Håkon og Ina velger samme yrke som mor og far

Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Thomas Andersen/Viken Foto Video (foto)

Foreldrene Anki og Morten Olsen møttes da de jobbet i en bolig for utviklingshemmede i Sarpsborg. Begge tok etter hvert vernepleier-studiet på Høgskolen i Østfold.

Der skal Ina (20) søke studieplass i år. Neste år har Håkon (18) tenkt det samme.

– Jeg klarer ikke sitte stille, så da blir det vernepleier, sier Håkon.

Han smiler og sier at han ikke vil «kjede ræva av seg» på kontor.

– Dessuten er jeg god på å snakke med absolutt alle. Vennene mine snakker mye med mamma som er klinisk vernepleier i psykisk helse, eller så vet de at de kan komme til meg, sier 18-åringen med glimt.

Utagerende gutt

Mor husker sønnen kom hjem fra ungdomsskolen og sa «nå vet jeg hva jeg skal bli». Han gikk i klasse med en gutt som kunne være utagerende og syntes at de voksne ofte kom inn i situasjonen for sent:

«Du vet, mamma, at de som jobber med han gutten, de må ta det før, sånn som jeg gjør.»

Håkon fortalte at han ofte loddet stemningen om morgenen. Hvis gutten var sur, prøvde han å få ham blid.

– Da var du faktisk vernepleier til fingerspissene, sier Anki Engedahl Olsen.

Begreper fra vernepleier-faget er ikke ukjente for ungdommene. De vet hva atferdsanalyse og eksponeringsterapi er og fleiper med at de også bruker det på bikkja.

Faget til foreldrene har preget oppdragelsen, vedgår de.

– Mamma og pappa har alltid delt historier fra jobbene sine, sier Håkon.

Har visst om yrket alltid

Ina sier at de alltid har visst at vernepleier er et yrke, selv om de kanskje ikke helt forsto hva det innebar da de var yngre.

Håkon oppsummerer det slik: «Mamma snakker med mennesker. Pappa tar vare på folk med funksjonshemning, men nå sitter han på kontor og skriver mailer.»

Morten Olsen er nemlig avdelingssekretær i FO Viken og bistår i saker som angår medlemmer i FO.

Mor har de senere årene jobbet som klinisk vernepleier i BUP og i et lavterskel tilbud i kommunen og starter i disse dager som prosjektleder for FACT Ung.

Foreldres oppgave er å veilede i utdanningsvalg, mener far. Han er godt fornøyd med at begge barna vil velge vernepleierutdanning.

– Det er et bra valg. De passer til det begge to, og så er jeg trygg på at de får jobb når de er ferdig. Jeg er veldig opptatt av at ungene klarer seg og at jobben er noe de vil trives med, sier han.

Fordelen med vernepleie er at det er allsidige arbeidsoppgaver. Man kan ha en jobb med mye fysisk aktivitet og være ute i frisk luft.

– Får man jobb i en bolig kan man ikke bare sitte inne og spise vafler. Man kan gå en tur eller ta en tur i svømmehallen, sier han.

Tilkallingsvikar i bolig

Ina er allerede tilkallingsvikar i en bolig for mennesker med utviklingshemming og liker jobben. Hun synes det er mer spennende og mindre støyende enn barnehage-jobb som hun også har prøvd.

– Jeg liker samholdet blant kolleger og hvordan vi samarbeider for å få utført det vi skal i løpet av en vakt. Og så liker jeg å sitte og prate foran TV-en i stua, hjelpe mennesker som setter pris på det, sier hun.

Mor mener Ina passer utmerket til å jobbe i bolig. Hun er også vokst opp med en onkel som har Downs syndrom.

– Ina har så mye omsorg i seg. Hun fikk til og med blomst av rektor på ungdomsskolen, fordi hun sørget for at en skolevegrer hadde klart å være mer på skolen, sier mor.

Familien Vernepleie: Håkon (18), Ina (20), Morten og Anki.

Thomas Andersen/Viken Foto Video

Turnus og lønn

Foreldrene har alltid framsnakket yrket og tror entusiasmen har smittet over på barnas utdanningsvalg.

– Samtidig har jeg sagt til dem at det finnes andre ting. Jeg har jo tenkt at det ville være bra om de ikke valgte vernepleie, sier mor.

– Å, hvorfor det?

– Turnus er ofte påkrevd, og så tenker jeg at det kunne betalt seg bedre, i alle fall kommunalt ansatte miljøterapeuter, sier hun.

