Elin Heitmanns mål var å ha en spiseforstyrrelse og samtidig fungere. Men etter hvert innså hun at det ikke kom til å gå hvis hun skulle ha et noenlunde greit liv. – Da måtte jeg ta et oppgjør med spiseforstyrrelsen og la den slippe, sier hun.

Elin Heitmanns mål var å ha en spiseforstyrrelse og samtidig fungere. Men etter hvert innså hun at det ikke kom til å gå hvis hun skulle ha et noenlunde greit liv. – Da måtte jeg ta et oppgjør med spiseforstyrrelsen og la den slippe, sier hun.

Hanna Skotheim

Elin (28) slet med spiseforstyrrelser i ti år. Nå jobber hun som sosionom og hjelper personer i samme situasjon som hun var i selv

Elin Heitmann møter mange familier som opplever at spesialisthelsetjenesten ikke tar dem på alvor. – Kunnskapsnivået om spiseforstyrrelser er for lavt, sier rådgiveren i organisasjonen ROS.
01.09.2021
15:57
03.09.2021 11:27

hanna@lomedia.no

For noen har pandemi og mer tid vært himmel. For andre har det vært helvete. Blant annet for de som sliter med en spiseforstyrrelse. Pandemien og mye tid med egne tanker har nemlig ført til at enda flere og stadig yngre har begynt å slite med spising. Og de som har slitt fra før av, har fått det verre. Flere syke betyr mer press på helsevesenet. Det har lavterskeltilbud som Rådgivning om spiseforstyrrelser (ROS) merket godt.

– Det har vært ekstremt hektisk og fortvilende. Mens mange står i kø på vei inn til helsevesenet, står vi som et lavterskeltilbud maktesløse tilbake. Vi kan være en støtte på sidelinja, men vi kan ikke behandle de som kommer til oss, sier sosionom Elin Heitmann.

Hun er rådgiver og frivillighetskoordinator i ROS. I løpet av det siste året har hun tatt imot mange familier som er misfornøyde med spesialisthelsetjenesten.

– Mange føler at BUP eller DPS ikke forstår problematikken og at de fokuserer for mye på vekt. Vekten er jo viktig. Den må ofte opp hvis du ligger for lavt, men det er viktig å huske på mennesket bak spiseforstyrrelsen.

Heitmann forteller at mange også føler på at behandlingssystemet slipper dem så fort de går opp i vekt. Da tas de ikke like mye alvor.

– Det resulterer i at mange av dem som burde hatt hjelp, faller utenfor, sier Heitmann.

Trenger mer kunnskap

«Kunnskapsnivået er for lavt». Det var Heitmanns siste ord i en debatt om spiseforstyrrelser under Arendalsuka i august. Ved siden av henne sto flere politikere som stort sett var enig i at spiseforstyrrelser er et voksende problem i samfunnet og at regjeringen ikke har gjort nok hittil. De erkjente også at de trenger mer kunnskap og at kommunene trenger mer kompetanse. Det understreker også Heitmann:

– Fortsatt tenker vi: «Hvem er best på spiseforstyrrelser». Jeg kunne ønske vi heller kunne tenke at vi har mange gode fagfolk å ta av i kommunene når det kommer til spiseforstyrrelser. Men sånn er det ikke nødvendigvis.

Redd for å trå feil

Da Heitmann tok sosionomutdanningen, hadde hun én time om spiseforstyrrelser. Uten egne erfaringer, ville det vært en lite kompetent person som kom ut i arbeidslivet den gangen.

– Utdanningen må bruke oppdaterte tall på hvor mange som har en spiseforstyrrelse. Bare på den måten vil studenter forstå omfanget av det. Det er også viktig at studiene ikke fokuserer for mye på de ulike diagnosene, men ser på spiseforstyrrelser som en psykisk lidelse som noen ganger kan få uttrykk i kropp. Men som med alle andre psykiske lidelser, så synes de fleste ikke utenpå.

Uten egne erfaringer, hadde Heitmann også opplevd problematikken som skummel slik hun føler at mange i behandlingssystemet føler på.

– Mange i behandlingssystemet og i samfunnet generelt er redd for å trå feil og det forstår jeg godt.

– Hvorfor det, tror du?

– Spiseforstyrrelser gir ikke mening. Hvorfor er det noen som vil slutte å spise? Eller hvorfor spiser noen for mye? Og hvorfor er det noen som kaster opp maten? Det henger ikke på grep for noen som ikke kjenner til problematikken.

