Ieva turte ikke fortelle sjefen at hun slet

Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

– Hvorfor sa du ikke ifra før?

– Jeg tenkte jeg måtte få det til, og så ville jeg ikke at andre måtte gjøre jobben min. Dessuten visste jeg ikke hvordan det ville bli tatt imot.

29-år gamle Ieva Žemaitis går lenge på jobb uten å føle seg bra. For kollegene hennes er det vanskelig å se hvordan den alltid så smilende Žemaitis har det.

Hun merker det først i nakken og i skuldrene. Da hofta og bekkenet begynner å gjøre vondt, tenker hun at det er fordi hun har for myk madrass eller dårlig stol på jobb. Men så får hun kink i ryggen og sliter med å puste. Etter hvert blir hun også svimmel.

Žemaitis begynner å irritere seg over den minste ting, klarer ikke å trene og spiser nesten ikke. Heldigvis hadde hun en mann som passer på at hun får i seg middag hver dag.

29-åringen smiler mye og forstår at det er vanskelig for kollegene rundt å vite hvordan hun egentlig har det.

Hanna Skotheim

Krever mer av oss

Det er først når kroppen begynner å si skikkelig ifra, at Žemaitis gjør noe med det. Og når hun ikke lenger kjenner seg selv igjen.

Žemaitis mener arbeidslivet krever mer av oss enn før, og tror det er grunnen til at hun brukte lang tid før hun sa ifra til arbeidsgiver. Vi stiller også høyere krav til oss selv, opplever hun.

Da hennes daværende leder spør hva han burde ha sett for å forhindre at det gikk så langt, svarer Žemaitis at det er hennes eget ansvar.

– Ja, leder har ansvaret for å legge til rette for deg, men som ansatt har jeg ansvaret for å si ifra. Det finnes ledere som ikke lytter, hører og ser, men det er ikke tilfellet med min situasjon.

Arbeidsgiveren la til rette for henne med en gang hun sa ifra, men da var det allerede for sent.

Påminnelsen

På kontoret til 29-åringen henger det en slitt lapp med ordene: «Ieva er den beste barneverne snakkeren (hvis du skjønner). Takk, Ieva. For at du er så snill».

Denne lappen fikk Ieva Žemaitis av et barn hun fulgte opp våren for et år siden.

Hanna Skotheim

Žemaitis fikk den av et barn hun fulgte opp våren for et år siden. Innimellom titter Ieva bort på den, når hun trenger en liten påminnelse om at hun er god i jobben sin.

Det har hun trengt litt oftere den siste tiden.

Hun er én av mange unge som har hatt det vanskelig psykisk på grunn av jobben. Så mange som én av fire i alderen mellom 25 og 34 år har opplevd psykiske plager på grunn av jobben. Det kommer fram i en rapport fra Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI).

Sykmeldt

Da Žemaitis var ferdig på sosionomstudiet i 2020, fikk hun jobb i en barnevernstjeneste på Sørlandet. Det hadde alltid vært drømmen, selv om moren hennes var redd en jobb i barnevernet ville bli for tøft.

Barnevernet skal ta vare på de mest utsatte barna og beskytte dem mot omsorgssvikt. Det kan innebære mange skjebner, mye papirarbeid og tøffe beslutninger som må tas om et barns liv.

Moren til Žemaitis fikk litt rett. Allerede etter et halvt år i jobben ble hun sykmeldt for første gang.

Noen år senere flyttet Žemaitis til Østlandet og tenkte at hun burde prøve noe annet. Men så endte hun opp i barnevernstjenesten igjen, denne gangen i Lørenskog.

Ieva Žemaitis opplevde ikke at studiene forberedte henne på realiteten ute i arbeidslivet. Samtidig tror hun ikke det er mulig å forberede seg nok på det ansvaret man får før man er ute i det.

Hanna Skotheim

Spiste ikke

Høsten 2023 ble Žemaitis sykmeldt igjen. Da hadde det gått et halvt år siden kroppen hennes egentlig begynte å si ifra.

«Det er litt hektisk nå, men det går over». «Jeg må tåle litt stress. Se på alle dem som har jobbet her i 15 år og fortsatt holder ut. Jeg har jo nettopp begynt». Slike tanker fikk hun ofte.

Kiropraktoren hennes skal ha nevnt sykmelding flere ganger, ifølge Žemaitis.

Først da hun knakk sammen foran ham, gikk hun med på det selv.

Unge sliter mest

Alle de fysiske smertene Žemaitis kjente på, var tegn på at jobben var for mye.

Hun hadde også alle symptomene på omsorgstrøtthet.

Det er et kjent fenoment blant dem som jobber i helse- og omsorgsyrker fordi du ofte engasjerer deg følelsesmessig i andre menneskers liv.

