JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Jan lærer barnevern-studenter å takle media. Da forteller han om sitt første mislykkede intervju

Når Jan Storø underviser framtidas barnevernsarbeidere, forteller han hvorfor det er så viktig å snakke med journalister.
Jan Storø er dosent i sosialpedagogikk ved OsloMet og underviser blant annet i barnevern, medier og offentlighet.

Jan Storø er dosent i sosialpedagogikk ved OsloMet og underviser blant annet i barnevern, medier og offentlighet.

Hanna Skotheim

Jan Storø er dosent i sosialpedagogikk ved OsloMet og underviser blant annet i barnevern, medier og offentlighet.

Jan Storø er dosent i sosialpedagogikk ved OsloMet og underviser blant annet i barnevern, medier og offentlighet.

Hanna Skotheim

23.01.2023
09:12
23.01.2023 10:33

anne@lomedia.no

– Journalistene blir ikke snillere. De har sitt samfunnsoppdrag og slutter ikke å stille spørsmål. Så jeg innså – etter en dårlig erfaring – at jeg måtte lære meg å håndtere intervjusituasjonen, bli god på min banehalvdel, sier Jan Storø (68).

Han er trolig den eneste barnevernspedagogen blant nærmere 300 journalister på en stor journalistkonferanse i Bergen sist høst, Fortellingens kraft. Han har deltakerbevis hengende rundt halsen og har satt seg på en av de fremste radene med notatblokk i fanget.

Han er dosent i sosialpedagogikk ved OsloMet og underviser i barnevern, medier og offentlighet. Ved en tilfeldighet blir han sittende ved siden av Fontenes journalist. Hun gjenkjenner ham; han har nylig gitt ut fagbok, dessuten er han administrator for facebook-gruppa for barnevernspedagoger. Så jo, han er opptatt av fag og formidling, men hva gjør han her, blant journalister?

– Det samme som deg, svarer han og blunker.

Men før foredragsholderen går på scenen, lener han seg mot journalisten og forteller om en av sine tidlige erfaringer med å bli intervjuet i VG. Det gikk ikke bra, så han gjorde noe med det. Nå trives han blant journalister og er ikke redd for å stikke hodet fram.

Medier og barnevern

Storø er en av de første studentene møter på når de starter på barnevernsstudiet på OsloMet. Han er koordinator for førsteårsstudentene. I vårsemesteret er han med på arrangere en spesiell seminardag for dem. Den er for studenter på barnevern og på journalistikk. Ideen er at de skal bli kjent med hverandres samfunnsoppdrag og roller. Både journalisten og barnevernspedagogen har godt av å høre at den andre også har et mandat, forklarer han.

- Jeg har opplevd at det er vanskelig å gi intervju, sier Jan Storø. Dette forteller han om til studentene sine ved OsloMet.

- Jeg har opplevd at det er vanskelig å gi intervju, sier Jan Storø. Dette forteller han om til studentene sine ved OsloMet.

Hanna Skotheim

– Journalisten stiller ikke spørsmål for å være slem, men fordi det er jobben. Og når barnevernspedagogen ikke svarer særlig mye, så er det ikke av vranghet, men fordi det finnes etiske retningslinjer å forholde seg til, sier Storø.

På fagdagen går de gjennom pressens etiske regelverk, Vær varsom-plakaten, og diskuterer dilemmaer. Han kunne tenke seg å bygge ut tilbudet til noe mer enn et dagsseminar, men skylder på et tettpakket studieprogram. Derfor er han glad for et nytt emne han underviser i om barnevern i den mediale offentligheten. Det handler om hvordan barnevern omtales i mediene, hva som er myndighetenes kommunikasjonsstrategi og hvordan man håndterer sosiale medier i jobben sin.

Han håper kunnskap om medier kan gjøre at ansatte i barnevernet blir mindre redde for å uttale seg om det de kan si noe om. Det å formidle og fortelle til andre hva man holder på med, det bygger samfunnet, påpeker Storø. Selv liker han å spørre «Hva driver du med? Fortell om det!» og få folk til å utveksle kunnskap, enten de er birøktere, blomsterbindere eller tannleger. Men noen yrkesgrupper har en særlig forpliktelse til å kommunisere hva jobben er, understreker han.