Klarte å se bak spiseforstyrrelsen

Heitmann ønsker seg mange flere erfaringskonsulenter rundt omkring. Der hun jobber har 75 prosent egne erfaringer. Slik er det langt fra overalt. Og så politikerne under debatten i Arendalsuka mener vi trenger flere erfaringskonsulenter. De mener også det er behov for langt flere helsesykepleiere på skolene. Og så må ventetiden ned. Mens noen snakket om null ventetid, sa andre at vi trenger en akseptabel ventetid. Heitmann mener null ventetid er bra, men erkjenner at det er en lang vei dit.

– Da er det bedre at det er litt ventetid enn at du kommer til noen som ikke kan noe om tematikken. Eller at du kommer til en person som har så mye å gjøre at vedkommende knapt har tid til en til.

For Heitmann var det personen som forsto og som hadde tid som hjalp henne ut av sykdommen. Hun slet selv med anoreksi og bulimi i ti år. Allerede da hun var 11 år, kjente hun på at noe var vondt uten at hun visste hva det var.

– Jeg følte jeg måtte ha en grunn til å ha det vondt. Derfor kunne jeg drømme om å bli syk fordi da hadde jeg en grunn til å ha de vanskelig og det ble enklere å se meg. Hadde noen sett at jeg var engstelig tidligere, kunne kanskje noe vært unngått.

Da Heitmann forsto at spiseforstyrrelsen kom av en angst, begynte ting sakte, men sikkert å snu til det bedre. Personen hun møtte i behandlingssystemet klarte å se bak spiseforstyrrelsen.

– Da jeg begynte i ROS som frivillig ble jeg konfrontert med hvor lite hensiktsmessig en spiseforstyrrelse er og hvor utrolig dumt det er at den stjeler så mye fra deg. Etter hvert innså at jeg ikke hadde så lyst til å ha en spiseforstyrrelse lenger, sier Heitmann.

– Da jeg begynte i ROS som frivillig ble jeg konfrontert med hvor lite hensiktsmessig en spiseforstyrrelse er og hvor utrolig dumt det er at den stjeler så mye fra deg. Etter hvert innså at jeg ikke hadde så lyst til å ha en spiseforstyrrelse lenger, sier Heitmann.

Hanna Skotheim

– Ta dem på alvor

Men før Heitmann møtte denne personen, kunne mye gått bedre. Hun skulle blant annet ønske at det var en erfaringskonsulent tilgjengelig der for henne. En som hadde vært gjennom det samme selv og som kunne vise henne at det er håp. 28-åringen skulle også ønske hun fikk mer intensiv hjelp og at behandlingsopplegget tok imot hele familien.

– Hadde behandlerne klart å se riktig på min situasjon, hadde de forstått at mat, vekt og trening var alt livet mitt handla om. Det er så rart at jeg ikke fikk mer intensiv hjelp bare fordi vekta mi ikke var lav nok.

Heitmann ble altså ikke sett på som syk nok til å bli innlagt. I stedet fikk hun time hos psykolog hver andre uke og så ble hun overlatt til seg selv resten av tiden.

– Det var for mye opp til meg. Derfor tok det nok så lang tid før jeg ble frisk.

Hun oppfordrer alle som møter personer som sier de sliter med spising, å ta dem på alvor.

– Vær ydmyk, ikke bastant. Og vær undrende. Still spørsmål som: «Hva kan dette handle om?» «Hvordan starta det?» «Hva trenger du?»

Har troa på en endring til det bedre

Pandemien har ført til at flere nå sliter med psykiske lidelser, men det har også resultert i at blant annet spiseforstyrrelser har kommet mer på agendaen.

– Vi må skvise ut det lille som har vært positivt. Men vi må også ta til oss kritikken. For hvorfor i all verden har vi ikke sett dette tidligere? Og hvorfor har ikke folk mer kunnskap om dette?

Heitmann og kollegaene i ROS har lenge vært frustrerte og tenkt at folk snart må våkne.

– Men hvis jeg skal tenke på alle de årene som har gått uten at folk har forstått at dette er et stort problem, hadde jeg blitt sprø. Så nå fokuserer jeg heller på at problematikken snakkes om og at lavterskeltilbud som oss blir mer sett. Kanskje vil det nå faktisk skje en endring.

Det at ROS nå har kommet på statsbudsjettet, mener Heitmann er et stort skritt i riktig retning. Men de trenger mye mer penger hvis de skal klare å være det tilbudet de ønsker.

– Ved å støtte oss, vil samfunnet spares for mange kostnader fordi vi kan bidra til at færre blir veldig syke. Vi kan også være et supplement i tillegg til behandling og være med å avdekke spiseforstyrrelser tidlig slik at man raskere kan oppsøke hjelp, sier Heitmann.

