Nadia Frantsen

Doktor musikk

Skulle han virkelig behandle alvorlig syke pasienter med trommer? Hans Petter Solli ble møtt med skepsis da han begynte som en av de første musikkterapeutene på psykiatrisk avdeling.
2017082514560620170831125857

anne@lomedia.no

{f1}

Hans Petter Solli (44) husker dagen for 16 år siden da han kom med bongotrommer og gitar til skjermet psykiatrisk avdeling på Vor Frue Hospital i Oslo. Han var utdannet musikkterapeut fra Musikkhøgskolen og hadde begynt i en 20 prosent prosjektstilling. Det var ingen stillinger for musikkterapeuter i psykisk helsevern i Oslo, og han var innstilt på å bevise behovet. Han lastet trommene ut av bilen, kom blid inn på avdelingen, til blikk og kommentarer. Hadde han virkelig tenkt å behandle alvorlig syke psykosepasienter med trommer? Sosionomer, vernepleiere og sykepleiere var skeptiske. Noen var engstelige for at pasienter kunne bli mer psykotiske av musikken.

– Kanskje hadde de sett for seg at vi skulle lytte til panfløytemusikk, og jeg sa vel noe sånt som «ja, nå skal vi lage liv her». Jeg var trygg på min rolle og oppfattet motforestillingene som sunn skepsis til musikkterapi som ny behandlingsform, sier Solli.

- Jeg blir stadig overrasket når pasientene forteller hvor mye musikken hjelper, sier Solli.

- Jeg blir stadig overrasket når pasientene forteller hvor mye musikken hjelper, sier Solli.

Nadia Frantsen

Doktor i faget

Solli er i dag ansatt ved Lovisenberg distriktpsykiatriske senter og underviser musikkterapistudenter ved Norges musikkhøgskole, hvor han er førsteamanuensis.

Mange flere enn før vet hva musikkterapi er, men fremdeles må han forklare og fortelle.

– Meningen med musikkterapi er ikke å erstatte annen behandling, men å bidra til et meningsfullt liv på tross av sykdommen. Det er så fascinerende hvordan musikken kan få frem så mange friske sider hos pasientene, sier han.

For fire år siden skrev han doktorgradsavhandling som viste at musikkterapi kan være en terapeutisk og sosial arena der pasienter med psykiske lidelser opplever motivasjon, mestring, glede og håp, og frihet fra sykdom og symptomer. Studien har gitt økt kunnskap om hva slags behandling pasienter med alvorlig psykiske lidelser bør få. Musikkterapi er i dag anbefalt i Helsedirektoratets nasjonale retningslinjer og er på vei inn i Pakkeforløpet for psykisk helse og rus, som nå er på høring.

– Dette gir en helt annen legitimitet for faget og en ny offensiv. Det trengs mange flere stillinger. I dag er det et geografisk lotteri om man får tilbudet, sier Solli og forteller at det anslagsvis jobber 30 musikkterapeuter innen psykisk helsevern og rus.

«Av og til føler jeg meg litt malplassert, for jeg tenker så annerledes enn de som driver med diagnose-spesifikk behandling.»

To ukers overbevisning

Det tok Hans Petter Solli halvannet år å få seg full stilling. Da hadde alle de tre postene på Lovisenbergs psykiatriske avdeling engasjert ham, de så at musikkterapi var et verdifullt bidrag.

– Allerede etter to uker var alle de ansatte på den ene avdelingen veldig positive. Noen ganger kom det så mange pleiere på musikkgruppene mine at jeg måtte innføre en regel om at bare èn kunne være med hver gang, sier Solli og ler.

Pasienter som vanligvis isolerte seg på rommet, som pleierne var vant til å se følelsesflate og med lite initiativ, deltok frivillig i samspillet i musikkgruppa og kom til musikkterapirommet. Overfor Solli beskrev flere av pasientene hvordan de fikk en pause fra psykose og tankekaos når de var aktive i musikken.

– Jeg blir stadig overrasket når pasientene forteller hvor mye musikken hjelper. Mange sier psykosen blir nesten borte, sier han.

 {s2}«Jeg opplever at alle interessene jeg har samles i musikk-terapien».

{s2}«Jeg opplever at alle interessene jeg har samles i musikk-terapien».

Nadia Frantsen

En gitarlåt på fuck

Solli fikk interesse for psykiatri gjennom moren som var psykiatrisk sykepleier på Oppdøl sjukehus i Molde. Som liten gutt møtte han stadig noen av hennes pasienter på bussen. Han husker særlig ei dame med masse leppestift, hun prata alltid høyt på bussen.

– Jeg ble nysgjerrig på hvem disse menneskene var, hva slags historie de hadde, sier Solli.

Etter videregående jobbet han som ekstravakt på sykehuset. Samtidig var han gitarlærer på en skole i Molde, hvor noen av dem som var innlagt også kunne få timer. En av hans første elever var en fyr som bare sa «fuck».

– Jeg var i villrede hvordan jeg skulle håndtere ham. Men så tok jeg noen grep på gitaren og tenkte at da lager vi en rock’n-roll sang på det ordet, sier Solli.

Låten var det som skulle til for å få kontakt. Pasienten sluttet å si f-ordet og ville lære å spille. Da han kom til neste gitartime med Solli, tok han for første gang av seg den kjempestore vinterjakka han alltid gikk med. Flere fra sykehuset spurte Solli «hva har du gjort?» I ettertid har han tenkt at erfaringen med nettopp denne eleven var med å vise retning videre i livet.

