EMPOWERMENT: Det er tøft å være kvinne i Sør-Sudan. De FO-støttede prosjektene har som mål å bidra til at kvinner kan sikre seg økonomisk samtidig som de inngår i et kvinnefellesskap der de kan snakke om sine problemer.

EMPOWERMENT: Det er tøft å være kvinne i Sør-Sudan. De FO-støttede prosjektene har som mål å bidra til at kvinner kan sikre seg økonomisk samtidig som de inngår i et kvinnefellesskap der de kan snakke om sine problemer.

Solfrid Rød

Folk vi møtte i 2015:

Flyktningkrise, kvinnekamp, rumenere, autisme

Ildsjelene finnes på alle fronter: En seksbarnsmor på flukt fra Syria, et brennende hjerte med termosen klar for rumenske tiggere. Her er noen av de som gjorde inntrykk på Fontenes journalister i 2015.
18.12.2015
15:47
21.12.2015 09:36

solfrid.rod@lomedia.no mia.paulsen@lomedia.no vibeke.liane@lomedia.no edv@lomedia.no

JANUAR, Juba/Sør-Sudan: Kvinnene kjemper i krigens skygge

TUNG BØR: Kvinnene bærer den tyngste børa i verdens yngste land.

TUNG BØR: Kvinnene bærer den tyngste børa i verdens yngste land.

Solfrid Rød

En ny runde med borgerkrig hadde vart i drøyt ett år da jeg fikk henge på Norsk folkehjelp og FOs ambassadører, som reiste til Sør-Sudan for å se nærmere på kvinneprosjektene FO støtter.

Les hele saken (fontene.no 16.1.2015, hvor også FOs Synne Barding og Halvor Ravn Holøyen er intervjuet)

Kvinner har tradisjonelt ingen rettigheter i Sør-Sudan. Jenter loves bort til sine framtidige ektemenn i en alder av seks år. Så snart de kommer i puberteten, giftes de bort mot betaling i form av kyr. Kvinnen er mannens eiendom, og er ekstremt utsatt for vold. Kvinner eier ikke jord, og når mannen dør, arves de av en av hans brødre.

SÅPEFABRIKK: Kvinner koker såpe i landsbyen Magwi, nær grensa til Uganda. Som andre næringsdrivende sliter de med landets elendige infrastruktur. Kvinenne går i tre kvarter for å hente vann til produksjonen.

SÅPEFABRIKK: Kvinner koker såpe i landsbyen Magwi, nær grensa til Uganda. Som andre næringsdrivende sliter de med landets elendige infrastruktur. Kvinenne går i tre kvarter for å hente vann til produksjonen.

Solfrid Rød

Med borgerkrig, eskalerende vold, millioner drevet på flukt og en begynnende sultkatastrofe som bakteppe, møtte vi kvinner som skapte sine egne arbeidsplasser og brukte dem som arena for å utveksle erfaringer og støtte hverandre. Grønnsakene de dyrker, såpa de koker og smykkene de lager gir en liten, men kjærkommen, inntekt. Like viktig er kvinnefellesskapet. Som en av dem sa: «Her kan vi fortelle hverandre hemmeligheter».

Deres historier om å være kvinne i et ekstremt patriarkalsk og voldelig samfunn, og deres utrettelige forsøk på å skape en bedre framtid for seg selv og sine barn, gjorde sterkt inntrykk på meg. Kvinneliv lengre unna mitt eget er det vanskelig å forestille seg.

Som ellers i verden, er kvinnene i Sør-Sudan ofre for mennenes krig og maktkamp. 80 prosent av verdens internt fordrevne mennesker er kvinner og barn. - - - Solfrid Rød

FEBRUAR, Oslo: Isrosa varmer rumenske tiggere

HJERTEROM: Barnevernspedagog Inger Husby åpner døra for rumenske tilreisende.

HJERTEROM: Barnevernspedagog Inger Husby åpner døra for rumenske tilreisende.

Arash Nejad/nyebilder.no

Barnevernspedagogen Inger Husby (73) tar kalde bad for å holde kroppen sterk og hjertet varmt. Det er det mange som er takknemlig for.

Les hele saken (fontene.no 27.3.2015)

På nyåret talte hun makta midt imot. Regjeringen la fram forslaget om at det skulle være straffbart å hjelpe tiggere. Pensjonisten skapte oppstandelse da hun gikk ut i riksdekkende medier og sa at hun heller ville gå i fengsel enn å slutte å hjelpe sine rumenske venner. Ståheien førte til at regjeringen trakk forslaget.

Hver dag trakterer Inger Husby de rumenske tiggerne med frokost og varm kaffe. Av og til kommer de hjem til henne for å dele bordets gleder, vasket klærne sine, og å få en varm dusj.

SERVICE: Vasili og Ingrid er gamle kjente. Han og vennene hans låner dusjen hennes mens hun vasker klærne deres. Her serverer hun varm te, tidligere på dagen har hun sørget for frokost.

SERVICE: Vasili og Ingrid er gamle kjente. Han og vennene hans låner dusjen hennes mens hun vasker klærne deres. Her serverer hun varm te, tidligere på dagen har hun sørget for frokost.

Arash Nejad/nyebilder.no

Husby omtaler flere av dem som sine nære venner. Hun sier de er hardt arbeidende, ærlige mennesker. Om lag 50.000 kroner har hun brukt av pensjonen for å bygge opp et rasert leca-hus i Romania.