– Barnevernspedagoger forvalter makt og myndighet. De driver ikke på for seg selv, men på vegne av et samfunn. Jeg synes barnevernsfolk har vært for engstelige og tilbakeholdne, selv om jeg også har opplevd at det er vanskelig å gi intervju, sier han.

Oppslaget i VG

Storø var ny avdelingsleder på det som het Grepperød ungdomshjem da det i 1990 ble en stor mediesak om uro og utagering og ungdommer som skulket, nektet å legge seg og sloss. Det var ikke noe bra sted å bo eller å jobbe, ifølge Storø. Da VG kom, stilte han til intervju, men etterpå skjønte Storø at han ikke hadde vært godt nok forberedt. Da oppslaget kom, reagerte han spesielt på bildet. Det var behandlet i mørkerom og de mørke tonene var framhevet.

– Det ble fremstilt så dramatisk, både tekst og bilde. Vi brukte lang tid på å roe ned foreldre som spurte om det var utrygt der, minnes han.

Jan Storø holder skrivekurs for studenter som vil lære å formulere blant annet kronikker og debattinnlegg.

Jan Storø holder skrivekurs for studenter som vil lære å formulere blant annet kronikker og debattinnlegg.

Hanna Skotheim

Storø påstår ikke at VG brøt presseetikken, men han synes det var vanskelig at en så vanskelig situasjon ble omtalt tabloid. Han bestemte seg for at et slikt medieoppslag ville han ikke oppleve igjen. Løsningen ble å begynne å trene på mediehåndtering og formidling. Han leste intervjuer, la merke til hvordan andre svarte, bevisstgjorde seg hvordan han ville framstå og hva han ville få fram. Neste gang han skulle intervjues skrev han ned punkter, tenkte gjennom hva han ville si og hvordan han kunne få sagt det ordentlig. Han ble fornøyd og oppdaget at veldig mye handler om forberedelse.

Nå omtaler han seg selv som en hund etter nyheter. Han leser mange aviser og følger med på det som publiseres i Barnevernpedagogenes facebokgruppe. Når han leser saker hvor ansatte i barnevernet blir intervjuet, tenker han at noen har virkelig skjønt noe. De har tenkt gjennom hva de kan si og sier noe om det.

– Hvis man er trygg og slapper av, gir man bedre informasjon om hva det handler om. Dessverre er det fremdeles noen som svarer at de ikke vil kommentere. Det er skivebom, mener Storø.

Jans skrivesamlinger

På OsloMet holder han skrivekurs. Han kaller det Jans skrivesamlinger. Det er et frivillig ekstratilbud til studentene.

Selv har han skrevet noen tusen sider; vitenskapelige artikler, kronikker, filmanmeldelser, bokkapitler og åtte egne fagbøker. Den siste kom i høst og er en bruksbok for den som skal skrive sakprosa.

I boka «Skriv en fagbok» prøver Storø å oppmuntre dem som vil skrive og formidle fag.

I boka «Skriv en fagbok» prøver Storø å oppmuntre dem som vil skrive og formidle fag.

Fagbokforlaget

Storø har alltid likt å skrive. Som 19-åring ble hans første novelle publisert i bakgatemagasinet Hundre blomster, der Jo Eggen og Ingvar Ambjørnsen publiserte sine tekster.

Fortellingen handlet om de første jobbene han hadde etter gymnaset i flyttebyrå og transportbransjen. Han beskrev dårlige arbeidsforhold ute i kulda. «Søren, det er spennende å skrive, tenkte han, men begynte like etter å jobbe som ufaglært med ungdom på institusjon. Så ble det studier i barnevern og større skrivearbeider ble lagt på hylla.

Trengte noe nytt å gjøre

Etter å ha jobbet med barn og unge i 20 års tid, hadde han behov for å bytte beite. Han hadde jobbet mange heldøgn på institusjon og kjente at det begynte å bli psykisk krevende.