Hvis du sliter med å sove, er stressa og nedstemt, så kan det være symptomer på at du er omsorgstrøtt.

Ansatte i kommunalt barnevern er blant dem som er mest omsorgstrøtte, og det er særlig de under 40 år som opplever det i størst grad. Det viser en fersk rapport fra forskningsinstituttet SINTEF.

Tok på en maske

I tillegg er det mange som ikke tør å være åpen med arbeidsgiver om egen psykisk helse. Så mye som én av tre, ifølge en global undersøkelse med over 23.000 respondenter i regi av kompetansehuset Deloitte.

Arbeidsgiveren til Žemaitis, Gunhild Kile, understreker hvor viktig det er at medarbeiderne sier ifra til henne hvis det er noe. Som arbeidsgiver har hun plikt til å legge til rette for at hennes medarbeidere skal mestre jobben og komme raskt tilbake ved sykemeldinger.

– Jeg får ikke gjort noe hvis jeg ikke vet at det er noe. Årsaken til hvorfor du blir syk, er i utgangspunktet en privatsak. Men hvis det har noe med jobb å gjøre, så er det viktig at jeg får vite noe om det. Jeg må signalisere til de ansatte at det er greit å si ifra til meg hvis de har det tøft, sier Kile.

Tok grep

Da Ieva Žemaitis omsider sa ifra til lederen sin om at hun hadde det tøft, satt de to og veilederen hennes seg umiddelbart ned for å se på alle oppgavene hun hadde. De som er veiledere er selv ansatt i barnevernstjenesten og skal være en ekstra støtte for andre medarbeidere.

De så på hvilke oppgaver som krevde mest av henne og hvilke saker som kunne overføres til andre. Det ble også bestemt at hun ikke skulle få nye saker.

Avdelingsleder Gunhild Kile sier at det er utfordrende å tilrettelegge for mange individuelle ordninger samtidig på et arbeidsted, men at det for Žemaitis ble en fin ordning.

Siden 29-åringen også var med på å utvikle et nytt fagsystem for barnevernstjenesten på denne tiden og hadde satt seg godt inn i det, bestemte lederen hennes at hun skulle få konsentrere seg om det.

Da slapp Žemaitis saksbehandlingen. Det var det hun opplevde at krevde for mye av henne både følelsesmessig og fordi det tok mye tid.

Ieva Žemaitis og arbeidsgiveren hennes Gunhild Kile har hatt jevnlig kontakt mens hun har vært sykmeldt. De har fortsatt med samtalene etter at sosionomen kom tilbake på jobb.

Hanna Skotheim

Tilrettela

Sosionomen fikk også lov til å jobbe mer hjemmefra. Da fikk hun mer ro og hun kunne sove et par timer ekstra.

Det gjorde godt i en periode da hun sov dårlig.

Siden Žemaitis også har mange fysiske smerter, har hun fått en ny kontorstol. Hun har også fått gratis timer med psykolog gjennom bedriftshelsetjenesten.

Nå er det bare noen måneder siden 29-åringen kom tilbake på jobb etter å ha vært delvis sykmeldt i et år.

Avdelingsleder Gunhild Kile synes det var bra at Ieva bare var 100 prosent sykmeldt i en relativt kort periode.

Hun kom raskt tilbake i jobb, selv om det i første omgang var i mindre prosent av stillingen. Etter hvert som tiden gikk, kom hun gradvis tilbake mer og mer.

– Som medarbeider har du også noen plikter, så det å vise at du kommer litt tilbake, er positivt. Så tar det den tiden det tar etter det, sier avdelingsleder Kile.

Kile mener det er viktig å se på muligheten for at den ansatte skal komme gradvis tilbake. Hun oppfordrer derfor andre til å snakke raskt sammen om hva som kan gjøres for å få til det.

Avdelingsleder i Lørenskog barnevernstjeneste er opptatt av måten hun møter ansatte som forteller henne at de sliter psykisk.

Hanna Skotheim

Vil leve smertefritt

I dag er Žemaitis flinkere til å ta vare på seg selv for å klare å ta vare på andre.

– Det å ta oksygenmasken på seg selv først er en reell ting. Jeg pleide alltid å sette den på andre først.

Ieva prøver også å begrense tiden på sosiale medier.

– Jeg kjenner på presset av å nærme meg 30. Da skal du gjerne være gift, ha barn, hus og hund. Man skal ha funnet seg selv. Da hjelper sosiale medier ingenting. Der virker det som alle får til det de drømmer om.

– Hva drømmer du om, da?

– Akkurat nå drømmer jeg om å leve smertefritt.

Hanna Skotheim