En av mennene fortalte Kristiansen at det føltes som om han hadde fått en smittsom form for kreft. Flere av de gamle vennene hans kuttet kontakten med ham etter at han ble fengslet som fremmedkriger. Støtten kom dermed fra de ekstreme miljøene.

– Det blir et paradoks. De menneskene som gir ham støtte og omsorg, er de som tilhører et miljø det er ønskelig han bryter kontakten med. Mens de som ikke tilhører et slikt miljø, ønsker ikke å ha noe med ham å gjøre fordi de er redd for å bli mistenkeliggjort, forteller Kristiansen.

Et kreativt yrke

Hun tror sosialarbeidernes kompetanse i endringsarbeid er viktig også når det gjelder rehabilitering av fremmedkrigere. Hun mener man med fordel kunne hatt flere vernepleiere i kriminalomsorgen og andre steder hvor det i dag ikke naturlig er vernepleiere tilstede.

– Med en fagbakgrunn i vernepleie utvikler man en evne til å tenke kreativt rundt menneskers situasjon og se muligheter der andre kanskje kun ser utfordringer. Som vernepleiere har vi lært å se hele mennesket i en kontekst, sier Kristiansen.

Eplet falt ikke langt fra stammen. Også Kristiansens mor er vernepleier.

– Jeg tror det viktigste for meg da jeg skulle bestemme meg for hva jeg skulle bli, var at jeg måtte jobbe med mennesker, sier Kristiansen.

Som tenåring brukte hun nesten all fritid på hester. En interesse mannen hennes har forståelse for. For åtte år siden, da hun flyttet for å være sammen med ham, jobbet han i en stall på Jeløya utenfor Moss. Nå har paret akkurat fått sin første datter, som kun er noen uker gammel når Fontene møter Kristiansen hjemme.

Nysgjerrig på spekulasjonene

Kristiansen har i flere år jobbet som vernepleier i Erlik Oslo. Hun er godt kjent med gatemiljøet preget av rus, vold og kriminalitet. Så da spekulasjonene rundt fremmedkrigerne begynte å dukke opp for noen år tilbake, ble hun nysgjerrig. Mediene begynte å skrive om fremmedkrigere som dro fra Norge til krigen i Syria. Det var lite forskning på feltet. Det ble spekulert på om fremmedkrigerne var gutter som hadde brukt narkotika og hadde bakgrunn fra kriminelle miljøer.

– Det var jo målgruppa jeg jobbet med som de snakket om, sier Kristiansen.

I sitt arbeid hadde hun ikke møtt noen som uttrykte ekstremistiske holdninger, hadde konvertert eller ville reise til Syria.

– Hvis det var gatas voldelige gutter de snakket om, hvorfor hadde vi ikke sett dem i de tradisjonelle gatenære tilbudene?

Tok tid

Det tok flere måneder før hun faktisk fikk snakket med fremmedkrigerne. Flere av dem hadde opplevd streng overvåkning av telefon, tekstmeldinger, sosiale medier og internettsøk. I en av rettssakene Kristiansen fulgte ble det vist til at PST hadde oversikt over 1 285 telefonsamtaler og 223 tekstmeldinger til en av de tiltalte. Fremmedkrigerne hadde levd under et ekstremt overvåkningsregime og erfart at private detaljer fra eget liv kunne bli presentert i rettsaken og dermed i media.

– Da handlet det om å vise ydmykhet og forståelse for skepsisen de først utviste, ta kontakt med dem på en skånsom måte og bygge tillitsfulle relasjoner, forteller Kristiansen.

De returnerte fremmedkrigerne sitter i dag i fengsler omringet av høye gjerder. Alle dører er låst, og all kontakt med omverden blir nøye kontrollert.

Penn og papir

Kristiansen snakket med returnerte fremmedkrigere i over 40 timer til sammen. Hun gjorde feltarbeid fra sommeren 2015 til høsten 2016 hvor hun fulgte samtlige rettssaker knyttet til brudd på norsk terrorlovgivning. Dette i forbindelse med sin mastergrad i habilitering og rehabilitering ved OsloMet - storbyuniversitet. På bakgrunn av mastergraden bidro hun seinere i antologien «Fremmedkrigere. Forebygging, straffeforfølgelse og rehabilitering i Skandinavia».

Siden PST beslagla det upubliserte materialet til filmskaper Ulrik I. Rolfsen, bestemte Kristiansen seg for å holde seg til penn og papir i sine møter med fremmedkrigerne.

– Jeg har vært i fengsel tidligere i forbindelse med mitt arbeid. Men i disse tilfellene var sikkerhetstiltakene særlig strenge, sier Kristiansen.

Strengt fordi menneskene hun skulle besøke blir ansett som en trussel for riket. Hun ville snakke med mennene som de fleste av oss snakker om, men ikke med. Fremmedkrigerne.

Pizza og cola

Kristiansen har blant annet sett på hvordan fremmedkrigerne framstilles i rettssalen og i mediene sammenlignet med hvordan de oppfatter seg selv. En av mennene hun pratet med hadde vært i fengsel før. Ifølge ham er det forskjell på de tidligere fengselsoppholdene og det å sitte inne kategorisert som fremmedkriger. Sikkerhetsregimet er langt strengere, han opplever seg mistenkeliggjort og blir møtt på en annen måte av de ansatte. Han kjenner seg ikke igjen i bildet som tegnes av fremmedkrigere i media.

– Kontrasten mellom hvordan disse mennene blir fremstilt og de jeg møtte kunne være ganske store, sier Kristiansen.

En gang hun satt på besøksrommet kom en av fremmedkrigerne bærende på et brett til henne. Han hadde bakt en hjemmelaget pizza. Siden han var usikker på hva slags type kjøtt hun likte, lagde han den like så godt vegetarisk. Han hadde også med en flaske cola.

– De mennene jeg har møtt har vist meg både omsorg og respekt, sier Kristiansen.

Framstillingen av fremmedkrigerne blir ofte knyttet opp mot bestialiteten til IS. Om fremmedkrigerne selv har vært med på disse handlingene eller ikke, er ifølge Kristiansen vanskelig å vite. Hun peker også på at vi må være forsiktige med å kategorisere fremmedkrigerne som en gruppe. Hun tror heller ikke på at det finnes en entydig årsak til at noen velger den veien.

– Det er jo det alle vil vite, hvorfor noen blir en fremmedkriger. Selv tror jeg forklaringene er mange, forteller Kristiansen.

Endringsoptimist

Hun har forståelse for at sikkerhet står sentralt i møte med fremmedkrigere. Men hun mener at rehabilitering også er viktig i et sikkerhetsperspektiv.

– Gjennom rehabilitering kan vi redusere risikoen for at de skal ha adferd som vi er redde for.

Her tror vernepleieren at sosialarbeidere kan komme på banen.

– For øyeblikket er mistilliten mellom partene stor, men alle sosialarbeidere vet at dialog og det relasjonelle er det viktigste redskapet vi har i endringsarbeid og nettopp derfor er det så viktig å investere i dette, sier Kristiansen.

– Det betyr ikke at alle vil endre seg, men systemet illustrerer at vi tror at alle kan med de rette forutsetningene til stede.

Kristiansen minner om at fengselssystemet vårt er bygd rundt en tro på at mennesker kan forandre seg. Selv om de skulle befinne seg i randsonen av det vi frykter aller mest i vår samtid.