Spiller seg ut av rusen

Bjørn A. Grimstad

bjorna@lomedia.no

– Hadde noen sagt til meg for tre år siden at jeg skulle bli reddet av fotball, hadde jeg ikke trodd på det. Jeg kommer jo ikke først i rekka når det gjelder jobbtilbud, for å si det sånn. Når jeg fikk en sjanse her, så grep jeg den. Med begge nevene, sier Ivi Medhaug.

Hun er en av stadig flere rusmiddelavhengige som har fått en ny mulighet gjennom lavterskeltilbudet gatefotball. I løpet av de siste seks årene har 13 profesjonelle fotballklubber startet sine egne gatelag, og tallet øker stadig. Bedre helse, mestring, nettverk og tilhørighet er en ting. I tillegg tilbyr flere av klubbene arbeidstrening, enten i klubben eller samarbeidspartnerne.

– Nøkkelen til at vi får det til er at vi er et fristed. De får ingen spørsmål om hva de gjorde i går. Vi snakker om fotball og annen skjit, vi trener og går hjem igjen. Da senker de skuldrene. Det å bli sett og hørt er noe av det aller viktigste for et menneske, sier Kjell Åge Kallevik, markedskonsulent og samfunnsansvarlig i FK Haugesund.

Gatefotballen er av flere samfunnsoppdrag klubben har tatt på seg. «Meir enn tri poeng» står det i stor blå skrift på en av hvite veggene inne på Haugesund stadion, et motto som forteller noe om at klubben skal gjøre mer enn å bare klatre på tabellen. Selv om alt det praktiske rundt treningene er satt ut til Haugar SK, følger Haugesund FK opp spillerne tett.

Fra A4-liv til rusmisbruker

Det er kampdag på Haugesund Stadion og stemningen stiger ettersom det nærmer seg kampstart mot Odd. På tross av at oppgavene er mange, tar Ivi Medhaug seg tid til en prat med Fontene. Hun forteller at det er 17 år siden sist hun var i fast jobb, den gang på et sykehjem. Det skulle vise seg å være feil type jobb.

– Det var ikke alle medisinene som ble delt ut. Jeg tok mye selv, sier hun.

Lenge greide hun å skjule misbruket for sine nærmeste. Helt til hun en dag leverte barna til barnehagen i ruspåvirket tilstand. Hun ble oppdaget, og hjemme ventet barnevernsansatte i oppkjørselen. Etter det raknet alt. Hun flyttet hjemmefra og mistet omsorgen for barna. Rusen tok stadig større plass i livet.

Ivi Medhaug har en lang rushistorikk bak seg. At hun skulle få jobb i Haugesund FK som materialforvalter var mer enn hun hadde forventet.

Bjørn A. Grimstad

– Jeg kunne bruke rundt 40 beroligende piller om dagen. Jeg levde som enhver narkoman, sier hun.

– Men så var det noen i kommunen som nevnte gatefotball for meg. Jeg sa nei flere ganger, men ble med til slutt. Og det ble kjekkere og kjekkere for hver gang. Jeg sluttet med å ruse meg og gikk ikke andre plasser enn fotballtreninga. Jeg holdt fokus på å holde meg nykter og få ungene tilbake igjen. Det var det som gjaldt, forteller Medhaug.

Beslutningsviljen og motivasjonen ble lagt merke til av ledelsen i FK Haugesund. De ville ha henne inn i klubbapparatet i et års arbeidstrening.

– Ivi sto på og ville dette. Hun gjorde mer enn hun ble bedt om. Da vi hadde behov for en ekstra ansatt var det ikke vits å lete andre steder, sier Kjell Åge Kallevig.

I mars gikk klubben inn for å ansette henne på fulltid. Når A-lagsspillerne finner sirlig brettede fotballsokker og plettfrie skjorter i garderoben før en kamp, er det Medhaug som har lagt timer av arbeid bak. Etter to år uten rus har hun tatt bilsertifikatet på nytt og har blitt tildelt femtiprosents omsorg for barna. Gatefotballen har hun måttet forlate for å prioritere jobb og et travelt liv som alenemor.

– Det er helt fantastisk å høre barna bråke i huset. Jeg lever som et normalt menneske igjen, sier hun.

