Som 10-åring overtalte han klassen til å brenne skolebøker. Evnen til å få folk med seg kommer godt med for den som kjemper fram en rusreform

Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Hvem er det her som hater matte? roper Kenneth. Det er siste skoledag i fjerde klasse, og elevene skal egentlig bare ta bokbind av bøkene og kaste seg ut i sommerferien. Men Kenneth hater skolen dypt og inderlig. På impuls pisker han opp stemningen. Flere av klassekameratene tenner på ideen hans om å brenne bøker. De legger ikke merke til at Kenneth og kompisen forsvinner. De to stjeler lollipop fra fryseren på småskoletrinnet på Langhus barneskole og sitter på det lokale fjellet Narkern og spiser is uten å være klar over hva de har stelt i stand. De elevene som lot seg rive med har lagt skolebøkene i en haug inntil skoleveggen og tent på. Det har tatt fyr i trepanelet, og brannvesenet har rykket ut.

– Jeg har alltid vært flink til å få med meg folk. Det har ofte overrasket meg, sier Kenneth Arctander Johansen 29 år seinere.

Kenneth Arctander Johansen har alltid hatt en egen evne til å stå opp for meningene sine og sprenge rammer og regler.

Hanna Skotheim

Nettopp den evnen ble trukket fram da Foreningen Tryggere Ruspolitikk nylig ga Johansen årets rusreformpris. De liker kombinasjonen viktig brukerstemme og faglig tyngde, og berømmer jobben han gjør med å forsvare rusreformen i den polariserte offentlige debatten. «Rusreformens kanskje mest profilerte ambassadør», mener juryen. Og antyder at det er Johansens fortjeneste at helseminister Bent Høie skiftet mening i spørsmålet om avkriminalisering, en påstand som får helhjertet støtte i de utallige gratulasjonene og heiaropene på prisvinnerens facebookside.

Straff og stigma

Johansen satt i det offentlige utvalget som i desember 2019 la fram NOU-en Rusreform – Fra straff til hjelp. Hvis det går som han håper, vedtar Stortinget reformen våren 2021. Da blir Johansen en av få personer som gjennom faglig og politisk arbeid sletter sitt eget rulleblad. Han har ikke noe mer alvorlig enn bruk og besittelse der. Men det er ikke eget rulleblad som gjør at arbeidet med rusreform opptar denne mannen dag og natt. Det er hans hellige overbevisning om at tida er overmoden for å slutte å straffeforfølge mennesker som ruser seg.

– Hele tankegangen om straff er snudd på hodet på rusfeltet. Mens vi ellers ikke straffer barn og straffer mildt i starten, er det omvendt her. Vi skal liksom straffe skikkelig med en gang. For meg er det et tydelig klasseperspektiv i dette. Det er sju ganger høyere risiko for å bli straffet hvis foreldrene dine ikke har høyere utdanning. Vi påfører barn og unge stigma og straff som påvirker hvordan de ser på seg selv og hvordan samfunnet ser på dem, sier Johansen.

– Jeg tror økende forskjeller og et mer brutalt arbeidsliv vil tvinge fram en ny generasjon radikale sosialarbeidere, sier Kenneth Arctander Johansen. .

Hanna Skotheim

Han vet en del om det. Selv om han pleide å få gode karakterer, trodde han ikke han hadde en sjanse da han gikk tilbake til videregående etter endt rusbehandling. Et par 6-ere gjorde noe med selvtilliten, og han skjønte at det ikke var noe problem å fullføre. Nå er han halvveis i doktorgraden i sosialt arbeid. Men så har han alltid hatt en egen evne til å stå opp for meningene sine og sprenge rammer og regler.

Hatet skolen

Jakten på adrenalinrush begynte tidlig. Det er en del av personligheten, tror han selv. Som barn likte han å hoppe fra tak til tak, tenne på ting og løpe fra voksne.

– Jeg skulle hele tiden gjøre ting som fikk verden til å forsvinne under føttene mine. Risikosøkende atferd kalles det vel.

Han var ni år da han smakte alkohol første gangen og 15 da han prøvde kokain. Han ville teste alt.

Ett år med ecstasy gjorde alt mørkt og grått. Han følte seg hjernedød og deprimert. Da hjalp det med amfetamin. Etter fire år med daglig bruk begynte han med rohypnol for å kunne slappe av. Det var da han skjønte at han hadde et problem.

– Jeg forstår fortsatt ikke hva avhengighet er. Jeg måtte bare ha det, både fysisk og psykisk. Men hvorfor, hva som førte meg dit, det vet jeg ikke, sier 39-åringen.

På et tidspunkt i livet gikk det bare nedover for Kenneth Arctander Johansen. I dag er han på et godt sted.

Hanna Skotheim

Men noen teorier har han. Kanskje en grunnleggende sårbarhet. Og så var det dette skolehatet og utenforskapet, som han stadig kommer tilbake til. Han skjønte tidlig at skolen ikke var hans arena. Allerede i førskolen ble det bråk. Kenneth nektet å synge Du som metter liten fugl. Han begrunnet det med at det ikke finnes noen gud, men læreren satte ikke pris på selvstendig tenkende seksåringer. Hun innkalte mor og barnehage til en alvors-prat.