Hun forteller at ROS også kan være en støtte når en person skal ut i livet igjen.

– Du kan ha flere tilbakefall med en spiseforstyrrelse. Da er det viktig at du får noen å snakke med fort som kan kartlegge om du må søke deg inn i behandling igjen eller om du bare trenger at noen forteller deg at tilbakefall er vanlig i prosessen mot å bli frisk. Men skal vi klare å være dette tilbudet, trenger vi flere ressurser. For det er til syvende og sist det dette handler om: Mer penger og hele den bøtteballetten der.

Hva skal du gjøre hvis du mistenker at noen har en spiseforstyrrelse?

• Ta dem på alvor. Deretter utforsk.

• Still spørsmål som: Hvor lenge har det vært sånn? Hva kan det handle om? Hvor stor plass tar det i livet ditt? Hva trenger du?

• Informer om at det finnes lavterskeltilbud hvor personen kan forhøre seg om hvor veien bør gå videre.

• Vær forberedt på at du kan bli møtt med mange ulike reaksjoner som benektelse, sinne, frustrasjon eller lettelse.

• Får du avslag, kan du si: «Jeg forstår at dette er vanskelig for deg. Vi lar det ligge, men jeg kjenner fortsatt at jeg er bekymra så jeg kommer til å ta det opp med deg om noen måneder». Kanskje det da vil modnes mer i løpet av den tida.

(Kilde: Elin Heitmann, rådgiver og frivillighetskoordinator i ROS)

Dette vil partiene gjøre

• MDG: Strakstiltak, null ventetid på lavterskeltilbud, tilbud til alle uansett hvor de bor, flere digitale behandlingstilbud.

• Høyre: Mer kompetanse i kommunene, jobbe tverrfaglig med helseutfordringer, mer kompetanse om hvordan sosiale medier påvirker unge i hverdagen, få ned ventetiden.

• Ap: Nasjonalt kompetansesenter, nullvisjon i akutt- og spesialisthelsetjenesten, støtte lavterskeltilbud som ROS, fagmiljøene må bli større og det må jobbes bredere.

• FrP: Se til rusen og psykiatrien og lære noe av måten de jobber på. Det offentlige kan ikke ta ansvaret for alt og hjelpe alle. Vi må selv ta ansvar for egne liv. Fortsette å ha mye fokus på spiseforstyrrelser framover.

• KrF: Bygge opp lavterskeltilbudene, utdanne flere og satse på frivilligheten.

(Kilde: Fra debatt om spiseforstyrrelser i Arendalsuka)

01.09.2021
15:57
03.09.2021 11:27

Hva skal du gjøre hvis du mistenker at noen har en spiseforstyrrelse?

• Ta dem på alvor. Deretter utforsk.

• Still spørsmål som: Hvor lenge har det vært sånn? Hva kan det handle om? Hvor stor plass tar det i livet ditt? Hva trenger du?

• Informer om at det finnes lavterskeltilbud hvor personen kan forhøre seg om hvor veien bør gå videre.

• Vær forberedt på at du kan bli møtt med mange ulike reaksjoner som benektelse, sinne, frustrasjon eller lettelse.

• Får du avslag, kan du si: «Jeg forstår at dette er vanskelig for deg. Vi lar det ligge, men jeg kjenner fortsatt at jeg er bekymra så jeg kommer til å ta det opp med deg om noen måneder». Kanskje det da vil modnes mer i løpet av den tida.

(Kilde: Elin Heitmann, rådgiver og frivillighetskoordinator i ROS)

Dette vil partiene gjøre

• MDG: Strakstiltak, null ventetid på lavterskeltilbud, tilbud til alle uansett hvor de bor, flere digitale behandlingstilbud.

• Høyre: Mer kompetanse i kommunene, jobbe tverrfaglig med helseutfordringer, mer kompetanse om hvordan sosiale medier påvirker unge i hverdagen, få ned ventetiden.

• Ap: Nasjonalt kompetansesenter, nullvisjon i akutt- og spesialisthelsetjenesten, støtte lavterskeltilbud som ROS, fagmiljøene må bli større og det må jobbes bredere.

• FrP: Se til rusen og psykiatrien og lære noe av måten de jobber på. Det offentlige kan ikke ta ansvaret for alt og hjelpe alle. Vi må selv ta ansvar for egne liv. Fortsette å ha mye fokus på spiseforstyrrelser framover.

• KrF: Bygge opp lavterskeltilbudene, utdanne flere og satse på frivilligheten.

(Kilde: Fra debatt om spiseforstyrrelser i Arendalsuka)