– Jeg trengte å finne på noe annet, men så var jeg usikker på hva annet jeg kunne, og så tenkte jeg vel at jeg bare måtte bite tennene sammen, bli i jobben og gjøre det beste ut av det. Men jeg kom til at det var altfor passivt.

Han gikk aggressivt inn i seg selv og sa «nå må jeg finne en plan». Han syslet med tanken om å skrive noe, men for å skrive trengte han et tema. Det dukket opp i 1992 da barnevernsloven ble revidert. Da ble ettervernsparagrafen tatt ut av loven; 18-åringene skulle «slippe å ha barnevernet løpende etter seg», slik Storø gjengir det.

– Vi var flere som mente det var feil tankegang. Ingen visste at paragrafen var tatt ut før loven ble publisert, det kom som julekvelden på kjerringa, sier Storø.

Viktige livsvalg

Ettervern ble Storøs vei inn i skriving. Først skrev han en artikkel i tidsskriftet Norges barnevern. Så fikk han spørsmål om å skrive bok. Den kom i 2001. Storø var stolt.

– Den kom på en tid i livet du trengte det?

– Ja, det kan du godt si. Det er absolutt et vendepunkt i livet det som skjer i de årene. Jeg fikk selvtillit av å skrive. Jeg fikk tro på at jeg kunne få til flere ting. Jeg begynte å ta videreutdanning også.

Jan Storø er glad i bøker. Selv har han fått selvtillit av å skrive fagbøker.

Jan Storø er glad i bøker. Selv har han fått selvtillit av å skrive fagbøker.

Hanna Skotheim

– Betyr det at flere kan ha godt av å gå i seg selv?

– Akkurat den formuleringen vil jeg ikke bruke. Det kan høres moralsk ut. Jeg vil gi en mer praktisk tilnærming: Sjekk ut hva du har, gjør eventuelt noe med det. Det berører et tema jeg er opptatt av, små og store livsvalg, sier Storø og legger til:

– Når vi snakker om å ta valg for seg selv er vi ofte mellom 15 og 30 år. Mange tenker på det som de dannende årene, men hva med senere i livet? Jeg er blitt opptatt av å gjøre nye ting halvveis i livet, enten det er nye hobbyer eller å gå ut av noe som ikke fungerer.

Selv har han tatt flere eksamener på filmutdanningen på Lillehammer i godt voksen alder. Han er med i filmkritikerlaget og sitter i flere juryer, blant annet Golden Globe-juryen. De siste ni årene har han vært fast filmanmelder i universitetsavisen Khrono. For tiden skriver han mer om film enn om barnevern.

– Jeg skriver hver dag. Det er blitt en livsstil.

Nå leter han etter nye temaer å skrive om. Han tror det kan bli noe om livsvalg. Eller om helter.

Jan Storø anbefaler film: Jobber du med ungdom? Her er 16 filmer dere kan se sammen

Jan Storø

• Dosent i sosialpedagogikk ved Institutt for sosialfag, OsloMet.

• Underviser på bachelorutdanningen til barnevernspedagog og er opptatt av fagskriving, språk og film.

• Aktuell med boka Skriv en fagbok!

Fem kjappe

Hvem var din barndomshelt?

– Frank Hardy fra Hardy-bøkene. Han var høy og mørk, jeg var lys.

Hvilket annet yrke ville du ha valgt?

– Ut fra den jeg er i dag hadde det nok vært noe med skriving eller noe med film.

Hva er din unyttige viten?

– Jeg kan litt om å mekke på biler. Men det kan man ikke gjøre lenger (uten å eie et helt verksted).

Din kulturelle anbefaling?

– Gå på kino! Film skal sees på stort lerret, i mørkt rom, med god lyd – og sammen med andre! Januar-tips: Decision to leave av Park Chan-wook.

Hva spiser du aldri?

– Den lista er kort, jeg spiser det meste. Men jeg kan styre meg for ultraprosessert mat.