Øystein Helmikstøl

oystein@lomedia.no

Det har vært skjelt ut i flere omganger. Men nå er atferdsanalyse blitt god butikk for private selskaper som tilbyr omsorg.

Atferdsanalyse er en psykologisk skoleretning mye brukt i behandling for utagerende personer, blant annet utviklingshemmede, siden 1970-årene i Norge.

Private tilbydere

Personer med utviklingshemninger. Ungdom med utfordrende atferd. Ungdomskriminelle. Unge med rusproblemer.

Hva har samfunnet å tilby dem?

Mange private selskaper har tilbud til dem.

– De ender ofte opp hos private aktører, som blant annet har boliger for utagerende ungdom. Boligen blir for eksempel staffet opp, og så sender den private aktøren regningen til kommunen.

Slik beskriver Børge Holden virkeligheten slik den er nå. Han er aktuell med en ny bok som tar for seg atferdsanalyse i Norge gjennom 50 år.

Holden er tidligere sjefpsykolog ved Sykehuset Innlandet. Han er på vei til å bli pensjonist, men jobber ennå ved Habiliteringstjenesten på sykehuset.

LES OGSÅ: Toppe oppklarer misforståelse om private aktører i barnevernet

Ecura: – Fokuserer målrettet

Holden nevner flere i markedet: Ecura. Team Olivia. Stendi. Hava.

– Det er et ekstremt voksende marked av private aktører.

Ecura har vokst fra 150 ansatte i 2016 til 3200 ansatte i dag, opplyser fagdirektør Jonny Finstad til Fontene. Målgruppen deres er ifølge fagdirektøren mennesker med sammensatte behov og utfordrende atferd.

– Primært psykisk utviklingshemmede, men også personer med utfordrende atferd, sier Finstad.

Han opplyser at Ecura i dag har rundt 150 psykisk utviklingshemmede personer hos seg, og rundt 30–40 med andre diagnoser. Det er minst 10 ansatte per klient. De har ambisjoner om å være Norges ledende helse- og omsorgsselskap.

– Vi merker at det er en stadig økende etterspørsel fra kommunene, sier Finstad.

Fagdirektøren er selv en av mange ansatte med master i atferdsvitenskap. Ecura har egne utviklingsprogram der atferdsanalyse er sentralt.

– Vi fokuserer målrettet på det området. Vi har høy kompetanse innenfor metodikken atferdsanalyse, sier Finstad.

Han skryter av Børge Holden:

– Det fins knapt noen i Norge som har bidratt så mye til fagutvikling om atferdsanalyse som Børge.

Kritisk

Holden kvitterer med skryt tilbake.

Noen av de beste atferdsanalytiske miljøene i Norge har du ifølge Holden innenfor disse private aktørene. Han trekker fram nettopp Ecura, i tillegg til Hava og til dels også Stendi.

– De tar betalt for det, men de gjør en bedre jobb enn kommunene, mener Holden og legger til:

– Det er litt passive mellomledere i kommunen som eksporterer problemet til private aktører.

Mange kommuner betaler i dyre dommer for et privat opplegg, ifølge Holden, og så skylder de samtidig på dårlig kommuneøkonomi.

– Jeg sier til disse private aktørene at de bare må nyte det så lenge det går. For før eller siden må myndighetene sette foten ned. Rett og slett fordi det er vanvittige budsjetter på dette.

– Så hva er alternativet?

– Det er at kommunen selv tar hånd om de utagerende ungdommene. Hamar kommune er blant dem som ser ut til å ha vært målrettet og flinke på det. Men de er nokså aleine om å gjøre det.

Atferdsanalyse

Skal kommunene ta hånd om utagerende personer selv, må de særlig lære seg atferdsanalyse, mener den tidligere sjefpsykologen.

Holden mener at i mange tilfeller burde kommunene klare å ruste seg opp til å klare det bedre selv.

– Hva bør de gjøre?

– De må skaffe seg kompetanse.

Atferdsanalyse kan ifølge Holden være et redskap for å redusere behovet for private aktører. Og sette kommunene i stand til å klare å gjøre ting selv.

– Det må jo være viktig for LO og venstresida, sier Holden.

Jonny Finstad i Ecura mener det kan være utfordrende for særlig små kommuner å bygge gode tilbud som er skreddersydde for kun én klient.

– Og noen kommuner har også policy på at de skal bruke private aktører, nettopp for å sikre et godt tilbud, sier Finstad.

Det har ikke lyktes Fontene å få en kommentar fra KS til uttalelsene fra Børge Holden.

Tidene forandrer seg

Børge Holden har i over 30 år arbeidet med personer med utviklingshemning, utviklingsforstyrrelser og andre alvorlige problemer.

– Jeg har vært psykolog i 38 år og har stort sett jobbet med tyngre klientell i alle år. Tung psykiatri.

Da han var ferdig utdannet, var diagnostikk lavstatus.

– Man skulle ikke gi folk diagnoser, for det ble bare selvoppfyllende profetier.

Diagnosemanualen DSM–III kom i 1980, den beskrev diagnoser mer utfyllende. Fra da av begynte diagnostikk å få mer status.

Hovedgeskjeften hans i dag er å vurdere pasienter med tanke på om de har en diagnose innenfor autisme-spekteret.

– Nå er dette blitt en ganske stor industri.

Han har skrevet flere bøker og fagartikler gjennom årene. Den siste boka hans er historien om Norsk atferdsanalytisk forening (Nafo), som fyller 50 år i år.