I vidoen forteller Ivi Medhaug hvor hun fikk tak i den beroligende medisinen. Husk lyd!

Vil bare bli bedre

Men noen steinkast fra Haugesund stadion, ved Haugarhallen, møter fortsatt en gruppe menn og noen damer opp hver tirsdag og torsdag, året rundt. De hilser på trenere og medspillere, tar en kopp kaffe og kanskje en brødskive, før de drar på seg fotballsko og treningsklær.

– For et par år siden var jeg på behandling i fem uker. Alt gikk bra og jeg lagde en plan for hva som skulle skje etterpå. Men når du blir forlatt i en leilighet for deg selv, da blir det vanskelig. Dødtid er din verste fiende, sier Kenneth Hvidevold.

Han har trekt ut av hallen sammen med et par medspillere, akkurat i ly for det friske vestlandsregnet. I likhet med mange av de andre fotballspillerne sliter han med å komme seg ut av rusavhengigheten. Så langt har han ikke lykkes med forsøkene på å slutte, men han har stor tro på at gatefotballen kan være den utløsende faktoren.

– Jeg føler jeg har god rusmestring nå og at motivasjonen er riktig. Tidligere har jeg ikke hatt noe nettverk og har manglet jobbmulighetene. Men det mener jeg at jeg har nå, og det er på grunn av gatefotballen, sier han.

Hvidevold forteller at han går på legemiddelassistert behandling (LAR) og har søkt om behandling på institusjon til sommeren. Fra gatefotballen får han mye av det han savner fra det offentlige.

– Når du går på LAR, får du medisinen din og det er alt. Jeg har etterlyst noe mer, men har ikke fått det. Jeg skulle hatt noen å snakke med og som kunne hjelpe meg med papirer og slike ting, sier han.

Trenes av englandsproff

Ved siden av treningen får Verdigheten som kommer av det å ta på seg en ren klubbdrakt og identifisere seg med byens stolthet; A-laget, er en viktig gevinst av å spille gatefotball. Det kan også bidra i samme retningen at treneren heter Steffen Iversen og er tidligere Premiere League-proff. Han ble ansatt som trener for 4.-divisjonslaget Haugar for et par år tilbake. Denne våren tok han også jobben å trene gatelaget.

– Jeg gleder meg til disse øktene. Det er en fantastisk gjeng. Det har aldri vært noe bråk, faller de så er det rett opp igjen for å spille, sier Iversen.

Han forteller om gode minner fra tiden i RBK, da klubbens gatelag kom innom treningene for å hilse på spillerne. Erfaringene derfra er noe av grunnen til at han takket ja til å trene gatelaget.

– Man ser hvor bra det er for de, at de kommer og har det kjempegøy to ganger i uken. Så jeg tenkte at dette blir veldig morsomt. Og det er fokuset også, å ha det morsomt, sier han.

Det å gjøre det bra på treningene skaper glød. Men høydepunktet er de to årlige turneringene. Brann er ifølge ryktene det beste gatelaget.

– Når de scorer mot Brann jubler de som om de skulle vinne hele VM. Selv om de taper kampen, sier Iversen.

Steffen Iversen (t.v.) har lang fartstid fra toppfotball. Nå trener han gatelaget i Haugesund to ganger i uka, her representert ved et utvalg av spillerne.

Bjørn A. Grimstad

Best på laget

Halvtimen før treninga går i gang er praten lett og kaffen varm. En og annen rusler bort til frokostbordet og smører en brødskive med nugatti. De som blir kjørt av kommunens ansatte er til stede på slaget elleve; andre kommer løpende litt senere. I det spillerne får på seg treningstøy og går inn i hallen er konsentrasjonen festet ett sted: på fotballen. Fra sidelinja kommer jevnlige rop fra Steffen Iversen, etter hvert tar han selv del i spillet. Det er et alvor og bestemthet i blikket til spillerne der de dribler, sentrer og sender ballen av gårde mot fryktløse keepere. Men det er få ukvemsord, spillerne er konstant støttende til hverandre. Etter en times knallhardt spill, pipler svetten fra panna på de fleste. Smilene er der, håndtrykkene florerer.

