Eirik Dahl Viggen

edv@lomedia.no

TEATER

Himalaya! Det har alltid vore ein draum å sjå verda ovanfrå og ned.

Skuespiller Elisabeth Sand glir inn i rollen. Som saksbehandler Barbara har hun holdt ut i 20 år som ansatt ved det fiktive barnevernskontoret hvor post-it-lapper, saksmapper og åttitallets tastetelefoner flyter om hverandre. For det er det en slik jobb handler om, skal vi tro stykket: Å holde ut.

Eit hav av slike som Kaspar Hauser, heter stykket, som dermed tar for gitt at publikum kjenner den tyske fortellingen om Kaspar Hauser, et hittebarn som dukket opp i 1828 i Nürnberg og åpenbart var utsatt for grov omsorgssvikt.

Utveier

For personene på scenen blir det store spørsmålet hvordan de skal orke å forholde seg til slike og verre saker som velter sidelengs fra skrivepultene deres.

Strategi 1: Drøm. Veteranen Barbara bruker ethvert ledig øyeblikk til å dagdrømme seg vekk i reisebrosjyrer om øyer og temareiser. Hun lar det skure med sakene som ikke er helt akutte.

Strategi 2: Flukt. Sylvia, spilt av Kikki Stormo, fordriver minuttene med å spille kabal på pc-en og stadig hente seg kaffe. Hun stinker av alkohol hver morgen. Hun bortforklarer grove saksbehandlingsfeil med stor arbeidsmengde.

Strategi 3: Flid. Annika, spilt av Charlotte Frogner, har ikke rukket å bli avslepet. Hun er flink pike, skal få unna alle saker og sitter langt over arbeidstid for å få unna alle mappene som hoper seg opp. Hun rekker aldri barnehagen.

– Eg held ut i denne situasjonen fordi eg elskar yrket mitt. Eg elskar yrket mitt, gjentar Sylvia for seg selv.

Dårlig HMS-arbeid

Hilde Brinchmann har regissert den svarte komedien, skrevet av tyske Felicia Zeller. Eller er det en tragedie? Det er ikke lett å si siden dette havner i sjangeren moderne teater.

– Det er sjelden jeg har lest et stykke der teksten har fått fram så godt følelsen av å ha dårlig tid, eller av mennesker i en avmaktsposisjon som jobber livet av seg, sier Brinchmann.

De tre saksbehandlerne har hver sin skrivepult på scenen. Mellom dem står et fjerde bord, tomt. Det er Bjørns, og her introduseres en fjerde strategi.

Strategi 4: Sykdom. Bjørn har fått sammenbrudd. Han er sykmeldt. Barbara, Sylvia og Annika må fordele sakene hans, men de viser seg å være arkivert i form av en haug post-it-lapper stappet opp i en diger plastkasse.

Rovdrift på ildsjelene

– Jeg er interessert i hva det vil si å være samfunnsengasjert, sier Brinchmann.

– Hvor avhengig det er av hvert individ og hvor skjørt det er når systemet ikke tar vare på enkeltindividene.

Regissøren researchet virkeligheten for å se for seg mer av hvordan barnevernsansatte egentlig har det. Ensemblet fikk kontakt med en ansatt ved et barnevernkontor i Oslo og snakket mye med Uteseksjonen.

– Vi snakket om hvordan de overlevde i jobben, om mestringsstrategier, defusion og debrifing.

I stykket fungerer barokkmusikken til Johan Sebastian Bach som velkomne pusteventiler i den heseblesende dialogen. Tastaturene blir klaviaturene på cembaloer før de frustrerte kvinnene bryter ut i dans eller flyr på rullende kontorstoler koreografert av Kristin Ryg Helgebostad.

Utsatt posisjon

Brinchmann håper å få mange ansatte i tjenestene som publikum.

– Det er viktig for meg at de føler at de tas på alvor.

– Hvordan hadde du taklet å jobbe på barnevernkontor?

– Jeg tror jeg sannsynligvis hadde blitt utbrent etter et år, fordi jeg vil at alle skal ha det bra. Enten slutter man, eller man lærer seg strategier for å se det vesentlige og ikke bli spist opp selv. Dette er folk som står veldig lagelig til for hugg. De kan ikke uttale seg i pressen selv om de blir hengt ut.

Stykket framstiller mennesker under ekstremt press, som ofte blir maktesløse tilskuere til menneskelige tragedier som utspiller seg over år. «Barbara» forteller om langdistanseløperne, mødre som får barn etter barn, alle med adresse rett inn i hjelpetjenestene.

– Hadde dei bare sterilisert seg!

Etter å ha sett de tidlige prøvene, sitter denne skrivende igjen med at én strategi er skrikende fraværende fra det teatralske barnevernet: opprør!