Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

For tre år siden rakk folk i Fjaler akkurat å markere kvinnedagen før hele landet stengte ned på grunn av pandemien. Det var første gang på mange år at dagen ble markert i vesle Fjaler med ca. 3.000 innbyggere. Det takket være Lise Marie Bakkebø, Charlotte Willemoes og Jenny Kjøsnes, alle tre FO-medlemmer og engasjert for likelønn og likestilling. De hadde sett sei lei på at de måtte reise til Førde, drøyt fire mil unna, for å markere 8. mars.

Via Facebook, plakater og jungeltelegraf samlet de rundt 70 personer til taler, mat og aktiviteter for hele familien.

– De fleste var over 30 år, mange var eldre feminister som var aktive tidligere. Vi var godt fornøyde med oppslutningen, men vi savnet de som er yngre, forteller Kjøsnes.

Før måtte Jenny Kjøsnes reise til nærmeste by for å markere 8. mars. Nå sørger hun og to andre sosialarbeidere for eget arrangement i Fjaler.

Privat

– For beskjedne på vegne av faget

I år har initiativtakerne ambisjoner om å nå også de unge. De har invitert både det lokale ungdomsrådet og den internasjonale skolen i Fjaler til samarbeid. Dermed har de sikret seg ungdom blant appellantene i tillegg til kulturinnslag.

– Vi håper på større bredde denne gangen. Vi mener jo at det er mye kvinnekamp igjen å ta, sier Kjøsnes.

– Hva er de viktigste kampene i dag?

– Kvinner og menn er fortsatt ikke likestilt lønnsmessig. Vi har tidligere erfart at nyansatte i barnevernstjenesten ligger langt under teknisk etat og at kvinner på intervju til lederstillinger blir spurt om hvordan de tenker å kombinere jobb og familieliv. Fortsatt tar kvinner hovedansvar hjemme, noe som igjen gjør at de ikke har kapasitet til å være listetopper til kommunevalget. Og Metoo har vist litt av det kvinner opplever.

Kjøsnes er sosionom og jobber innen psykisk helse i kommunen. Hun skulle ønske at sosialarbeidere var mer høylytte på vegne av faget. Hvis kjønnsbalansen var motsatt, altså at 80 prosent av sosialarbeiderne var menn, hadde det kanskje vært annerledes, tror hun.

– Vi er litt for beskjedne på egne vegne. Det er alltid en balanse, men det er mulig å synliggjøre oss selv bedre uten å rakke ned på andre. I dag ser vi økende sosiale problemer, som krever sosiale løsninger. De er dessverre nedvurdert, mener Kjøsnes.

Hvorfor feirer vi 8. mars? Her er ti spørsmål og svar

Håper på endring for døtrene

Hennes feministiske engasjement ble for alvor vekket i studietida, da hun også var aktiv i FO-studentene.

– Har det skjedd noen framskritt siden den gang, slik du ser det?

– Det har blitt mer åpenhet om plager etter fødsler. De sees nå som helseproblemer, ikke som resultat av noe vi kvinner har gjort feil. Om det ikke har blitt så mye lettere å få hjelp, har det i hvert fall blitt mer kunnskap og åpenhet.

– Hva håper du har endret seg i samfunnet til den dagen dine to døtre er voksne?

– Da håper jeg vi har kommet så langt at hvis de utsettes for seksuell trakassering, kommentarer og nedvurdering, enten det skjer på jobben eller ute på byen, så vet de at «dette handler ikke om meg». At de ikke tenker stygt om seg selv og tar ansvar for det andre har gjort mot dem.

– Og hva håper du på for dagen i dag?

– Jeg håper på godt oppmøte av både ferske og erfarne feminister. Det blir kultur, appeller, mat og mingling, og jeg håper vi bidrar til å bygge nettverk for kvinner i Fjaler.

Saken ble publisert før dagens arrangement, men er oppdatert med bilde fra årets markering. Onsdag kveld skriver Kjøsnes i en epost til Fontene:

«Ca. 70 oppmøtte i alle aldrar, mange gode samtalar, flott tale og gode appellar, med finfint dikt og sang frå den internasjonale skulen som avslutning». 

8. mars: Våre døtre kan ikke vente 50 år på likelønn