– Fra den dagen gikk det egentlig bare nedover, sier han.

Lovende skater

Kenneth hadde lyst til å tegne og skate. Ingenting av det fikk han lov til på skolen. Han svarte med å knuse vindusruter og lage bråk.

Skating var den store lidenskapen. Han begynte da han var fem og øvde hver eneste dag. Han hadde hanekam og beskjeden «Skate og die» på siden av et skallet hode. Som 14-åring stilte han opp i NM og kom på 15. plass av 72 deltakere. Men året etter skadet han kneet på rampen gutta hadde bygd.

– Fra den dagen ble jeg bare sittende på skaterampen og røyke hasj. Kanskje det var da det begynte, undrer han.

Da han var 21 år skjønte han at livet ville bli kort om han fortsatte i samme spor. Han ville ikke dø, og la seg inn til behandling på Phoenix Haga, et terapeutisk samfunn i Østfold.

RIO-lederen er opptatt av å se rus i sammenheng med klasse. Her på RIOs konferanse om minoriteter og rus.

Hanna Skotheim

Protesterte mot nedlegging

Etter to års rehabilitering dro Johansen til Lillehammer for å utdanne seg til sosionom. I årene etterpå valgte han jobber der han kunne bety noe for rusavhengige, unge på barnevernsinstitusjoner og mennesker med psykiske lidelser. Ruspolitikk var foreløpig en hobby, men skulle etter hvert bli fulltids jobb.

I 2012, sju år etter at Johansen forlot Phoenix Haga, bestemte Helse Sør-Øst seg for å si opp kontrakten og satse mer på korttidsbehandling. Et protesttog i røde T-skjorter inntok Karl Johan. Her fikk Johansen sin debut som ruspolitisk talsmann.

– Vi har ikke sett forskning som støtter at det bør bli flere korttidsplasser. Tvert om vil det bety mer medisinering og mer svingdørsbehandling, sa han til Fontene den gangen.

«Han har beholdt brukeren i seg»

Johansen forlot det praktiske sosialfaglige arbeidet og ble informasjonsansvarlig i RIO, tidligere en forkortelse for rusmisbrukernes interesseorganisasjon, nå med undertittelen en landsdekkende brukerorganisasjon på rusfeltet.

Siden nyttår har han vært daglig leder, med ansvar for 17 ansatte over hele landet. Han beskrives som en sjef med arbeidskapasitet godt over gjennomsnittet som er flink til å balansere fag og erfaring. «Kenneth er faglig sterk, men han har beholdt brukeren i seg. Han glemmer ikke hvor han kommer fra», sier en av hans nære medarbeidere.

Kenneth Arctande Johansen skriver kronikker, holder foredrag og lager podkast om ruspolitikk.

Hanna Skotheim

Johansen har også en partipolitiker i magen, og stilte til valg for SV i Oslo i 2019. Resultatet var ikke noe å juble for, men responsen fra noen av dem som normalt ikke bruker stemmeretten, varmet.

– Det var flere rusavhengige som tok kontakt med meg og sa at de aldri før hadde stemt, men nå skulle de stemme på grunn av at jeg stilte til valg. Det betydde mye for meg.

– Hvor er sosialarbeiderne?

Med unntak av ukas fem-seks økter med styrketrening på Tøyen Fitness er det liten forskjell på arbeid og fritid for Johansen. Han leser, skriver og snakker om ruspolitikk seint og tidlig. Det beste med helg er tid til å kunne fordype seg i fag, gjerne sammen med kjæresten Dagny, også hun sosionom. Sammen startet de Foreningen for Sosialpolitisk Arbeid, som etterlyser skarpere samfunnskritikk fra sosialarbeidere. I kronikker i Fontene har de utfordret sosionomer på at de ikke stilltiende kan godta myndighetenes rammer, men må være en kraftfull og radikal motkraft.

– Det burde ikke være de små brukerorganisasjonene som kjemper fram rusreformen. Hvor er sosialarbeiderne, spør Kenneth Arctander Johansen.

Hanna Skotheim

– Er det rimelig å forvente at sosionomer er så politiske? Er det ikke greit å bare gå på jobben for å hjelpe enkeltmennesker?

– Jo, for mange er det greit, og jeg mener at de gjør en fantastisk jobb hver dag. Men jeg tror økende forskjeller og et mer brutalt arbeidsliv vil tvinge fram en ny generasjon radikale sosialarbeidere. Vi blir kontaktet av unge som sier at de savner det politiske ved sosialarbeiderrollen på utdanningene. Men det er først og fremst organisasjonene vi mener må sterkere på banen, det er derfor vi har utfordret FO.

– Er du medlem?

– Ja, jeg er medlem. Jeg har en god dialog med FO, og jeg liker diskusjonene med dem. Men det burde ikke være de små brukerorganisasjonene som kjemper fram rusreformen. Hvor er sosialarbeiderne? De må bli langt mer synlige. Som den viktigste stemmen i fagbevegelsen på dette området må FO gi marsjordre til Arbeiderpartiet. Progressive krefter der trenger all den hjelp de kan få. Dette er vår tids aller viktigste sosialpolitiske reform.