Prisen for politikken

Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Sitatet over stammer fra Bergstøs tid som leder i Sosialistisk Ungdom. Det deles nå på sosiale medier gjennom Amnestys kampanje #stoppnetthetsmotkvinner.

Kirsti Bergstø er en av 19 politikere som er dybdeintervjuet i forbindelse med kampanjen. Bakteppet er at sju av ti kvinnelige politikere sier at hets har gjort dem mer forsiktige.

Rødt lys for demokratiet

Amnesty-kampanjen kommer ett år etter at #metoo dokumenterte hvordan kvinner trakasseres i ulike bransjer. Det er sterk kost å se videosnuttene Amnesty har laget, og Bergstø er redd for å bidra til å skremme unge kvinner vekk fra politikken. Hun valgte å bli med på kampanjen fordi hun mener den peker fram mot løsninger. Kampanjen krever at politiet og påtalemyndigheten får kunnskap og penger nok til å straffeforfølge folk som truer og trakasserer.

– Hets og trakassering er en liten del av det politiske livet, men det er en varsellampe for demokratiet. Hvis kvinnehat og rasisme skal skremme halvparten av befolkningen vekk fra politikken, har vi et stort problem. Neste år det kommunevalg. Da trenger vi alle kvinner vi kan få på listene, fra alle partier, påpeker SVs nestleder.

Werner Juvik

Trusler i natta

Selv har hun akkurat sagt ja til gjenvalg som nestleder i SV. Dette vervet ble en heltidsjobb etter at Bergstø ikke ble gjenvalgt til Stortinget høsten 2017. Da hadde hun vært Finnmarks SV-representant i fire år.

Det beste med jobben er å reise rundt i landet og møte folkevalgte og tillitsvalgte, synes Bergstø.

– Noen steder er det bare en SV-eren i kommunestyret. De jobber hver eneste dag for rettferdig fordeling og bedre miljø. Skikkelige helter!

Bergstø får fortsatt trakasserende meldinger, men opplever at de er mindre grove nå enn da hun var yngre.

Telefoner midt på natta er det verste, det oppleves så invaderende, forteller Bergstø. Brev hjem i posten viser at avsenderen vet hvor du bor. I perioder har hun kikket seg over skulderen og tenkt seg om før hun har deltatt på arrangementer. Og hun ble flinkere til å anmelde etter 22. juli 2011, dagen som brutalt viste oss at ekstreme holdninger kan følges av handling.

Kvinnehat og avmakt

Bergstø har blitt det hun kaller bevisst, men ikke immun. Hun nekter å gi hetserne gleden av hennes taushet, og fortsetter å heve stemmen for det hun tror på. Nokså ofte er det saker som særlig trigger hetserne der ute.

En lørdag hun er ute på lekeplassen med sønnen, fanges oppmerksomheten av en mann på en benk litt unna. Han roper høyere og høyere at han hater SV, og framstår som aggressiv. Bergstø går bort og sier at hun godt kan prate med ham om dette, men ikke nå, fordi hun er ute for å leke med gutten sin. Mandag morgen ringte mannen og ba om unnskyldning.

– Det siste må vi som politikere forholde oss til, sier Bergstø.

Werner Juvik

Beskyttede bobler

Kirsti Bergstø er stolt FO-medlem og glad for å bli spurt om et intervju i Fontene. Hun har valgt å møte oss på Bare jazz, en kafé som lever opp til navnet sitt. 37-åringen hører like gjerne på joik, svart metal, rock og Kari Bremnes. Men det er så mange tøffe damer i jazzen. Og så drives denne smått legendariske kafeen av Bodil Niska, saksofonist fra Finnmark. Og det er Finnmark som er hjemme for Bergstø. Det er her hav møter himmel, det er her hun tenker best, aller helst i badstuen i huset hjemme i Nesseby.

Nesseby er en tospråklig kommune med rundt 900 innbyggere innerst i Varangerfjorden. Alle kjenner alle. Her går rådmannen og sosialklienten på de samme festene. Sånn er det ikke i Oslo, Bergstøs andre hjem. I hovedstaden omgås folk i større grad andre som ligner dem selv. Faren kan være at folk lever i sine bobler og mister forståelsen for hverandres liv, mener Bergstø.

