Hvordan er arbeidsdagen du aldri glemmer?

Fortalt til Anne Myklebust Odland, Simen Aker Grimsrud og Solfrid Rød

redaksjon@lomedia.no

Marianne Skinnes, jobbspesialist i Nav, Øvre Eiker

Marianne Skinnes er jobbspesialist i Øvre Eiker.

Fartein Rudjord

Jeg har jobbet i Nav i mange år, som gjeldsrådgiver og veileder i ungdomsteam. For to år siden skulle jeg starte i et nytt team som jobbspesialist. Det handler om å hjelpe arbeidsledige som har utfordringer med å finne og beholde arbeid. En viktig del av jobben er å besøke bedrifter og etablere relasjon med arbeidsgivere som kan gi kandidatene våre jobb. Rett før jeg begynte i stillingen, ville en kollega ha meg med ut på et slikt bedriftsbesøk.

Vi dro til en byggevareforretning. Vi henvendte oss i serviceskranken og ba om å få snakke med sjefen. Hun hadde visst en travel dag, fikk vi høre, fordi hun hadde bursdag. Mens vi ventet på at hun skulle komme, foreslo jeg at vi burde synge bursdagssangen. «Nei, nei» utbrøt kollegaen min. Jeg rakk ikke tenke, det er «Nav or never», som vi pleier å si, og da byggevaresjefen kom, sang jeg Hurra for deg. Så presenterte jeg oss og sa «Vi kommer fra Nav».

Sjefen ble veldig forfjamset. Da jeg hørte at hun var svensk, tok jeg den svenske bursdagssangen også! Etter alt dette kunne hun ikke si nei til å ta en prat med oss. Det ble en fin inngang til det vi kom for: Gode samtaler springer ut av informasjon man plukker opp. Man kan bruke det til småprat for å komme tettere på. Kollegaen min fikk fortalt mye om hvordan vi jobber med arbeidsinkludering. Kandidaten vi så etter jobb til, fikk komme på intervju og fikk jobb i kundesenteret. Etter det har jeg reflektert en del over hvor viktig relasjonsarbeidet er i vår jobb.

Vi reiser ofte to ut på bedriftsbesøk. Da er vi to til å få i gang en samtale med arbeidsgivere i jakten på potensielle arbeidsplasser. Mange jobber blir jo ikke utlyst på Finn og Nav, så vi må finne bakveier inn. Kollegaen min den gangen sto og var litt sjokka over at jeg sang, men så at det førte til en nærere prat med arbeidsgiver.

Eilif Norvang, sosionom, Indre Finnmark familievernkontor

Eilif Norvang, sosionom og familieterapeut.

Anne Myklebust Odland

Det er tabbene jeg husker best, for det lærer man av! Jeg hadde en kvinne til samtale på familievernkontoret. Vi snakket om vold i nære relasjoner, og jeg skulle illustrere hvor vanskelig det kan være å ta et oppgjør med det, ved å bruke en metafor: «Hvis du har en frosk i et kar og koker opp vannet sakte, så blir frosken så slapp at den ikke orker å hoppe ut av kjelen. Den blir kokt. Slipper du derimot en frisk frosk oppi det kokende vannet, så vil den sprette ut med en gang.»

Det var dette jeg skulle forklare. Men kvinnen og jeg snakket forskjellige samiske dialekter, og med en gang jeg sa ordet frosk, husket jeg det. I Karasjok sier vi «cuoppu». I Kautokeino betyr ikke det frosk, det kan bety … fitte! Å nei og nei, tenkte jeg, men kvinnen kjente min dialekt og begynte å flire. Da samtalen var over gikk hun krokbøyd av latter ut av kontoret, og kollegene lurte veldig på hva som hadde foregått.

Gangen etter kom hun flirende tilbake. Relasjonen mellom oss ble munter, kan du si, og vi fikk en annen måte å prate sammen på. Jeg opplevde at hun fikk tillit til meg. Humor er så viktig! Og dialektforskjeller i det samiske språket kan ha mye å si for hvordan man forstår hverandre. Misforståelser kan ligge i et helt nærliggende ord, med kun helt små uttaleforskjeller. Altså, den ble så vanvittig den samtalen, at den sitter i meg. Men budskapet nådde heldigvis fram, hun forsto hva jeg mente med den kokte frosken.

