75 ÅR SIDEN: 26. november 1942 ble 532 jøder deportert med DS Donau. Gerd (87) kom for sent til båten og overlevde Holocaust. Hun har fortalt historien sin til sosionom og historiker Birgit Rimstad.

75 ÅR SIDEN: 26. november 1942 ble 532 jøder deportert med DS Donau. Gerd (87) kom for sent til båten og overlevde Holocaust. Hun har fortalt historien sin til sosionom og historiker Birgit Rimstad.

Lars Myhren Holand

Birgit Rimstad har sporet opp de norske jødene som var barn da de flyktet til Sverige

Flere hundre jødiske barn flyktet til Sverige under det norske Holocaust for 75 år siden. Sosionom og historiker Birgit Rimstad har sporet opp dem som ennå lever.
2017112608000020171201143637

For 12 år siden stod Birgit Rimstad (69) ved en massegrav og minnelund i Ponarskogen i Litauen. Hun var på studietur til åstedet der 100 000 mennesker ble henrettet under annen verdenskrig. Hun tenkte spesielt på alle barneofrene, de som døde og de som overlevde Holocaust, også i Norge. Der i minnelunden, bestemte hun seg for å finne så mange som mulig av dem som hadde vært barn da de flyktet fra Norge. Nærmere 1 300 jøder klarte å komme seg over til Sverige i løpet av krigen, blant dem 250 barn og ungdommer.

– Det kom veldig sterkt til meg at dette måtte jeg gjøre. Ingen hadde tidligere brydd seg noe særlig med å spørre hvordan de jødiske barna opplevde flukten fra Norge og tiden i Sverige. Historiene jeg har fått høre er viktig kunnskap som kan overføres til hvordan vi behandler dagens barneflyktninger, sier Rimstad, som er både sosionom og historiker.

MINNESMERKET: Nedenfor Akershus festning i Oslo er minnesmerket for det norske Holocaust. Her minnes de jødiske ofrene hvert år. I år er det 75 år siden forsøket på å utrydde de norske jødene. De store aksjonene var 26. oktober og 26. november 1942.

MINNESMERKET: Nedenfor Akershus festning i Oslo er minnesmerket for det norske Holocaust. Her minnes de jødiske ofrene hvert år. I år er det 75 år siden forsøket på å utrydde de norske jødene. De store aksjonene var 26. oktober og 26. november 1942.

Lars Myhren Holand

75 år siden dramaet

I boka Unge tidsvitner forteller hun historiene til 14 overlevende, om flukten og om livet etter krigen. Gerd (87) er en av barneflyktningene hun sporet opp. Hun står sammen med Rimstad ved Holocaust-minnesmerket nedenfor Akershus festning og ser ut fjorden. Novemberdagen da «DS Donau» la fra kai var det grått, i dag skinner høstsola.

– Det er 75 år siden dette dramaet, og vi lever i beste velgående. Det er så spesielt, sier 87-åringen.

Hun ønsker ikke å omtales ved etternavn. Hun har merket at det er en økende antisemittisme i Europa den dag i dag.

I 1942 var hun 12 år. Drosjesjåføren svingte inn mot kaien under Akershus. Plutselig så hun tyske soldater og sperringer, hun så «Donau»: I det øyeblikket forstod vi det. Vi skulle deporteres, vi var fortapt. Tante Tora ropte ut på hebraisk. Mamma sa stille på yiddish: «Itst zainen mir in Gotts hent.» Nå er vi i Guds hender. En tysk soldat kom bort til bilen: «Zurück!» Tilbake!

Det var ettermiddag 26. november 1942. Landgangen til båten var tatt inn. 532 norske jøder var lastet om bord, den yngste var fire måneder. Drosjen med Gerd var kommet for sent. Sjåføren snudde og kjørte dem tilbake til leiligheten. De gikk i dekning og flyktet.

– Det er ingen ukebladhistorie, dette. Og det er blitt vanskeligere for meg å snakke om dette med alderen, men jeg ville fortelle til Birgit. Det var noe i stemmen hennes, sier 87-åringen.

JØDEUTRYDDELSE: 26. november 1942 ble 532 jøder brakt ombord på skipet DS Donau ved Amerikalinjens kai i Oslo. Det var 302 menn, 188 kvinner og 42 barn ombord. Fra Stettin gikk ferden videre til Auschwitz.

JØDEUTRYDDELSE: 26. november 1942 ble 532 jøder brakt ombord på skipet DS Donau ved Amerikalinjens kai i Oslo. Det var 302 menn, 188 kvinner og 42 barn ombord. Fra Stettin gikk ferden videre til Auschwitz.