Ideen til boka fikk han for to og et halvt år siden på hytta i Valdres. Det ble 2000 timers gratisjobbing for en forening han selv er en del av.

Hierarkiet på Vangen skistue

Psykiatri- og psykisk helsefeltet har fortsatt sine profesjonskamper og hierarkier. I historien om Nafo ser det slik ut:

Det var en elitestyrt forening som eksplisitt opererte med A- og B-medlemskap fra starten. Hvis du var psykiater eller psykolog, var du A-medlem. Resten var på «B-laget».

Etter hvert ble det likt for alle, men da trakk mange A-medlemmer seg ut.

På Vangen skistue i Østmarka utenfor Oslo var det et kurs i 1974 i regi av Nafo.

– For at Legeforeningen og Psykologforeningen skulle godkjenne kurset som spesialistkurs, var kravet at det skulle være åpent kun for A-medlemmer, forklarer Holden.

B-medlemmene ble dermed problemet, de var jo på samme kurs, i samme forening.

Problem løst: En av i dag verdens mest ledende psykoterapiforskere, Lars-Göran Öst, holdt samme kurs to dager, den ene dagen kun for «A-laget» og dagen etter for «B-gjengen».

– Psykologer og psykiatere ville ikke menge seg for mye med pleiefolk og studenter, flirer Holden.

Gro – saken

De pirrende og banebrytende tingene skjedde de første tre årene etter at Nafo ble stiftet, mener Holden.

– Det skjedde mer de tre første årene enn det har gjort de 47 siste, sier han.

Ikke lenge etter at foreningen ble stiftet, havnet to sentrale medlemmer, Arne Brekstad og Willy-Tore Mørch, midt oppi den første av flere kontroversielle mediesaker om behandling: Gro – saken i 1974.

Dagbladet skrev mye om saken, og omtalte behandlingen av utviklingshemmede «Gro» som «torturmetoder i norsk vitenskap».

Saken fikk store følger, både personlige, rettslige og forskningsetiske.

Gro – saken «svekket atferdsanalysens omdømme», skriver Holden i boka. Flere medlemmer tok farvel med Nafo.

Han understreker at Gro – saken ikke er et enestående eksempel:

– Det var mange pasienter på denne tiden som ble utsatt for vilkårlig tvang og vold.

Kritiserer Nafo

Nafo holder seminar hvert år, som er godt besøkt og som dermed gir store overskudd og sikrer økonomien.

Men Holden mener Nafo har hatt et visst «menighetspreg» over seg. Det er en svakhet at den også i dag er lite utadvendt, mener han.

Du finner ingen høringsuttalelser fra Nafo, og foreningen deltar knapt i debatter i mediene.

Foreningen lagde fagetiske retningslinjer allerede på 80-tallet.

– I dag er det betydelig mindre fare for cowboy-virksomhet enn for noen tiår siden, sier Holden.

Holden kritiserer Nafo for å være for passive.

– Jeg syns Nafo burde gått ut med klarere signal til medlemmene om tilbakeholdenhet når det gjaldt tvang.

Holden omtaler kapittel 9 i helse- og omsorgstjenesteloven som et godt redskap og ei god lærebok i atferdsanalyse. Noe av rundskrivet til loven har han skrevet selv, forteller han, om hvordan man skal forstå utfordrende atferd.

– Kapittel 9 er klar på hvilke vilkår som må være oppfylt for at tvang overhodet skal være aktuelt.

Vernepleiere og etikk

Den største gruppen som i dag utøver atferdsanalyse i Norge, er vernepleiere. De aller fleste utdanningsstedene har noe om det, og noen har mye om det, ifølge Holden.

Forklaringen hans på at vi i dag ser lite «cowboy-virksomhet» i behandling av utfordrende atferd er denne:

– Vernepleiere har blitt gode til ikke å påta seg noe de ikke kan. De får veiledning og tar seg sjelden vann over hodet.

Men en del vernepleierutdanninger i dag er preget av hva vernepleiere ikke skal gjøre, enn hva de skal gjøre, mener han.

– Det har vært tendenser til at det bare blir etikk. Bare selvbestemmelse. Bare brukerperspektivet. Aldri at det kanskje må skje litt endring og at kanskje endringen ikke alltid må være helt frivillig, heller.

Selvkritisk om tvang

Holden skriver i boka om da han selv havnet i VG.

Det var i 1995. Saken handlet om en 13-årig gutt med autisme.

– Han var ekstremt forstyrret. Skrek, hylte, angrep, skallet. Vi fikk ham til å slutte å utagere og til å lære språk, og andre ferdigheter.

Holden sier at han er stolt over innsatsen, fram til det punktet.

Men så:

– Jeg skulle gå enda et hakk videre. Jeg skulle luke av ham de aller siste ørsmå tendensene også. Jeg ble fanget av min egen suksess. Jeg skulle ta også ubetydelige utageringer, ved hjelp av tvang.

Blant annet såkalt blending eller facial screening.

– Det betydde T-skjorte over hodet i 20 sekunder.

Da reagerte Autismeforeningen. Og VG tok saken.

– Jeg skriver i boka at når jeg ser det i ettertid, var det bra at vi ikke gikk lenger der, men at vi ble stoppet.

Tore Vignes har illustrert Børge Holdens bok om Norsk atferdsanalytisk forening.

Illustrasjon: Tore Vignes