– Dette er dritgøy, spesielt når jeg er best på laget. Du la merke til hvordan jeg er forsvarsklippen her, sier Kjetil Haakonseth oppspilt etter treningen.

Han er en av det han kaller den harde kjerne i klubben, de 4-5 som har vært med fra oppstartsåret 2015.

– Det har vært mye utskiftning og til tider dårlig oppmøte, men nå er det mer stabilt. Det har hjulpet på Steffen Iversen har blitt trener. Da kommer folk, sier han.

Gir bedre psykisk helse

Høgskolen i Østfold er en av institusjonene som har sett på gatefotballen under et empirisk lupe. I løpet av åtte måneder i 2012 fulgte fire helse- og sosialfagsstudenter gatefotballaget, hvor de observerte og intervjuet både spillere og støtteapparatet. I rapporten, som ble gjort på oppdrag av FFK, konkluderer de med at spillerne fikk bedre fysisk og psykisk helse, i tillegg til økt livskvalitet, selvfølelse og selvtillit.

«Det tror vi kommer av at spillerne har fått utvidet sitt sosiale nettverk og at de har fått oppleve mestring og følelsen av å være en del av byens stolthet, FFK. Videre har trenerteamet møtt spillergruppen med likeverd og respekt, noe vi tror har hatt stor betydning for spillernes livskvalitet» står det i rapporten.

«Det mest signifikante funnet vi har gjort, mener vi er endring ved spillernes egen opplevelse av psykisk helse. Det ser ut som kombinasjonene av å ha opplevelsene; tilhørighet, være til nytte, oppleve mestring og være i bedre fysisk form, har hatt en stor positiv effekt på spillernes mentale helse.» står det videre.

– Poenget med gatefotball er å ha en forutsigbar hverdag med trening, godt kosthold og tilhørighet til en klubb. Fordelen er at vi ikke har den ulikheten mellom behandleren og den som blir behandlet, sier Finn Gunnar Mikaelsen, høgskolelektor ved Høgskolen i Østfold, som ledet arbeidet sammen med Trude Tonholm.

Han er selv aktiv støttespiller i FFK og var med på å starte opp gatefotballaget. Arbeidet har fungert som en modell for flere andre som har startet opp lignende lag. En viktig del av den tidlige innsatsen gikk med på å finne bidragsytere blant det private næringsliv. Det har gitt dobbelt effekt: siden oppstarten har flere av spillerne blitt ansatt hos sponsorene.

– Og de er der enda, legger han til.

Bjørn A. Grimstad

Dro til turnering med en spiller

Også andre rapporter på området viser at gatefotball kan være en viktig vei ut av isolasjonen, spesielt fordi tilbudet er på lavterskelnivå. Likevel forteller flere av de Fontene snakker med at det å stille opp i en flombelyst hall, ta på seg treningsklær og sparke ball med personer de knapt kjenner, kan være vanskelig. Derfor gjelder det å gjøre terskelen minst mulig og reglene enkle.

– På treningene har vi to regler. Det er å ikke være synlig rusa og ikke deale. Og så skal man ha vanlig god positivitet. Jeg har jobbet på mange institusjoner og vet at jo flere regler man har, jo flere kan man bryte, sier Kjell Åge Kallevik, som har mange års erfaring som barnevernspedagog bak seg.

Klubben samarbeider tett med kommunene om å transportere deltagere fra dørstokken til Haugarhallen i Haugesund. Til sammen fem kommuner i Haugesunds-regionen er med på samarbeidet.

– Vi startet opp i april 2015. Det første halve året møtte bare en person opp. Så vi vet at terskelen for å gå inn i den hallen er stor, sier Kjell Åge Kallevik i FK Haugesund.

På tross av at laget bare hadde en spiller i stallen, reiste de likevel av gårde til sin første turnering. Dette er gatelagenes mulighet til å måle krefter mot hverandre og er skikkelig høydepunkter i sesongen. Denne gangen var det Stabæk som var vert. Løsningen kom fra et nabolag.

– Han fikk spille sammen med gatelaget fra Viking. Men han beholdt drakta fra FK Haugesund på. De største fiendene innen fotball er ikke fiender her. På gatelagsnivå er vi en stor familie, sier han.