Mimmi Kvisvik, forbundsleder i FO

For tallenes tale er tydelig.

Kvinner tjener i snitt 87,6 prosent av en gjennomsnittlig mannsinntekt, og nye tall fra teknisk beregningsutvalg (TBU) viser at kvinners lønnsandel gikk tilbake hele 0,3 prosentpoeng i fjor. For hvert skritt vi tar i retning likelønn, rykker vi to tilbake.

Det er uholdbart. 

Mange er raske med å forklare lønnsgapet. Det er ingen hemmelighet at kvinner jobber mer deltid, i omsorgsyrker, i offentlig sektor. Dette forklarer noe av forskjellen, men ikke alt.

Og hvorfor er det slik at vi må forsvare lønnsgapet, kun fordi vi kan forklare deler av det? Det betyr at flere må få hel stilling, at omsorgsyrker må bli verdsatt høyere og at offentlig ansatte må få lik lønnsutvikling som privat sektor.

Selv om vi får til alt dette, blir vi uansett ikke kvitt de uforklarte lønnsforskjellene som ble presentert i 2020 i rapporten Likelønn og det kjønnsdelte arbeidsmarkedet.

I 2021 skrev Faktisk.no at «Deltidsarbeid, ulike yrkespreferanser og en høyere andel kvinner i offentlig sektor forklarer en del (…) Men det forklarer ikke alt». Og i 2022 sammenlignet 29 forskere lønnsnivået i 15 forskjellige land. 

Etter å ha analysert lønnen til alle norske arbeidstakere mellom 30-55 år, totalt 950 000 personer, fant forskerne at kvinner i Norge tjener 8,6 prosent mindre enn menn, selv om de er ansatt for å gjøre den samme jobben.

Ulikelønn handler ikke om manglende tall, det handler om manglende tiltak.

FO er fagforeningen for sosialarbeidere. Våre medlemmer har, eller studerer til, en høyere utdanning som barnevernspedagog, sosionom, vernepleier eller velferdsviter. De fleste er kvinner, i helse- og omsorgsyrker, i offentlig sektor. Selv med lang utdanning, kommer de til arbeidslivet med en startlønn mer enn 100 000 kroner under industriarbeiderne og betydelig studiegjeld.

Senter for likestillingsforskning mener det vil ta over 50 år før vi er likestilte. Dagens kvinnelige studenter vil dermed aldri tjene likt som sine mannlige medstudenter.

For dem er ikke dette et abstrakt tankeeksperiment. De stiller svakere i boligmarkedet, får mindre muligheter og får til og med lavere pensjon, på grunn av lavere innbetaling.

Det er noe man kjenner det på kroppen. Spesielt nå i krevende tider, kriser og dyrtid.

Pandemien viste oss hvor avhengige vi er av kvinnedominerte yrker, og at det er bred støtte i folket for at de får lønn som fortjent. Den siste tiden har vi knapt hørt om annet enn behovet for flere helse- og sosialarbeidere.

Det at de samme yrkene har vært lønnstapere de siste tre årene, sender et farlig signal. At lønnsgapet mellom kvinner og menn vokser, er ikke likestillingslandet Norge verdig.

Dyrtid rammer hardest dem med lave lønninger, fordi mat og basisprodukter utgjør en større andel av utgiftene. Det rammer dem med omsorgsansvar for barn, fordi de forsørger flere. Det rammer unge i etableringsfasen, med høye studie- og boliglån.

For å bli kvitt både de forklarte og uforklarte lønnsforskjellene, må vi ha en felles problemforståelse og felles løsninger. Vi har lang tradisjon i Norge for å løse de store utfordringene i fellesskap.

Nå må regjeringen invitere partene i arbeidslivet til et samarbeid om likestilling og likelønn. Myndighetene, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene må enige om politiske løsninger, på tvers av sektorer.

Våre tillitsvalgte bruker Aktivitets- og redegjørelsesplikten (ARP) til å motvirke lønnsforskjeller på arbeidsplassene. LO skriver i den tariffpolitiske uttalelsen at likelønn skal prioriteres i lønnsforhandlingene, og krever høyere lønnsvekst for kommuneansatte som har blitt hengende etter.

Likevel trenger vi politikerne på laget. Vi trenger et partssammensatt utvalg til å analysere tallene som kommer gjennom ARP. Vi trenger politiske løsninger for å utjevne lønnsforskjellene som ikke kan adresseres i ordinære tarifforhandlinger.

Likelønn kommer ikke av seg selv, og det kommer i hvert fall ikke av at vi bortforklarer statistikken eller ser sektorer isolert.

Det er over 130 år siden de kvinnelige fyrstikkarbeidere i Oslo streiket fordi de nektet å ha dårligere lønn enn sine mannlige kollegaer.

Siden har fagbevegelsen kjempet for å redusere forskjellene, steg for steg.

De som kjempet før oss fikk aldri likelønn, men de ga aldri opp kampen. Vi kjemper fortsatte deres kamp. Ikke bare på kvinnedagen, men hver dag, for at døtrene våre skal få lønn som fortjent.

De kan ikke vente i 50 år til, men for at de skal få likelønn før de når pensjonsalder, må vi få fortgang i arbeidet.

Som fagforeningene deres skal vi sørge for at de får økt kjøpekraft, et solidarisk lønnsoppgjør og mer uttelling for kompetanse og ansvar. Også lover vi å være konstruktive når partene setter seg ned for å diskutere de politiske tiltakene.