– For første gang i livet har fortiden min blitt til en ressurs, en kompetanse. Før har jeg alltid blitt sett på som summen av mine verste handlinger, sier Espen André Gusdal.
Jacob Buchard
På Jegersberg gård opplever Espen André Gusdal for første gang at 21 års ruskarriere kan brukes til noe
Han begynte å ruse seg i 12-åsalderen, og har vært inn og ut av fengsel og behandling. – For første gang i livet har fortiden min blitt til en ressurs, en kompetanse, sier Espen André Gusdal.
solfrid.rod@lomedia.no
Motorsaga spytter sagflis i alle retninger. Espen André Gusdal er dreven på gårdsarbeid etter å ha bodd på Jegersberg i ett år og 11 måneder.
For en stund siden ringte rektor på en av skolene i Kristiansand om en 12-åring som trengte å komme litt vekk fra skolen. Kanskje kunne han være noen timer på gården og få noen oppgaver. Espen kjente seg umiddelbart igjen i gutten.
– Etter å ha møtt han, gikk jeg rett opp på kontoret og sa at den gutten er min, han skal bli med meg i stallen, forteller Espen.
Før han visste ordet av det var Espen ansvarlig for et nytt prosjekt på Jegersberg gård: Alternativ opplæring.
– Jeg var de gutta
Foreløpig er dette et tilbud til to skolegutter. Begge liker seg på gården, og skolen melder at de takler skolehverdagen bedre enn før.
– For første gang i livet har fortiden min blitt til en ressurs, en kompetanse. Før har jeg alltid blitt sett på som summen av mine verste handlinger. Jeg var de gutta, de som ikke fant seg til rette. Jeg vet hva som kan skje fra den alderen de er i nå og fram til 15-16-årsalderen, sier Espen.
Veien til rusfrihet er brolagt med arbeid, ansvar og fellesskap på Jegersberg. Espen André Gusdal har vært på flere av arbeidslagene på gården.
Jacob Buchard
Da han kom til Jegersberg for snart to år siden, sleit han med å forholde seg til andre mennesker. Det har han alltid gjort.
– Fellesskapet her på gården har vært en effektiv kur mot sosial angst, sier Espen.
Han tar dagens første pause på en benk utenfor kafeen på gården, sammen med Svein Gjertvik.
Svein Gjertvik (t.v.) og Espen André Gusdal fylle ropp lageret og kjører ut ved til kundene.
Jacob Buchard
– En ordentlig jobb
Svein har ruset vekk alle bekymringer i 28 år. Det er mye å ta tak i nå som han er rusfri.
– Det er mange kjipe konsekvenser av det livet jeg har levd med rus og kriminalitet, men her på Jegersberg klarer jeg å takle det. Her slipper jeg å gå på et kontor for å snakke med en terapeut som har lest en bok om avhengighet, jeg kan snakke med folk som har levd akkurat som meg, sier han.
– Og så må du yte her, legger han.
– Her slipper jeg å bli målt opp og ned av terapeuter, sier Svein Gjertvik (t.v.). Han liker bedre å prate med Karoline Rimestad Falstad og Espen André Gusdal.
Jacob Buchard
Alle beboerne på Jegersberg tilhører et arbeidslag, det være seg i stallen, hundedaghjemmet, bygg og anlegg eller kjøkken og kafé. Svein er leder for vedlaget. Han hugger, kløyver, holder oversikt over pallene og kjører dem rundt til folk som har bestilt.
– De blir happy, jeg blir happy. Det betyr mye for meg at det er en ordentlig jobb, at jeg ikke blir satt til å feie et gulv fordi jeg har vært narkoman og nå skal jeg liksom gjøre noe nyttig, sier han.
Egg fra gården, eplesmost presset av beboerne og hjemmebakte brød er blant de mest populære varene som selges på Kafé Jeger.
Jacob Buchard
Tre år på gård
På 2000-tallet fløt rusmidlene i sørlandsbyene. Flere kommuner innså at de ikke klarte å gi rusavhengige tilbudet og behandlingen de trengte. Noe måtte gjøres. Inspirert av en italiensk suksesshistorie (se faktaboks), åpnet Jegersberg gård dørene i 2013.
Jegersberg gård tilbyr rusrehabilitering etter italiensk modell.
Jacob Buchard
Gården ligger landlig til få minutter unna Kristiansand sentrum. Alle som kommer hit har bak seg en langvarig avhengighet. Mange har liten eller ingen erfaring med hverdagsrutiner og arbeid. Her får beboerne tiden de trenger for å bygge en ny identitet. Her må de nemlig være i tre år. Beboerne får oppfølging av hver sin mentor, som selv har slitt med avhengighet.
– Jeg hadde ikke fiksa å bo her
– Jeg har mye erfaring fra rusomsorg, men det gir en helt annen tyngde å ha vært der selv. Mennesker som selv har gått veien ut av avhengighet, vet best, mener Monica Øvensen Ordahl, en av tre sosionomer som jobber på Jegersberg. Målet er de ansatte skal bli overflødige.
– Alle som har fullført de tre årene her, er enten i utdanning eller arbeid, sier hun.
– Hvis du fikser å bo her i tre år, kan du klare hva som helst etterpå, mener sosionom Monica Øvensen Ordahl (t.h.), her i en av stuene på gården sammen med Karoline Rimestad Falstad.
Jacob Buchard
Fellesskapet på gården er en viktig del av rehabiliteringen. Beboere og ansatte jobber sammen, spiser sammen og tar viktige avgjørelser i fellesskap. Å leve så tett på hverandre er ikke for alle, mener sosionomen.