Åtte år på en bachelor

Politikken førte Finnmarks-patrioten til Oslo etter videregående skole. I 2001 flyttet hun nordover igjen for å drive valgkamp. Hun måtte ha noe mer enn politikken, og det viste seg at barnevernspedagogutdanningen i Alta hadde en ledig plass. Etter det første året der ble Bergstø valgt inn i sentralstyret i Sosialistisk Ungdom, hvor hun også var leder i to år.

Det viste seg at det å bli barnevernspedagog er noe helt annet i Oslo enn i Alta, så det var dårlig med overgangsmuligheter. Bergstø jobbet litt i utelivsbransjen og litt i tjenester for utviklingshemmede. Det var da hun skjønte at det tilfeldige utdanningsvalget var helt riktig for henne. Slik gikk det til at Kirsti Bergstø våren 2009 var ferdig utdannet barnevernspedagog, med to års utdanning fra Finnmark og to fra Oslo.

Hun savner yrket, særlig det å jobbe med barn. Heldigvis møter hun både FO og andre fagforeninger i jobben sin. Kampen for et organisert arbeidsliv står høyt oppe på den lange lista over Bergstøs hjertesaker. Igjen advarer hun mot beskyttede bobler i samfunnet.

– Hvis du ikke er en av dem som må jakte på vakter i midlertidig jobb eller en lav stillingsbrøk, så skjønner du kanskje ikke hvor mye det påvirker livet. Hvordan det er å aldri kunne planlegge en frikveld, i tilfelle sjefen ringer.

Werner Juvik

Lett å glede

Det beste og verste i livet kan ikke planlegges fullt ut, påpeker Bergstø. Derfor er det så viktig med solide fellesskapsordninger. Det har Bergstø alltid ment, og hun ble enda mer overbevist etter at hun selv fikk kreft. Da hun ble friskmeldt i 2012, kringkastet hun sin kjærlighet til livet, og til velferdsstaten, på facebook.

– Når kroppen svikter, må vi være trygge på at fellesskapet ikke gjør det, sier Bergstø.

Møtet med alvorlig sykdom gjorde sitt til at hun setter enda mer pris de små tingene. En skitur eller en løpetur med en venninne gir henne frihetsfølelse i hverdagen som aleinemor. Det skal ikke så mye til. Lang frokost med popquiz på lørdager. En kopp god kaffe, eller en øl. Tid med guttungen.

Han kom til verden året etter at moren ble operert for livmorhalskreft. Han er født inn i politikken. Bergstø har sin egen vri på det afrikanske ordtaket om at det trengs en landsby for å oppdra et barn; det trengs et parti, mener hun.

En gang bakte han boller hjemme hos nestlederkollega Snorre Valen mens mor holdt 8. mars-appell. Men ofte er han med på møter. Fagbevegelsen legger gjerne sine møter til hoteller. Noen av dem har softis- og popcornmaskin. Det slår an hos femåringen. Og de to finner alltid en lekeplass på vei hjem.

– Det er jo noe av det som er så fint med unger, at man alltid må gjøre noe artig ut av det, sier Bergstø.

– Altfor lite snakk om fagbevegelsen

Statsbudsjettet er akkurat lagt fram. Bergstø er bekymret. Med jazztoner som bakgrunn snakker hun om kutt i staten, om truede velferdsordninger, om fleksibilitet i arbeidslivet, som hun mener bare er frihet for sjefene og gjør livet enda vanskeligere for folk flest. Forslag om å kutte i sykelønnsordningen gjør henne forbannet.

– Vi kan sikkert presse ned sykefraværet med slike kutt. Men vil vi at folk skal gå på jobb og smitte andre når de burde vært hjemme, eller selv bli langtidssykmeldt fordi de presser seg for langt? Vil vi ha et arbeidsliv bare for folk som kan yte 110 prosent?

Dette kan Kirsti Bergstø åpenbart snakke lenge om. Men hun har snart en avtale på Stortinget. På veien dit kommer det for en dag at Kirsti Bergstøs ungdomskjæreste er en kompis av fotografen. Etter en kort oppdatering lurer Bergstø på om kompisen fortsatt er fagorganisert.

– Det vet jeg ikke. Vi snakker ikke så mye om sånt, sier fotografen.

– Folk snakker altfor lite om fagorganisering, svarer Bergstø.

– Ja, det blir mest tull og tøys når vi er sammen.

– Det er mye rom for tull og tøys i fagbevegelsen.

Werner Juvik