Therese Hongslo, vernepleier/faglig veileder ved NOK Trondheim

Therese Hongslo, vernepleier

Hanna Skotheim

Det har blitt noen arbeidsdager og mennesker som har festa seg gjennom årene, men jeg tror jeg vil fortelle om en dame som het Sonja. Tore Strømøy tok kontakt med oss på NOK – et lavterskel hjelpetilbud til personer som er utsatt for seksuelle overgrep. Han hadde skrevet historien til Sonja, som da var 92 år.

Sonja var 14 år da hun rømte hjemmefra, fra en onkel som misbrukte henne og en tante som slo henne. Hun fortalte ikke om det til noen før hun var nærmere 60 år. Hun tjente ikke så mye på den boka, rundt 12.000 kroner. De ville hun gi til noen som jobber for å hjelpe mennesker som utsettes for overgrep, og det ble oss. En kollega og jeg dro sammen med Tore Strømøy hjem til Sonja, der hun bodde aleine på Kyrksæterøra. I ettertid hadde jeg telefonkontakt med henne.

Sonja fortalte om livet sitt. Jeg ble så imponert, men samtidig er det så vondt å tenke på hennes historie. Et menneske skal ikke gå rundt med en sånn hemmelighet så lenge. Jeg er veldig takknemlig for de pengene hun ga oss, som vi brukte til noe bra for våre brukere. Og så er det mennesket Sonja, som gjorde så sterkt inntrykk på meg. Å møte henne, jeg ble så imponert, og følte meg så ydmyk.

Espen Øren Antonsen, vernepleier i bofellesskap i Asker

Espen Øren Antonsen er vernepleier i bo

Simen Aker Grimsrud

I den forrige jobben min hadde jeg med meg flere av gutta jeg jobbet med på hockeymatcher med Frisk Asker. Jeg husker spesielt en dag i 2019 da Frisk spilte seg fram til NM-finalen. Da var jeg og han ene i hallen. Det var stappfulle tribuner og god stemning. Vi hadde begge på oss Frisk Asker-skjerf og var klare for å heie fram laget. Han sitter i rullestol, og vi fikk plasser på en rullestolrampe rett bak det ene målet. Der kjenner du at pucken smeller i glasset og spillerne går 20 centimeter fra deg. Det gjør det litt ekstra stas.

Flere av de jeg jobbet med den gangen er utviklingshemmede og har ikke noe språk, men de roper og lager mange lyder. De kan bli frustrerte når de ikke blir forstått. Men på hockeymatch har det aldri vært utagering. Der roper og skriker alle i hallen, så de skiller seg ikke ut, for å si det på den måten. Det er lov å rope, herje og lage lyd på hockeymatch. Jeg ser på ansiktene deres at de lyser opp og blir gira, og de lager kanskje enda mer lyd enn til vanlig – godlyder.

Selvsagt kjøpte vi oss pølse og vaffel, det hører med på match, men pølsa ble ikke rørt, fordi det skjedde så mye annet spennende rundt. Da Frisk vant kampen og gikk til finalen eksploderte hallen i jubel, og alle var glade. Han jeg var der med skjønte kanskje ikke hvorfor alle rundt ham var så glade, men han likte det. Jeg sto vel og ropte og skreik på slutten av kampen jeg også, og det var nok en ny setting for han å se meg i. Jeg er veldig glad i hockey selv og holder med Frisk, og han liker nok at vi som er sammen med ham også har det gøy, da blir det en fin greie vi har sammen.

Nawar Sayyad, sosionom, barnevernstjenesten for enslige mindreårige flyktninger i Bergen

Nawar Sayyed, sosionom og fagutvikler.

Anne Myklebust Odland

For vel tre år siden skulle jeg og en kollega ta imot en ny kvoteflyktning som kom med fly til Flesland. 17-åringen kom rett fra en flyktningleir, alene, og var plukket ut av FN til opphold i Norge. Det berørte meg så sterkt å ta ham imot. Det øyeblikket, hvor du ser at personen skjønner at han er kommet til et godt sted, kommer jeg ikke til å glemme.

Vi sto i ankomsthallen med navnet hans på en plakat og noe skrevet på morsmålet hans. Jeg husker han sa noe om at «nå er jeg i et trygt land». Det var sterke følelser. Så kjørte vi til bokollektivet der han skulle bo, viste ham rommet, sengen, klærne vi hadde kjøpt til ham. Vi hadde redd opp sengen og gjort det koselig. Han var så takknemlig, og overveldet over å ha sitt eget rom og en dør han kunne lukke – og at han kunne bestemme hvem som kunne komme inn.

