Sjur gleder seg alltid til jobb mandag morgen. Da gjør vernepleieren det han trives best med

Simen Aker Grimsrud (tekst)

Jan Langhaug (foto)

simen@lomedia.no

Sjur Aslak Jensen balanserer mellom gitarkabler, notestativ og instrumenter som ligger strødd på gulvteppet. Veggene er spraymalt i grønt, gult, rødt og sort. Det suser i gitarforsterkerne.

Sjur står midt i rommet, med håret i flette, skjegg og en Pink Floyd-t-skjorte. Han klapper to ganger i hendene.

– Skal vi kjøre gjennom Slå dæ ned, før æ gjør det, sier han og nikker mot keyboardist Gabriel Pettersen.

Han lar fingrene danse bortover tangentene. Amalie Kråen kaster seg med på regnstav. Introen er i gang.

Sepehr (t.v.), Sjur, Fredrik og Amalie viser stor spilleglede tidlig en mandags morgen.

Jan Langhaug

Mer enn terapi

Det er en kald mandagsmorgen i Bodø. Utenfor trasker trøtte mennesker av gårde på jobb. Men her i kjelleren sitter smilene klistra på.

Dette er ukas høydepunkt for noen av brukerne av Miljøfabrikken, et aktivitetssenter for mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Og for ansatte som Sjur Aslak Jensen.

– Å legge bandøvinga til mandager er det lureste jeg har gjort. Jeg gleder meg alltid til helga er over, sier vernepleieren.

Bandet heter Shrimpdogs, og består av tre ansatte på gitar, trommer og bass, og ni brukere av Miljøfabrikken på keyboard, gitar, rytmeinstrumenter og sang.

De har bare holdt det gående i halvannet år, men har allerede spilt på flere av Bodøs konsertscener. Jensen ser hvor mye bandmedlemmene har vokst på den korte tiden de har spilt sammen.

– Musikken er mer enn terapi. De er blitt rockestjerner i miljøet sitt. Folk i Bodø vet hva Shrimpdogs er nå, og jeg blir også kjent igjen, sier Jensen og ler.

Jan Langhaug

Fontene er på besøk dagen før bandet skal spille årets første konsert – på FO Nordlands årsmøte, hvor Jensen skal få prisen for årets sosialarbeider i Nordland. Den får han for innsatsen sin med musikken.

– Det er stort. Jeg må vel tenke på å skrive en tale, sier han.

Lager sanger selv

Dagens øving byr på en gjennomgang av de fire hjemmesnekrede låtene som skal fremføres.

– Jeg er litt nervøs, forteller vokalist Amalie.

– Jeg er ikke nervøs, jeg bare gleder meg, sier Gabriel som trakterer pianoet.

I hjørnet av bandrommet står Fredrik Eberg og stemmer gitaren sin.

– Jeg spilte gitar på ungdomsskolen. Så begynte jeg igjen da jeg ble voksen, forteller han.

Det var han som var grunnen til at Shrimpdogs ble til. Fredrik ville spille gitar. Så viste det seg at Gabriel var en dyktig pianist.

– Plutselig var vi et band, forteller vernepleier Sjur.

De startet med å spille coverlåter. Nå lager de sangene selv. Versene er det Sepehr Sobhanian som rapper. Han har spilt inn en låt med forbildet sitt, Jørgen Nordeng fra gruppa Tungtvann.

– Han er en naturlig rapper, og finner på versene på sparket. Så det slipper vi å tenke på, sier Sjur.

LES OGSÅ: Vil du bruke musikk i jobben? Her er ekspertens seks tips

129 band

Et av de første kjente bandene med medlemmer med utviklingshemming, så dagens lys i 1982.

Musikeren Kai Zahl hadde en sønn med utviklingshemming som gjerne ville spille i band. Bandet ble raskt kjente i Norge. Det endte med utsolgte konserthus og Spellemannpris.

I dag er Dissimilis en paraplyorganisasjon med 129 band og artister, og et nasjonalt kompetansesenter, der målgruppa er personer med utviklingshemming som driver med musikk, teater og dans.

Kompetansesenteret gir veiledning og kurs, men bandene i Dissilimis drives ofte av kulturskoler, frivillige organisasjoner eller ildsjeler, som Sjur i Bodø.

Startet med Prøysen og Taube

Vernepleier Sjur Aslak Jensen har vært opptatt av musikk hele livet. Han lærte å spille gitar før han begynte på skolen.

Han skjønte tidlig at han ville bruke musikk i jobben. Etter videregående, i 2014, fikk han sommerjobb på et sykehjem. Han dro med seg kassegitaren.

– Alle som jobbet der visste at det var bra å bruke musikk, men det var ingen som gjorde det. For meg var det naturlig, sier Jensen.

Sjur sørger for å ha servere bandmedlemmene kaffe.

Jan Langhaug

Han spilte Evert Taube og Alf Prøysen for beboerne, og tok dem med på en musikalsk reise tilbake i tid.

– Det var beboere der som vanligvis ikke prata med noen, som plutselig sto og dansa. Da skjønte jeg hva musikk kan gjøre, sier Jensen. 

Han fant ut at han ville jobbe med mennesker og bruke musikken. Litt tilfeldig endte han opp med å studere vernepleie.

– Ved å bruke musikk føler jeg at jeg betyr noe positivt for andre mennesker. Det er en god følelse, sier han.

