Simen Aker Grimsrud

simen@lomedia.no

Organisasjonen jobber med å fremme utviklingshemmedes rettigheter.

Linn Løvlie Slette har bakgrunn som vernepleier og har jobbet i SOR siden 2018.

Slette er den første kvinnelige lederen i SORs 72-årige historie. Det er hun stolt av.

– SOR har kun hatt mannlige ledere, så det er med ærefrykt jeg overtar som den første kvinnelige lederen. Men jeg syns det er på tide å heise feministparolen, sier Slette og smiler.

Ut mot store bofellesskap

Fontene møter henne på kontoret på Torshov i Oslo. Den ferske SOR-lederen bor i Valdres, men er innom kontoret i Oslo med jevne mellomrom.

Her får hun jobbe med det hun brenner for. Slette blir blant annet forbanna når utviklingshemmede ikke selv får velge hvordan de vil bo.

– Det er snakk om grunnleggende rettigheter som ikke blir innfridd, og da tenker jeg spesielt på denne ny-institusjonaliseringen, sier Slette og peker på at kommuner i dag bygger store bofellesskap.

Senest for tre år siden skapte det stor debatt i Fredrikstad.

 – Jeg opplever at en del kommuner gjør dette ukritisk, selv om forskningen peker på at det kan være trøblete fordi det blant annet gir høy turnover, sier Slette.

Hun frykter at flere kommuner vil bygge store bofellesskap i framtida. I nedgangstider får mennesker med utviklingshemming kjenne kuttene på kroppen, mener hun.

– Det er kanskje noen blåskjorter som tenker at det er økonomisk lurt å bygge stort, og at like barn leker best. Vår største jobb er å være motstemmen til denne tankegangen og praksisen, sier Løvlie Slette.

– Mange kommer sliter med dårlig økonomi, er det ikke naturlig at de ser på muligheter for å spare penger?

– Jo, definitivt, men det kan de gjøre på en annen måte. Vi opplever at folk ikke blir spurt om hvordan de vil bo og hvordan de vil ha det. Det skaper nok en del misnøye hos de som mottar ulike tjenester. Medvirkning er nøkkelen, mener hun.

Simen Aker Grimsrud

Ble inspirert av klassekamerat

Linn Løvlie Slettes engasjement for personer med utviklingshemming kom tidlig. Det første frøet ble sådd allerede i barnehagen. Hun vokste opp med en gutt som het Øyvind, som hadde et sjeldent syndrom, med en alvorlig grad av utviklingshemming.

Likevel ble han både i barnehagen og på skolen inkludert i fellesskapet.

– Etter videregående begynte jeg å jobbe i et bofellesskap, og der hadde Øyvind akkurat flytta inn. Der og da ble min virkelighetsforståelse av utviklingshemmede snudd på hodet, forteller Slette.

Hun opplevde at den tidligere klassekameraten nærmest var stuet bort og plassert i en gruppe som «en av dem».

– Han var ikke en naturlig del av lokalsamfunnet lenger, og det gjorde meg trist, sier hun.

Krise

Hun hadde gitt seg etter ett år på sykepleierstudiet. Slette har aldri angret på at hun ble vernepleier i stedet.

Men SOR-lederen skulle ønske at flere vernepleiere valgte å jobbe med utviklingshemmede.

Kun én av ti ansatte i tjenester til utviklingshemmede er vernepleiere, ifølge rapporten «Det som skal til» fra 2021.

– Det er krise at det står så dårlig til. Tallet burde vært sju av ti. Vernepleiere er superviktig for denne delen av befolkningen.

– Hvordan skal man få flere vernepleiere til å velge å jobbe med utviklingshemmede?

– Det er tusenkronersspørsmålet. Å heve kompetansen i tjenesten er alfa omega. Så tror jeg både vi i interesseorganisasjonene og de ansatte må bli flinkere til å framsnakke tjenestene og begrave stereotyper, sier Slette.

– For mange vil bli ledere

Hun er redd vernepleiere velger bort det å jobbe i tjenester til utviklingshemmede av ulike grunner. Slette mener vernepleierutdanningene har en viktig rolle i å framsnakke det å jobbe i disse tjenestene.

– Vernepleiere har kompetanse til å jobbe på mange felt, men vi må ikke glemme kjernegruppa vår. Der har også utdanningsinstitusjonene et ansvar, og vi må aldri vike fra dette, fortsetter hun.

Slette mener god ledelse også gir drahjelp i kampen om vernepleierne. Hun opplever at det er for dårlig mange steder.

– Jeg har undervist for mange vernepleierstudenter de siste årene. Jeg opplever stadig at målet til mange er å bli ledere ganske raskt. Da utfordrer jeg dem på at ledelse er et eget fag, og ikke noe man lærer i særlig grad på vernepleierstudiet. I noen tilfeller kan det føre til dårlig ledelse og personalbehandling når man går rett fra skolebenken og inn i en lederrolle, mener Slette.

Hun vil til slutt gi en melding til landets vernepleiere:

– Jeg heier på dere. Dere fortjener en kjempeapplaus.