Georg W. Fossum/NTB Scanpix

Fortrinn å være sosionom

Rimstad tror hennes fortid som sosionom har vært viktig for å få de unge tidsvitnene til å åpne sår og fortelle.

– De jeg har møtt har krevende livshistorier, traumer og forferdelige familiehistorier. Mye takket være sosionombakgrunnen har jeg vært i stand til å være til stede i samtalene, lytte, stoppe med intervjuene og ta pauser i tide, sier Rimstad.

26. oktober 1942 ble jødiske menn og gutter over 15 år arrestert. En måned senere ble alle jøder forsøkt tatt. De som klarte å flykte, var de som kom seg unna disse to store arrestasjonene. Noen lå i dekning på sykehus mens de ventet på å få plass på en flyktningtransport. I Trøndelag gjemte mange seg på hytter og bondegårder, før de tok seg over fjellene til Sverige. På noen ruter måtte flyktningene i båt. Da viklet de tøy på årefestene for å hindre lyden av åretak.

– Flukten var dramatisk. De fleste ble gjemt under en presenning på et lasteplan. Hvis de ble oppdaget, ville de bli arrestert eller drept. Det gjaldt også dem som hjalp, sier Rimstad.

Sosialsjef i Solund

Rimstad var sosialsjef i Solund i starten av yrkeskarrieren, et øysamfunn ytterst i Sogn.

Solund med 1 179 innbyggere kom til å bli en viktig læreplass for henne. I de fleste sakene var hun helt alene som sosionom, og hun skulle dekke eldreomsorg, tiltak for funksjonshemmede, psykiatri, barnevernssaker. Kommunen hadde en meget stor andel av innbyggere over 70 år og mange uføre. Bare noen få fra hvert årskull ble boende. Her, i en av landets minste kommuner ble hun lokalpolitiker for Venstre og kommunestyremedlem.

– Jeg var rundt 30 år og vokste på det brede ansvaret. Å være alene med barnevernssakene, det var krevende. Jeg møtte foreldre på butikken og overalt. I ettertid har jeg tenkt at det var saker hvor jeg burde ha grepet kraftigere inn, men hvor det ble for vanskelig. I dag er det mer interkommunalt samarbeid, det er helt nødvendig, sier hun.

Selv om hun nå anser seg som historiker, har hun aldri angret på at hun ble sosionom først.

– Yrket har lært meg veldig mye om virkeligheten. Vi trekker kanskje ikke så lett konklusjoner om folk. Vi forstår litt mer om årsak og virkning i et menneskeliv og en skjebne, sier hun.

SOSIONOM: Birgit Rimstad var sosionom før hun ble historiker. Et hjerteinfarkt brakte henne inn i historiefaget.

SOSIONOM: Birgit Rimstad var sosionom før hun ble historiker. Et hjerteinfarkt brakte henne inn i historiefaget.

Lars Myhren Holand

Hjerteinfarkt og historie

Et hjerteinfarkt brakte henne inn i historiefaget. Hun var 52 år, hadde en karriere bak seg som blant annet sosialsjef i Fet kommune og direktør ved Bislett høgskolesenter. Hun hadde akkurat fått jobben som avdelingsdirektør ved Høgskolen i Oslo, avdeling for samfunnsfag, da hun ble syk i juleferien. Det ble en lang sykmelding. Hun innså at hun ikke kunne fortsette i en krevende lederstilling. Mens hun lå hjemme på sofaen, la hun en plan for videre yrkesliv: 65 år gammel hadde hun master i historie. Og Unge tidsvitner skulle bli pensjonistprosjekt.

– Historie var min ungdomshobby. En jul ønsket jeg meg Aschehougs Norgeshistorie, den neste stod Grimbergs verdenshistorie på ønskelista, sier hun og humrer.

Da hun kom hjem fra studieturen i Litauen, var hun på foredrag på Holocaust-senteret i Oslo. Hun kom i prat med sidemannen, en eldre mann. Hun fortalte ham hva hun hadde tenkt å begynne med – at hun ville lete opp de jødiske barna som overlevde krigen.

– Og så sier han til meg: «Jeg er en av dem som flyktet. Kom hjem til meg, så skal jeg hjelpe deg med å finne flere», forteller Rimstad.

Et par dager senere satt hun i stua hans, og hun fikk mange navn. Da kunne hun begynne å sende brev, ringe rundt. Rimstad kontaktet i alt 38 overlevende. Seks sa nei av helsemessige grunner. En sa at han ikke maktet å åpne såret igjen. De andre ville møte henne.

75 ÅR SIDEN: Flere hundre jødiske barn flyktet til Sverige under krigen.  Gerd (87) var en av dem. Hun har fortalt flukthistorien sin til Birgit Rimstad (foran).