Ble inspirert i Sverige

På vernepleierstudiet søkte han om å få ha utenlandspraksis ved Kulturcentrum Skåne i Lund i Sverige, som driver med musikk, kunst og teater for personer med utviklingshemming. Det tente en gnist.

– Jeg var veldig besatt av å bruke musikk i jobben som vernepleier. I Lund fant jeg et, for meg, utopisk sted som drev med akkurat det jeg ville.

Det var også første gang han jobbet med mennesker med utviklingshemming. Jensen ble imponert over alt de fikk til i Skåne.

– Jeg ble inspirert til å gjøre det samme her hjemme i Norge.

Da Jensen fikk jobb på den nyoppstartede Miljøfabrikken i Bodø, solgte han inn sin interesse for musikk. Han følte litt på forventningspresset da han startet for to år siden.

Brenner for musikken

Det startet med en sanggruppe. Så et kor. For halvannet år siden kom Shrimpdogs på plass.

Det er det ikke sikkert det hadde vært om Sju Aslak Jensen ikke kommet inn.

– Jeg brenner for dette, og bruker mye tid og energi. Jeg vil se hvor langt vi kan ta det, sier han.

– Hva gjør musikken med bandmedlemmene?

– De lærer seg å jobbe sammen mot et mål og opplever mestring på veien. Så har de noe å glede seg til og snakke med andre om.

Jan Langhaug

Byr på seg selv

Han har ingen utdanning i musikk eller musikkterapi. Likevel kastet han seg uti det.

– Du må ikke ha en mastergrad for å gå i gang med dette, er hans klare budskap.

Du kommer langt med tre grep på gitaren.

– Men du må tørre å by litt på deg selv.

Jensen har som mål at flere ansatte som jobber med utviklingshemmede skal ta i bruk musikk. Derfor har han også tatt initiativet til en liten bedrift ved Miljøfabrikken, som tar imot brukte gitarer og modifiserer dem.

– Gitarene får bare tre strenger. De er stemt i en kvintakkord. Da holder det å lære seg ett grep, sier han.

Håpet er at flere ansatte skal lære seg å spille, slik at de kan lede sangstunden med brukerne.

– Kanskje vi kan spre det etter hvert, og lære hele landet å synge, gliser vernepleieren.

Spiller man i band, er det viktig med regler.

Jan Langhaug

Et pengespørsmål

Å bruke musikk for å bedre helse og livskvalitet for mennesker, får stadig større oppmerksomhet, ifølge Karette Annie Stensæth, professor i musikkterapi, ved Norges musikkhøgskole (NMH). Hun er også leder for Senter for forskning i musikk og helse.

Stensæth ser at bruk av musikkterapi er i vinden fordi det forskes mer på det enn før.

– Men det brukes ikke nok. Det er også et pengespørsmål, og det er fortsatt litt tilfeldig hvem som ansetter en musikkterapeut, sier hun.

Men også andre, som for eksempel vernepleiere som jobber med mennesker, kan ta i bruk musikk, mener professoren.

– Legg bort deg selv

– Den beste måten å være sammen på, er gjennom musikk, når det gjøres på en god måte og får fram ressursene i oss, sier hun.

Et viktig prinsipp i musikkterapi er å spille på folks gode sider. Er det en som ikke synger rent, men som har god rytmisk sans, legger de vekt på rytmene.

Det kan også de som jobber med utviklingshemmede lære av, mener Stensæth.

– Så må den ansatte legge seg selv bort litt. Det handler ikke om hvor flink du er, men at du er der for personen du jobber med. Det er lett å bli opptatt av seg selv og hvordan du selv høres ut.

– Hvilken effekt kan musikk ha i arbeid med mennesker?

– Blir musikk brukt på en god måte, vil det kunne skape gode fellesskap og trivsel. Det er en aktivitet det er lett å legge til rette for. I et band kan alle spille på sine styrker, så blir totalen bra. Det kan være litt magisk, det.

Shrimpdogs ble til da Fredrik (t.h.) ville begynne å spille gitar igjen. Nå trakterer han både gitar og ukulele i Bodø-bandet.

Jan Langhaug

Savner musikk på timeplanen

Hun mener både vernepleiere og barnevernspedagoger burde hatt musikkterapi eller musikk og helse på timeplanen.

– De blir ikke musikkterapeuter, men de kan lære om det og få noen redskaper de kan bruke, sier Stensæth, som opplyser at vernepleiere kan ta en ettårig videreutdanning i musikk og helse ved NMH.

Hun skulle ønske flere tok i bruk musikkterapeuter, blant annet der det jobbes med mennesker med utviklingshemming.

– Hvis slike arbeidsplasser har musikkterapeuter knyttet til seg, kan de også veilede vernepleiere og andre ansatte, sier hun. 

Gir bare positiv respons

– Kjempebra, Lisa! Og du også Gabriel: stødig som alltid, sier Sjur Aslak Jensen oppmuntrende i bandrommet i Bodø.

Han er opptatt av å gi positive tilbakemeldinger. Da de startet prosjektet, fant de ansatte fort ut at det fungerte dårlig å peke på feil som ble gjort.

– De begynte å kritisere hverandre, og det spredte seg en dårlig kultur. Nå gir vi bare positiv respons. Det er et godt tips til andre, sier Jensen.

I bandrommet er de snart igjennom repertoaret til konserten. Det låter tight. Nå går de i gang med siste låt.

Jan Langhaug

– Kom igjen, Bodø city, roper frontfigur Sepehr overbevisende og strekker armene i været.

Morgendagens konsert skal nok gå bra.