Heringa at hun ikke ville sitte på et kontor fra ni til fem. Etter at hun fikk prøve seg i boligen der hvor moren jobbet, falt valget på vernepleierutdanningen.

– Det var veldig gøy, men også krevende. I utdanningen blir du veldig konfrontert med deg selv og egen atferd.

Det var flere som synes det ble for mye og sluttet. Men Heringa fullførte. Et år med jobbing og en forelskelse senere, var hun på plass i Norge, nærmere bestemt Trøndelag og Steinkjer.

Heringa trives her i urtehagen akkurat som hun trives i hennes nye hjemland.

Hanna Skotheim

Delte ut ark til bamsene

Etter seks år i Norge, en sommer med jordbærplukking og erfaring fra to ulike boliger, fikk Heringa stillingen på landbruksskolen. Selv om ekteskapet ble oppløst, valgte hun å bli. Mye på grunn av ungene, men også fordi hun hadde fått drømmejobben. Kontaktlærer for elever som trenger ekstra hjelp i hverdagen kombinert med kroppsøving, litt yoga og matlaging. Og på en skole omgitt av åkre og gårdsdyr.

– Da jeg var liten, satt jeg på rommet mitt og delte ut ark til bamsene mine. Jeg hadde nok alltid et ønske om å bli lærer, sier hun.

Heringa er opptatt av å lære bort, men også å lære selv. Da hun jobbet i bolig, opplevde hun ikke at det skjedde på samme måte som i skolen. – Jeg følte at ting sto mer stille. At vi ikke hadde en samme muligheten til å lære bort og få til utvikling.

Hanna Skotheim

I løpet av 16 år har det blitt mange avskjeder med elever som har betydd mye for henne og omvendt. En hilsen på kontoret hennes vitner om det: «Saskia. Glad i deg. Savner deg», står det på et bilde.

– Noen av elevene vil du gjerne holde på fordi det er godt å jobbe med dem. Andre kan være svært krevende for meg og teamet, og da kan det være greit at de bare er her i en periode.

Hun innrømmer derimot at det hadde vært enklere å gi slipp på elevene hvis samfunnet la mer til rette for dem ute i arbeidslivet.

– Det er flere bedrifter i området som ikke tar imot elevene fra klassen min. Jeg tror ikke de forstår hvilken ressurs elevene kan være. Det er synd at de går glipp av sjansen til å jobbe med det de kan fordi samfunnet ikke er innstilt på det.

19 år gamle Ola er ikke alene om å like gym. – Det gjør noe med folk når de får bevege seg, sier Heringa.

Hanna Skotheim

Gode kollegaer

Fram til lunsj har ikke 49-åringen et eneste øyeblikk for seg selv foruten et dobesøk. Etter morgenmøte med kollegaene, går hun gjennom timeplanen med elevene. Deretter er det mat og helse og så bærer det videre til to økter med kroppsøving. Hele tiden akkompagnert med irettesettelser og komplimenter.

Alle skal med, men det er ikke alle som er like gira på gymtime.

Hanna Skotheim

Selv om elevene kommer og går, gjør det gode arbeidsmiljøet at de ansatte blir. Den gode tonen dem imellom gjør også at de ikke haster ut av døra når arbeidsdagen er ferdig. I stedet setter de seg gjerne ned og slår av en prat. Plutselig har de sitti der i en halvtime.

– Det er så godt her. De fleste som jobber her har en gård eller dyr. Det tror jeg gjør at folkene her er veldig jordnære.

– Det er ikke alltid slik at man har fasiten for en elev. Man må bare pøve ut. For å få til det, må man ha med hele teamet, sier Heringa som tilbringer mye tid med kollegaene Svein Erik Aune (t.v.) og Stig Ingulf Håpnes.

Hanna Skotheim