– Jeg hadde ikke fiksa å bo her. I inntakssamtaler understreker jeg veldig at det er hardt arbeid og tett fellesskap. Og så sier jeg at hvis du fikser å bo her i tre år, da kan du klare hva som helst etterpå.
– Det gikk over all forventning
Den første dagen på Jegersberg gård sitter Karoline Rimestad Falstad aleine på tunet og røyker og lurer på hvor alle folka er. Hun finner snart ut at de er på jobb. 26-åringen har ingen arbeidserfaring. Hun havner på stallgruppa. I begynnelsen er det skummelt, det tar et halvt år før hun tør å leie alle hestene.
Ansvaret i stallen ble viktig for Karoline Rimestad Falstad. – Jeg visste at hvis jeg ikke kom meg på jobb, ville det gå utover hestene, sier hun.
Jacob Buchard
Etter et års tid blir de fleste beboerne på Jegersberg selv mentor for en nyinnflyttet. Det er en del av filosofien her. Karoline får ansvar for et menneske. Nærmere bestemt en beboer som har bestemt seg for å gå skirennet Hovdentour. Det går over all forventning. Karoline kjøper seg ski og trener én gang i uka. Hun overlever to mil i sporet og kommer i mål.
– Det var noen som satset på meg. Jeg fikk ansvar. Jeg visste at hvis jeg ikke kom meg på jobb, ville det går utover hestene, forteller Karoline i dag.
Etter tidligere behandlingsopplegg har hun alltid falt tilbake til rus-nettverket. Nå har hun bygd opp et nytt nettverk, med mange av jentene hun ble kjent med i stallen på Jegersberg.
Unikt i Norge
I Norge er Jegersberg et unikt tilbud, sier John-Kåre Vederhus, forsker ved Avdeling for rus- og avhengighetsforskning på Sørlandet sykehus.
– Det vil ta tid før vi kan si noe sikkert om effekten, siden folk jo bor der i tre år. Men jeg er positivt overrasket så langt, sier Vederhus.
Faren for tilbakefall er stor. I enkelte studier har seks av ti begynt å ruse seg igjen etter ett år, ifølge forskeren. Men sjansen for å holde seg rusfri er større jo lenger man klarer å holde seg unna rus. Et rehabiliteringstilbud som varer i tre år, kan dermed i seg selv øke sjansen for å lykkes.
Jegersberg er helt rus- og medisinfritt. Det sjekkes jevnlig med urinprøver.
Jacob Buchard
Vederhus nevner mestring, nærkontakt med dyr, tett oppfølging og mentorordning som viktige innslag. Den enkelte vokser på å være mentor, samtidig som beboerne opplever hjelpen som nyttig, erfarer han.
– Er dette framtidas rusbehandling?
– I spesialisthelsetjenesten vil vi nok holde fast på å flette sammen erfaringskompetanse og profesjonell kompetanse. Men med rusreformen må kommunene ta et større ansvar for rusfeltet. Det er veldig positivt det Kristiansand kommune gjør her.
Kafé Jeger besøkes flittig av turgåere og andre som vil ha lokale varer.
Jacob Buchard
– En befrielse
På benken i tidlig vårsol skjenker Svein en ny kaffekopp og venter på han som skal følge med ut på et hogstfelt lenger unna. Han skulle gjerne dratt aleine. Men Svein har bare bodd på Jegersberg i ni måneder, og har fortsatt ikke lov til å gå utenfor området aleine. Hele det første året må beboerne ha følge når de forlater gården. De første tre månedene blir de fratatt telefon og pc. En befrielse, mener Svein.
– Det var helt skjønt. Jeg har vært på massevis av behandlingsopplegg. Etter en ukes tid kommer den første dårlige dagen. Da kommer det gjerne også en telefon fra en gammel kompis. Det er så lett å havne ut på igjen.
Mobilfrie soner og andre regler er bestemt av beboere og ansatte i fellesskap.
Jacob Buchard
Tanker om rus kommer og går, men det er lenge siden Svein har kjent på skikkelig russug nå. Han er glad for at han skal være her i to år og tre måneder til. Han trives med rutinene og arbeidet.
– Det funker. Jeg vasker to dasser før klokka sju om morgenen. Og når jeg har en dårlig dag, kan jeg snakke med folk som har vært der selv. Jeg blir ikke målt opp og ned av terapeuter.
Dessuten er ikke livet på gården bare hardt arbeid. Det er også mye moro.
– Jeg har blant annet vært på hyttetur på Sjusjøen og komishow i Oslo. Kjempegøy! Sånne ting har jeg aldri gjort. Jeg har brukt alle pengene mine på rus.
Svein Gjertvik (t.v.) er glad for at han har mer enn to år igjen av oppholdet på Jegersberg. Espen André Gusdal er en viktig støttespiller på veien til et liv uten rus.
Jacob Buchard
Fontene besøkte Jegersberg gård før koronakrisen. Vi får opplyst at driften nå er noe begrenset, men at beboerne bor på gården og at gårdsdriften drives i tråd med smittevernreglene.
Jegersberg gård
Som det eneste stedet i Norge tilbyr gården rehabilitering for rusavhengige etter en italiensk modell med fire elementer: Tid, mentor, fellesskap og kvalifisering.
Jegersberg er inspirert av San Patrignano i Italia, som startet i 1978 og har hatt 26.000 mennesker boende.
72 prosent av de som gjennomfører i Italia faller ikke tilbake til rus, oppgir de på sin nettside.
Det tar tre år å fullføre rehabiliteringen.
Jegersberg gård ble til etter initiativ fra Kristiansand kommune, i samarbeid med Sørlandet sykehus og Universitetet i Agder.