JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.
TRANSPARENTE TIDER: Arkitektene tenker lys og transparens. Miljøterapeutene Lars Vanvikmyr og Rannveig Odnes ser at skolens mange glassvegger kan distrahere og skape utrygghet.

TRANSPARENTE TIDER: Arkitektene tenker lys og transparens. Miljøterapeutene Lars Vanvikmyr og Rannveig Odnes ser at skolens mange glassvegger kan distrahere og skape utrygghet.

Ole Martin Wold

Ungdom på utstilling

Skolelederforbundet vil ha mer sosialfaglig kompetanse inn i skolen. Bli med to miljøterapeuter på jobb på Strinda videregående og se hvordan de demper presset på ungdom.
12.11.2014
10:22
21.08.2023 17:14

anne.siri.rena@lomedia.no

Elevene er på evig utstilling. Online, på mobilen, i gymtimen, i kantina. Miljøterapeutene Lars Vanvikmyr og Rannveig Odnes forsøker å få dem til å slappe av litt mer.

Mobilen som en del av kroppen

Strinda videregående skole i Trondheim: Hun gjør ryggen rak, trekker magen inn, skyter brystet fram. Slenger litt på håret. Anstrengende å posere sånn over tid, men det må til, for en vet aldri når noen tar bilde. Fra kontorstolen demonstrerer Rannveig Odnes en virkelighet hun selv slapp unna som yngre. Det er 35-åringen glad for, for hun ser hvor stressa mange blir. Å være ung kan gjøre vondt, og den mobile virkeligheten bidrar ofte til enda mer uro.

– Mobilen har blitt som en del av kroppen, skyter kollega Lars Vanvikmyr inn.

Elevene våkner av den om natta, sitter med den i klasserommet, har den med i gymmen. Miljøterapeutene forteller om altfor mye undervisningstid som går med til å legge den vekk. Mobilforbud i timene burde vært like naturlig som røykeforbudet, mener de. De skulle ønske det fantes en regel for dette, som også omfattet null Facebook i skoletida. Det gjør det ikke.

Nærmere under streiken

Rannveig Odnes begynte som skolens første miljøterapeut i 2007, Lars Vanvikmyr fulgte etter i 2008. Hun er utdanna barnevernspedagog, han vernepleier. De to deler kontor, men er minst like mye ute i skolemiljøet – i klasserom, gymsal, i friminuttene og på hybelkvelder. Møter enkeltelever i skolegården om morgenen og støtter opp om elever i undervisninga. Ikke først og fremst faglig, mer som naturlig forsterkning og motivasjon. Miljøterapeutene starter skoleåret ti dager før lærerne, og via dokumenter bidrar de til å sette sammen nye klasser og gjøre seg kjent med de såkalte meldingselevene som kommer fra ungdomsskolen. Dette er elever med sosial angst, dysleksi eller andre slags «merknader». Nå har lærerstreiken gitt dem ekstra god tid til å bli kjent med nye elever, for med bare noen av lærerne til stede har overgangen til videregående vært ekstra sårbar for mange. Da ble Rannveig og Lars viktige voksenpersoner.

– Streiken brakte oss nærmere elevene, og det var givende å få være støtten deres da, sier Rannveig, og ser skrått bort på Lars.

Buksa former mennesket

Da Lars Vanvikmyr gikk på videregående på 1980-tallet, var det dongeri med høyt liv, helst trukket godt opp i rumpa og snurpet sammen av et tynt lærbelte, som var tingen. Også da var det et visst press, for som han selv sier, mennesket har da alltid vært forfengelig. Men noe har endret seg. Kravet om å være sexy inntreffer tidlig, unge jenter holder inn uønskede kroppsstrukturer med det nye it-plagget «anti shake tights».

Én av fire jenter mellom 15 og 16 år har depressive symptomer, viser den siste Ungdata-rapporten fra forskningssenteret NOVA. Jentenes problemer er ofte mer sammensatte enn guttenes, de legger større press på seg selv og har dårligere selvtillit. Samtidig er de unge i dag mer ordentlige og pliktoppfyllende enn før, de gjør lite opprør mot foreldrene, dropper epleslang, alkohol og sigaretter. Lars Vanvikmyr slipper et hjertesukk, ikke over at muligens færre ruser seg, men over at alt må være så perfekt og glatt. For samtidig som alkoholkonsumet har gått noe ned, har bruken av tvilsomt kosttilskudd og diverse selvbruningsmidler økt.

– Nå er det mer quick fix av utseendet som gjelder. Det er leit at ikke flere ser at de selv har påvirkningskraft, at de ikke tillater seg å være mer fornøyde med den de er. Vi prøver å påvirke dem. For det er bra at vi er forskjellige, mener Vanvikmyr, som også er ruskontakt ved skolen.

Nå planlegger han dessuten kurs i spillavhengighet, det finnes elever som spiller opp mot hundre timer i uka.