– Jeg vurderte egentlig å bli musiker, det var jo hakket kulere. Men etter å ha studert musikk, kristendom, psykologi og jobbet som ekstravakt på Gaustad sykehus, ble det klart for meg at jeg skulle bli musikkterapeut innen psykisk helse. Jeg opplever at alle interessene jeg har samles i musikkterapien, forteller han.

{f1}

Som en peptalk

Når Solli får nye pasienter, må han finne ut hva slags musikk de liker og om de kan spille noe. På musikkterapirommet har han trommer og gitarer, ukuleler, piano, synther og studioutstyr.

– Jeg pleier å spøke med at jeg har større kontor enn klinikksjefen, sier Solli og ler.

Ofte spiller han og pasientene inn låter på CD. Det blir et slags visittkort, noe konkret, som er med å styrke selvbildet til pasienten.

– Mens behandling på sykehus er orientert mot diagnoser og medisiner, står vi musikkterapeuter for en ressursorientert tilnærming. Der de andre spør hva det feiler pasienten, spør vi hva som er de sterke sidene. Målet er å få til et likeverdig samvær med meningsfulle øyeblikk som gir livsgnist og håp, sier Solli.

«Fra å være perifere innen psykisk helsevern, er vi blitt en spydspiss.»

Denne dagen kommer en pasient med artistnavnet «Ruslefant» til musikkterapitime. Det er en gutt i 20-årene, som til sammen har hatt nærmere hundre timer musikkterapi. I tillegg til behandling hos Solli, går han til psykolog på poliklinikken i etasjen over.

– Det er utrolig godt å komme hit og fyre løs på instrumenter med Hans Petter!

Gutten trekker opp et opptak fra veska som han har bearbeidet på dataen hjemme. Han forteller at låten ble spilt inn i amfetaminrus hos Solli, og at de rå tonene uttrykker et turbulent følelsesliv. Da han gikk ut etter timen, hadde han fått sortert ut følelsene, forklarer han.

– Musikkterapien er som en peptalk, det handler om å få hverdagen til å bli så bra som mulig. Det løser ikke sykdommen, men det gjør at jeg vil stå opp, for jeg har en oppgave å gå til, sier han.

Nadia Frantsen

Verdifulle øyeblikk

Solli har mange sterke øyeblikk bak seg.

– I samspill opplever man ofte gylne øyeblikk, det vi kaller «peak experience». Da kjenner man hvordan det groover, at man møtes i musikken. Når det skjer med pasientene er det så verdifullt. Mange av dem har hatt få gode øyeblikk i livet. Derfor, når jeg kjenner at jeg kan være med og skape sånne stunder, da er det ingen bedre jobb i verden!

Solli setter seg inn i pasientenes sykdomshistorie, men er opptatt av at en stor del av historien deres ikke står i journalen, og det er den han skal belyse.

– Derfor spør jeg dem, hva er drømmene dine? Hvis du fikk velge, hva da?

Det som har vært vanskeligst for ham i yrket har vært å jobbe i et system som er sterkt orientert mot en sykdomsmodell, der det patologiske perspektivet gjennomsyrer praksisen.

– Av og til føler jeg meg litt malplassert, for jeg tenker så annerledes enn de som driver med diagnosespesifikk behandling. Dette har jeg balet en del med. Men jeg opplever at recovery-perspektivet og humanistiske verdier er sterkt på vei inn. Det gjør at det blir stadig bedre å jobbe i feltet. Nå sier flere «wow, jobber dere musikkterapeuter sånn?» Fra å være perifere innen psykisk helsevern, er vi blitt en spydspiss.

Har aldri utløst alarm

For Solli var det aldri aktuelt å jobbe i demensomsorgen eller i andre felt hvor det er stillinger for musikkterapeuter. For ham var det psykisk helsevern.

– Jeg er vel fascinert av mystikken og dybden med de alvorlige psykiske lidelsene, det å høre stemmer, ha vrangforestillinger. Alle har en psykisk helse, og jeg kan kjenne igjen mange av problemstillingene pasientene har, selv om jeg ikke har det i samme ekstremvarianten som dem, sier Solli.

Hver uke trener avdelingen på alarmutløsninger og knivsituasjoner, men Solli har aldri vært redd.

– Det er nok fordi jeg jobber med musikk og med pasientenes ressurser og interesser. Jeg har faktisk ikke opplevd en eneste utageringssituasjon på alle de årene jeg har jobbet. Jeg har aldri trengt å utløse alarm. Det er egentlig ganske sterkt! Min store drøm er at alle som har behov skal få tilbud om musikkterapi. Jeg har sett hvor mye godt det kan gjøre.

Hans Petter Solli

Alder: 44

Sivil status: Gift, to barn

Yrke: Musikkterapeut og førsteamanuensis

Aktuell med: Musikkterapi er på vei inn i Pakkeforløp for psykisk helse og rus

Egenmelding

Hvem var din barndomshelt?
Paul Stanley i Kiss, han var god på gitar (trodde jeg da) og hadde draget på damene.

Hva rørte deg sist?
Et seminar jeg holdt på Blå Kors. Jeg ble rørt av fortellingene deltakerne delte om hvor viktig musikk er i livet deres.

Hvilket parti ivaretar fagfeltet ditt best?
Det er bred politisk enighet om at musikkterapi er et viktig tilskudd i helsevesenet. Men Senterpartiet skal ha ekstra ros for at de har jobbet for økt utdanningskapasitet og implementering av musikkterapi.

Når liker du deg selv best i jobben?
Når jeg sitter bak trommesettet og kan improvisere sammen med pasientene mine.