Selv om jeg jobber i barnevernstjenesten for enslige mindreårige flyktninger er det ikke ofte jeg har sånne arbeidsdager. Det er ikke så ofte vi tar imot enslige mindreårige, og hvis vi gjør det, har de gjerne bodd på et omsorgssenter eller mottak i Norge først. Denne gangen ble jeg guttens aller første kontakt i Norge, og jeg har fått være med i prosessen hans med å finne seg til rette i landet. Det går stadig bedre.

Hanne Kluge, jobbspesialist i Fretex Pluss/HELT MED

Hanne Kluge er jobbspesialist.

Hanna Skotheim

Drømmer man om en jobb der man lager pizza, blir det helt feil å snekre paller. Jobben min handler om å finne ledige jobber som matcher det mennesker med en funksjonsnedsettelse vil jobbe med. Jeg er ansatt som jobbspesialist i Fretex Pluss, men leies ut til Stiftelsen HELT MED og følger opp 20 arbeidstakere i Rogaland. De er ansatt på sykehjem, i Avinor, på rådhus, pizzarestaurant og hotell.

Under Arendalsuka i fjor fikk jeg stå på stand med noen av arbeidstakerne som har fått jobb gjennom HELT MED. Det var en fantastisk opplevelse å få være der, ta del i noe av det viktigste som skjer politisk her i landet. Flere av arbeidstakerne jeg følger opp ønsker så sterkt at det skal bli en mulighet for ganske mange flere med funksjonsnedsettelser å få jobb i det ordinære arbeidslivet. Noen av dem deltok i debatter i Arendal om inkludering i arbeidslivet, og jeg hørte at de hadde gode samtaler med politikere som kan bidra til endringer.

Til tross for språk- og lærevansker er mange flinke til å formulere seg og har meninger det er verdt å lytte til. Jeg kjenner arbeidstakerne og vet hva de har i seg. Jeg ble så glad for å se at det ble synlig for andre, hvor mye ressurser som finnes i dem på tross av funksjonsnedsettelser. Jeg håper og tror at deres deltakelse på Arendalsuka vi føre til at ingen omtaler denne gruppen som svak i fremtiden. Deres deltakelse bidrar til reell deltakelse og inkludering i samfunnsdebattene, akkurat sånn som det skal være. 

Svanhild Camilla Utsi, barnevernsleder i Kautokeino

Svanhild Camilla Utsi er barnevernsleder i Kautokeino.

Anne Myklebust Odland

I barnevernet i Kautokeino for en del år siden, skulle vi akuttplassere en søskenflokk fra barnehagen. Det ene barnet var så stille. Da jeg løftet ham opp, var han som en fjærpose, et tomt skall. Jeg tenkte at han måtte ha hatt det så vondt. Styreren sa til meg: «Vi har ventet på dere». Hun mente i lang tid, men ingen i barnehagen hadde meldt bekymring for barna. Hvordan skulle vi da vite om dem? Det var en slektning som hadde meldt fra.

«Han snakker ikke, og hvis vi spør om han vil ha melk, så viser han tegn med øynene», sa de i barnehagen. Tenk at de som så ham hver dag ikke hadde sagt fra! «Dere må fortelle til oss», sa jeg til styreren. «Ja, men, men, ja men», svarte hun, og så sa hun at mor til barna var kusina hennes og at det gjorde det vanskelig.

Dessverre er det slik i de samiske områdene; offentlig ansatte melder ikke nødvendigvis fra når de er alvorlig bekymra. Da jeg var barnevernsleder kom de fleste bekymringene fra politiet, men sjelden fra skole og barnehage. Det er trist, og jeg blir provosert. Men slik er kulturen: Vi skal passe egne saker, ikke stikke nesa bort i hva andre gjør. «Fornorskningen» som har vært ført mot samene har bidratt til at det er lav tillit mellom samisk befolkning og det offentlige. Kulturen er at man ordner opp innad i familien.

Saken med søskenflokken endte så godt som den kunne: De ble flyttet i beredskapshjem. Så tok far til barna ut skilsmisse og fikk omsorgen for dem etter barneloven, etter noen runder i rettsapparatet. Jeg fikk saken i land på en god måte og er stolt av den, selv om vi så gjerne skulle hatt den tidligere i vårt system.