Transparente vegger

Strinda videregående er en av tre store byskoler i Trondheim, med 1100 elever. Størstedelen av bygningsmassen er helt ny, og arkitektene bak har tydelig hatt sansen for transparens. Om du går langs korridorene ser du gjennom svære glassvegger rett inn på elevene i klasserommene, og de ut mot deg.

– Arkitekter tenker lys, lærere tenker annerledes. Dette er distraherende og kan skape utrygghet og mistenksomhet. For hvorfor vandrer en elev i gangen midt i timen? Kanskje har hun bare vært til legen, forklarer Rannveig.

Mil etter mil

– Iii!

Vegard Rundhaug løper etter Hege Lund-Olsen og kiler. Hun hyler, han ler og forteller at han har så mye energi i dag. De to har nylig begynt i samme klasse, og kiling er visst en måte å bli kjent på. Når leken er over fisker hun kjapt fram mobilen, tar et bilde av kileren og sender over en snapchat til en tredje person. Rannveig Odnes står ved siden av og ler litt. I løpet av en dag får miljøterapeutene sett og hørt mye, det er sjelden de sitter i ro. De trasker skritt på skritt gjennom korridorene, her er det skritteller og ikke høye hæler som gjelder, og om de henger ved rekkverket i andre etasje har de full oversikt over den store, åpne kantina. Er det noen som sitter der alene flere dager i strekk? Noen ferskinger? I så fall går de ned og slår av en prat. De har betalt lunsjpause og spiser gjerne matpakka i elevkantina.

– Vi har samme form for humor, og det er litt viktig for meg. Ellers kunne det fort blitt traurig, forteller Lars Vanvikmyr.

Han snakker om kollega Rannveig.

Vil ikke bli lærer

De to jobber mest opp mot yrkesfagelevene, de som kanskje skal bli pølsemakere, konditorer eller helsefagarbeidere. Elever som dessverre ikke høster like mye status som de på idrett, elektro eller studiespesialiserende, men som ifølge Lars er ei flott og sammensatt gruppe. Samfunnet trenger folk med denne utdanningen.

– Mange spør meg om jeg ikke bare skal spe på med litt pedagogikk og så bli lærer. Men nei, det vil jeg ikke, sier Rannveig.

Hun mener det skulle vært flere med sosialfaglig tankegang i skoleverket, og har tro på at de kommer etter hvert. Som miljøterapeut får hun vært med på det meste, og hun mener de sklir inn blant de fleste. Her er hele spekteret, fra vaktmestrene som snakker rett fra levra til de litt finere lektorene. Og så elevene, da.

– Vi vet ikke alltid hva som skal skje i løpet av en dag. Den enkleste oppskriften, å være til stede, er ofte den beste, mener hun.

Bedre før?

Lars Vanvikmyr begynte i første klasse på Dillner og Støen videregående skole i 1985. På den tida var det verken miljøterapeuter eller rådgivere, ingen til å fortelle at valget av regnskapslinja kanskje ikke var det lureste. Han hadde ikke lyst til, og har heller ikke brukt faget siden. Nå blir han glad hver gang han kan lytte og kanskje bidra med et smart råd. Så noe har da blitt bedre enn det var før.

– Men noen tenker veldig smalt om framtida. Da korrigerer jeg kanskje litt og forteller at det ikke er døden om karriereplanen ikke er spikret i en alder av 16 og et halvt, sier Vanvikmyr.

– Skulle ønske dere hadde trua

Når kantina virker for stor, kan elevene spise i klasserommene. Det var ikke lov før. Likevel er det helt fullt i det åpne lokalet når klokka viser midt på dagen og det rumler i magen. Rannveig Odnes setter seg ned sammen med fire jenter, to som går helsefag og to som tar påbygging for å få studiespesialisering. Det siste er det beste, for de som går helse er visst dumme, de «tørker ræv og skifter bleie».

– Jeg tenker at jeg er sikra en jobb, men det gir ikke god selvtillit at mange ser ned på oss, forteller Monica Søpstad.

– Vil du skli inn, så må du bare henge deg på. Over alt er det stirrende blikk, du må se bra ut bare du skal på do, fortsetter Malin Jørgensen.

Hun har nådd målet, nå tar hun påbygging for å komme inn på studiespesialiserende.

– Men vi kan bestemme litt selv også, vi kan ta valg, skyter Martine Skavhaug Gimseng inn.

Miljøterapeut Rannveig Odnes gikk i farens 30 år gamle klær da hun selv var videregående-elev. Hun ville skille seg ut.

– Det tar noen år før en innser at det går an å ikke bry seg så fælt. Jeg skulle bare ønske dere hadde trua, at dere kunne gi litt mer f! sier Rannveig.

Jentene rundt bordet gransker henne. Har hun rett?

– Er det en idé å forby mobilbruk i skoletida, da?

– Nei! faller det unisont.

Noen tenker veldig smalt om framtida. Da korrigerer jeg litt og forteller at det ikke er døden om karriereplanen ikke er spikret i en alder av 16 og et halvt.

Lars Vanvikmyr, miljøterapeut

12.11.2014
10:22
21.08.2023 17:14