EIRIK DAHL VIGGEN

edv@lomedia.no

Tvang og makt brukt overfor personer med utviklings- hemming er femdoblet siden 2000, i alle fall etter registrerte tilfeller å dømme.

I 2000 var kun 237 personer registrert med tvangsvedtak i sosialtjeneste- lovens kapittel 6A, det som senere ble overført til kapittel 4A om bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med utviklingshemming.

I 2014 gjaldt det 1166 personer.

Til sammen opplevde de 16 823 tilfeller av registrert tvangsbruk.

– Økningen er et sunnhetstegn som skyldes bedre rutiner, sier vernepleier Bernt Tore Lunden, tjenesteansvarlig ved Huset boliger, bydel Alna i Oslo.

Diagrammet ovenfor angir antall tilfeller blant over 4000 tiltak som i fjor var regulert i godkjente vedtak.

– Økt registrering viser økt åpenhet

– Dagens åpenhet og fokus på dette, er akkurat der det skal være.

Vi er ikke lenger i nærheten av den faktiske bruken av tvang som var den gangen, sier Lunden.

Fontene skrev i mars om hvordan Huset boliger har lykkes i å få på plass bedre rutiner, med det resultatet antall rapporterte tilfeller av tvang skjøt i været.

Om den reelle tvangsbruken er femdoblet, er ikke godt å si, skal vi tro Helsetilsynets årsrapport for 2014 (pdf)

Bildet av tvangsbruken i norske kommuner er både "uryddig og uoversiktlig" og "bærer preg av at det utøves mye tvang som ikke er regulert i vedtak", skriver tilsynet.

NAKU etterlyser gransking

Professor Karl Elling Ellingsen ved Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming ber myndighetene granske tvangsbruken.

– Enkelte lever under fengselslignende forhold, uten lov og dom, advarer Ellingsen overfor NRK.

– Vi vet ikke hvor mange personer dette gjelder eller hva det gjør med dem. Vi vet heller ikke hvorfor antall tvangsvedtak har økt så kraftig, sier Ellingsen til nrk.no.

Kvantesprang i tvangsregistrering siden 90-tallet

Vernepleier Bernt Tore Lunden forventer enda flere registrerte tilfeller av bruk av tvang og makt i framtiden.

– Tilbake på 90, 80 og 70-tallet var det helt andre tilstander, og en vanvittig underrapportering, forteller Lunden.

– Bare for 16 år siden, da jeg begynte i helsevesenet, var det bruk av tvang og makt over en lav sko. Vi har gjort kvantesprang siden da. Problemet er at det ikke finnes dokumentasjon fra den tiden, men du får høre det av folk som arbeidet den gangen hva de faktisk gjorde.

Ansatte blir bedre på data

En grunn til økt rapportering, tror Lunden, kan være at ansatte er mer fortrolig med dataverktøyene for registrering av bruk av tvang og makt

– Det har blitt mindre vegring mot å rapportere. Noen tror kanskje de gjør en dårlig jobb hvis de må registrere en hendelse. Men tiden går og det har blitt mer åpenhet. Reformen (Ansvarsreformen fra 1990-tallet, journ. anm.) har infisert helsevesenet på en god måte, sier vernepleieren.

– Kompetansen må ikke låses til ildsjelene

Det store antallet vedtak der det er gitt dispensasjon, skriver Helsetilsynet, tyder på at "kompetanse er en utfordring innen tjenesteområdet".

Mange steder i helsevesenet har det vært det gap i utdanning og kompetanse, bekrefter Lunden.

– Men de unge som kommer ut fra utdanningene nå bidrar til å styrke kompetansen. Så gjelder det bare at man har nok tid til å få til god oppfølging og utvikling av rutiner på grunnlag av rapporteringen. Det har vært mange ildsjeler som har tatt mye ansvar for dette, men kompetansen deres forsvinner når de blir syke eller slutte, sier vernepleieren.

– Hvor mye tid går med til å rapportere tvang?

– Det er mye. Det er mye etterarbeid til brukerdokumentasjon. Men verktøyene er så bra at vi ser veldig lyst på framtiden. Vi ønsker å få alt over på data.

Problemet er ressursbruken og tiden de har til å bearbeide det og utvikle rutiner og tiltak. For det følger som regel ikke med økte bevilgninger til stillinger.

– Du vil gjøre feil, men det viktige er om du klarer å lære av det og bli bedre, sier Lunden, – Det er det som er profesjonalisering.