Far mener mye turnus ikke trenger være negativt. Man får utbetalt tillegg for vakter helg og kveld og helligdager.

Han framhever også at det er gode muligheter for å videreutdanne seg og få høynet lønna.

Anki er for eksempel blitt klinisk vernepleier gjennom FOs godkjenningsordning og har til sammen 6,5 års utdanning. Det får hun økonomisk god uttelling for nå, påpeker hun.

– Er lønn noe dere ungdommer tenker på?

– Ja, men det er ikke det som betyr aller mest, for da hadde jeg ikke valgt vernepleie, vedgår Håkon.

Far mener en del vernepleiere «skriker høyt» om hvor dårlig betalt det er, men at lønnsnivået ikke er så «gærent» lenger.

– Når media bruker begreper som «lønnstapernes tur», så forsterker det et inntrykk. Jeg synes færre bør snakke ned yrket, sier han.

Perfekt jobb i skolen

Foreldrene har en god følelse for utdanningsvalget barna tar.

– Det er jo artig da, at de vil bli vernepleiere som oss, sier Morten.

Mor er enig: Det må jo være tegn på at de har gjort noe bra.

Hun ser humrende på sønnen og forteller at det eneste hun har motsatt seg, var da han en dag foreslo å bli barnevernspedagog.

– Da sa jeg, «nei, det kan du ikke bli». Etter 14 dager i jobben, ville han sittet med tre fosterbarn og 15 på avlastning! Han ville ikke tålt å se så mange ungdommer ha det vondt, sier hun.

Hun mener en stilling som miljøveileder i skolen vil være perfekt for ham og energien han har.

Håkon tror moren har rett. På skolen er han glad i å snakke og tar heller en backflip i stedet for å gjøre oppgaver.

Praten hjemme

Huset har alltid vært åpent for venner, og Inas og Håkons venner liker å prate med foreldrene.

– Hvis jeg skulle tatt betalt for alle som har sittet her og betrodd seg, så hadde jeg spedd på inntekten betydelig, fleiper mor.

Hun er stolt av at sønnen anbefaler henne som samtaleterapeut: «Du vet at mamma er profesjonell», sier han til kompiser som har ting i livet å prate om.

Håkon sier han er blitt overrasket over hjelpen de får av henne.

Mor har også lagt merke til at Håkon oppfører seg på en vernepleieraktig måte. Det ligger til oppdragelsen og kommer naturlig, tror hun.

– Jeg kan lytte i mange timer. Det har jeg lært hjemme, sier Håkon.

Familieportrettet ble tatt i 2007, da Håkon var ett år og Ina var tre år.

Privat/Fotograf Grinna

Går i arv

– Har dere tenkt på hvorfor utdanning og yrker går i arv?

Ina tror det er fordi foreldre snakker positivt om den jobben de har, pluss at det handler om egenskaper.

– Man blir jo ofte ganske lik foreldrene sine, mener hun.

Foreldrene mener barna bør begynne å jobbe i bolig eller dagsenter først, slik de gjorde som unge.

– De bør lære det faget først, med utviklingshemmede, og så ta videreutdanning. Da er det mye å velge i, påpeker far.

Også i rollen som tillitsvalgt bruker han vernepleiefaget. For eksempel i krisehåndtering, hvis et medlem står i fare for å miste jobben.

– Da bruker jeg teknikker som å lytte og finne løsninger, vise omsorg. Vernepleie, det kan man virkelig bruke i så mange yrker, sier han.

Kanskje skuespiller

Ungdommene har vurdert andre yrker. Ina så for seg hudpleie, siden hun tok det som yrkesfag på videregående.

Håkon sier at han ikke er teoretisk anlagt til verken lege eller advokat, men at det hadde vært gøy å ha en jobb hvor han kunne blitt millionær.

– Jeg drar vel ikke akkurat damer på fest når jeg sier at jeg skal bli vernepleier, sukker han.

– Jo da, sier mor, tenk så mye damer det blir på vernepleierstudiet!

Latteren brer seg rundt bordet hjemme på kjøkkenet.

Så forteller Håkon at han har fått en rolle i Kids in Crime, en dramaserie fra Østfold på TV2. Han skal spille med Jakob Oftebro.

– Så det kan jo skje litt fram til jeg skal søke opptak på studiet neste april. Hvem vet, hva blir jeg? Oscar-vinner eller vernepleier?