Også denne vinteren hjelper Inger Husby rumenerne.

Hvis det hadde vært et asylmottak på Bøler ville hun vært frivillig der også.

– Behovet for hjelp i hverdagen er for stort til at det offentlige greier det. Lokalbefolkningen må trå til. Være sammen med dem, leke med barna, ta med ungdommen på kino. Det er destruktivt å leve i uvissheten på et asylmottak. - - - Vibeke Liane

MAI, Lesvos/Hellas: Alene på flukt med seks barn

FLUKT: Syriske Oula strandet på et gresk asylmottak. Alene tar hun hånd om barna mens mannen befinner seg ved fronten i Syria.

FLUKT: Syriske Oula strandet på et gresk asylmottak. Alene tar hun hånd om barna mens mannen befinner seg ved fronten i Syria.

Mia Paulsen

Syriske Oula satt oppe i 2. etasje av det store murhuset i utkanten av Mytilini. Hun var en spinkel og alvorlig ung kvinne med et småbarn på fanget som bodde i en nedlagt sommerleir for barn sammen med andre boligløse flyktninger. En nødløsning stablet opp i samarbeid mellom kommunen og frivillige hjelpere.

Les saken fra Hellas (fontene.no 9.6.2015)

Med stive bevegelser viste hun oss rommet sitt. Det bestod i hovedsak av en stor seng hvor hun sov sammen med alle sine seks barn. Rundt senga var det strødd et par bamser og litt klær. I kroken noen matvarer. Det ene barnet har en utviklingshemning. Det var travelt for Oula å ta vare på barneflokken.

Mannen var fortsatt i Syria. Som soldat, trodde Oula. På hvilken side fikk vi ikke vite. På grunn av mannen ville hun ikke fortelle oss etternavnet sitt.

Dette var i mai. To måneder seinere var Oula fortsatt i den nedlagte sommerleiren for barn. Hun hadde fått asyl i Hellas, men hadde ikke noe å leve av. Ikke noe sted å bo. Forholdene i sommerleiren er svært enkle. Det utpinte landet har ikke ressurser til å forsørge alle som kommer.

NØDTØRFTIG: Oula prøver som best hun kan å lage meningsfulle dager for barna sine i den nedlagte sommerleiren

NØDTØRFTIG: Oula prøver som best hun kan å lage meningsfulle dager for barna sine i den nedlagte sommerleiren

Mia Paulsen

– Både barna og Oula har stadige helseproblemer, men hun sliter mest med det utviklingshemmede barnet, fortalte greske Efi Latsoudi.

Hun er en av tusenvis frivillige på Lesvos som bruker all fritid til å hjelpe flyktninger. En uendelig oppgave.

Oula følte seg fanget i tilværelsen på Lesvos og ville nordover. Skulle hun gå til fots over Balkan med seks barn? Bli slått av politi, spylt ned med hageslanger, jages fra sted til sted? Det virker utrolig, men historiene om hvordan flyktninger overlever er mange og utrolige.

Kanskje feirer Oula nyttår på et mottak i Norge? - - - Mia Paulsen

AUGUST, Oslo: Svein Olav Kolset ble sønnens soldat

DEDIKERT: Svein Olav Kolset, professor i ernæringsmedisin ved Universitetet i Oslo og aktiv pårærende for sønn med autisme.

DEDIKERT: Svein Olav Kolset, professor i ernæringsmedisin ved Universitetet i Oslo og aktiv pårærende for sønn med autisme.

Eirik Dahl Viggen

Vi ble oppmerksomme på Svein Olav Kolset da han våren 2015 skrev et innlegg i Morgenbladet. Det var en appell til politikere og alle som arbeider med utviklingshemmede om å ta dem og pårørende på alvor.

Les portrettet med Kolset (fontene.no 21.8.2015)

Siste uke før sommerferien gikk jeg på biblioteket ikke langt fra jobben og lånte Kolsets bok, En sjelden kar - En fars beretning, først utgitt i 2007. Det var sterk kost. Jeg har barn selv. Fortellingen om hvordan ekteparet Kolset i 1975 opplevde å få en sønn med dyp utviklingshemning gjør inntrykk. Den har klangbunn i boka som Kai Zahl skrev, Skal vi velge livet, før han døde høsten 2015. Også det en sterk beretning fra pårørende. Begge forteller om tiår med kamp på mange fronter. Om sorg og savn, om offervilje.

Jeg fikk møte Kolset første dag på jobb etter sommerferien. På kontoret sitt ved Det medisinske fakultet fortalte han åpent om livet sammen med sønnen og familien. Men også om sine egne møter med pårørende til mennesker med sjeldne diagnoser. Han forteller om familier i oppløsning, skilsmisser og depresjon. Han selv og kona måtte lage faste strategier for å overleve.

Kolset har i mange år vært aktiv i Autismeforeningen og foreleser jevnlig for fagfolk som arbeider tett på utviklingshemmede. Han vil ha fram de pårørende. At de må tas på alvor og inkluderes. Det har ikke alltid vært tilfelle. Det gikk årevis mellom hver gang de opplevde å møte genuint interesserte fagpersoner som hadde kompetansen som trengtes for å gi sønnen et bra tilbud.

Vi som leser om slike liv og ser dem fra utsiden kan ikke annet enn skjemmes over vår egen sutreterskel. - - - Eirik Dahl Viggen

18.12.2015
15:47
21.12.2015 09:36