75 ÅR SIDEN: Flere hundre jødiske barn flyktet til Sverige under krigen. Gerd (87) var en av dem. Hun har fortalt flukthistorien sin til Birgit Rimstad (foran).

Lars Myhren Holand

Husker ennå angsten

Mange av barna var hjemme da far i familien ble arrestert høsten 1942. En kvinne forteller i boka at de ble kastet ut av leiligheten da faren ble tatt. Da moren gikk til fengselet i Møllergata, fikk hun en bylt med mannens blodige klær. Hun kastet dem i Akerselva. De hadde ventet med å flykte i håp om å få gitt ham medisiner og mat i fengselet og av frykt for at han skulle få represalier hvis de dro. Men nå forstod de alvoret. De krysset grensa til Sverige omtrent da DS Donau la fra kai.

– Hvordan barna opplevde flukten avhang av alderen og hvilke voksne de hadde med seg. De aller minste barna ble dopet ned med sovemedisin, så de ikke skulle lage noen lyder. En jente som var åtte år gammel under flukten, husker ennå angsten. Hun og søsteren satt fremme hos lastebilsjåføren og skulle være hans barn. Da de ble stoppet i kontroll, lå resten av familien under en tynn presenning på lasteplanet, men politiet så ikke etter, sier Rimstad.

Dagens flyktningsituasjon

I Sverige ble flyktningene tatt imot med varm kakao og boller, og ordene «Ni är välkomna».

– Jeg tenker at vi har noe å lære. Hendelsene under annen verdenskrig bør være et refleksjonsteppe til å forstå den verden vi har med flukt i dag. At ungdom med midlertidig opphold i Norge utvises, er en politikk vi ikke kan være bekjent av, sier hun.

Hun har vært Venstre-politiker siden hun ble valgt til lokallagsleder i Eidsvoll på 1960-tallet, men da partiet inngikk regjeringssamarbeid med Høyre og Frp, meldte hun seg ut.

Nå går mye av tiden hennes med til å holde foredrag. Hun inviteres til historielag, kirkeakademier, forsvarsforeninger, pensjonistuniversiteter, videregående skoler. Nå i november skal hun holde foredrag ved den norske ambassaden i Stockholm.

– Hva slags nytte kan sosialarbeidere ha av å kjenne til historiene du bringer frem?

– Dette er nordmenns egne erfaringer med å være barneflyktninger. Det er barnas stemme som kommer frem i en tilbakeskuende refleksjon. De forteller hvordan det var, hva det gjorde med dem og med familien gjennom et helt livsløp. Dette er aktuelt for sosialarbeiderne som jobber med dagens flyktninger, men egentlig for oss alle, sier Rimstad.

NÆRT FORHOLD: Birgit Rimstad (t.h) har fått  «barneflyktningene» til å åpne sår og fortelle vonde familiehistorier.

NÆRT FORHOLD: Birgit Rimstad (t.h) har fått «barneflyktningene» til å åpne sår og fortelle vonde familiehistorier.

Lars Myhren Holand

Tausheten etterpå

Det var vanskelig for mange å komme tilbake til Norge da det ble fred. Alle hadde mistet nære slektninger, og de fleste kom hjem til tomme hus og leiligheter. Mange ble helt tause om det som hadde skjedd.

– Noen familier snakket aldri mer om dagen da de flyktet. Det var smerten i det, naturligvis, som gjorde at det ble taust. Men det handlet også om at de overlevende barna var framtiden. De ble hegnet om og løftet frem, sier Rimstad.

– Hva tenker du som fagperson om denne tausheten?

– Jeg tror at det kan være viktig som overlevelsesgrep, men det er vanskelig å si noe om det ene eller andre. Det avhenger av familienes indre mønstre og den enkeltes mentale styrke. Noen kan takle at ting blir tatt opp og fortalt om, som en terapeutisk prosess, mens for andre kan det ha stikk motsatt virkning. Er opplevelsene for langt framme i bevisstheten, vil det kunne prege hverdagen i for stor grad, sier Rimstad.

På kaia ved Akershus festning forteller Gerd at hun hadde lagt hånden på håndtaket på bildøren for å gå ut, da soldaten kom bort til bilden.

– Jeg har aldri hatt lyst til å oppsøke Auschwitz i ettertid. Jeg ble stanset fra å komme dit, sier hun.

anne@lomedia.no

Det er 75 år siden dette dramaet, og vi lever i beste velgående. Det er så spesielt

Gerd (87)

Noen familier snakket aldri mer om dagen da de flyktet

Birgit Rimstad