Hanna Skotheim

hanna.skotheim@lomedia.no

Et sted i Norge plasseres et barn på skjult adresse, et sted som ikke engang foreldrene vet hvor er. Barnets sikkerhet er i fare, beslutter barnevernet. Samtidig, et annet sted i landet, finner foreldrene likevel fram til opplysninger om hvor barnet bor.

De barnevernsansatte har bare plassert barnet på skjult adresse i henhold til barnevernloven, men ikke på sperret adresse i henhold til folkeregisterloven.

– Denne forvirringen oppstår fordi noen barnevernsansatte har for lite kunnskap om at det kan være nødvendig å sperre adresse også i folkeregisteret, mens andre har lite rutiner og trening i den typen arbeid. Noen barnevernstjenester vegrer seg også for å fatte et vedtak om sperret adresse da det er et strengere tiltak, som flere assosierer med politiets sikkerhetstiltak.

Det sier forsker Ingvil Thallaug Øverli ved NOVA på OsloMet. Hun har nylig studert sikkerhetsarbeidet som gjøres i plasseringssaker der det foreligger en bekymring om barnets sikkerhet. Plassering utenfor hjemmet kan i seg selv defineres som et sikkerhetstiltak.

Forsker ved NOVA på OsloMet, Ingvild Thallaug Øverli.

Hanna Skotheim

Rapporten «På utrygg grunn» er gjort på oppdrag av Barne- og familiedepartementet (BFD) og viser at barnevernstjenester er usikre på hvordan de skal jobbe med barnets sikkerhet. Øverli har forståelse for dette, da temaet er lite dekket på grunnutdanningene og i videre opplæring i tjenesten.

Derfor anbefaler Øverli i denne rapporten at det utarbeides veiledningsmateriell som gir et godt nok faglig grunnlag for sikkerhetsarbeid ved plassering i barnevernssaker.

Les mer: Kripos er bekymret for sikkerheten til 300 barn

Varierte rutiner

Barnevernspedagog Teguis Santana Vega (42) og sosionom Eva Wangberg Hansen (38) jobber som spesialkonsulenter på undersøkelsesteamet i barnevernstjenesten for bydel Gamle Oslo. De sier at rapporten er etterlengtet, og kjenner seg begge igjen i det som kommer fram.

De har for eksempel erfaring med at ansatte bruke begrepet «sperret adresse» etter barnevernloven når de egentlig mener «skjult adresse». De er glade for at rapporten har gjort dem mer bevisste på begrepsbruken.

– Alle enhetene må snakke samme språk. Det er viktig at for eksempel vi vet hva politiet mener når de bruker et begrep og omvendt, sier Wangberg Hansen.

Eva Wangberg Hansen (38), sosionom og spesialkonsulent på undersøkelsesteamet i barnevernstjenesten for Bydel Gamle Oslo.

Adrian Nielsen

Hun har jobbet flere steder innenfor barnevernet og vet av erfaring at rutiner på hvordan man jobber med sikkerheten i plasseringssaker, varierer fra sted til sted og fra saksbehandler til saksbehandler. Terskelen for å involvere politier varierer også.

– I voldssaker har vi en metodikk vi jobber etter. Den innebærer rutiner med å kontakte og samarbeide med politiet. Men selv om vi her i bydelen opplever et godt og tett samarbeid med politiet i disse sakene, savner vi mer konkrete retningslinjer når vi skal gjøre sikkerhetsvurderinger, sier Wangberg Hansen.

Lener seg på politiet

Rapporten viser at det er flere barnevernsansatte som er frustrerte over at barnevernet har lite retningslinjer og grunnlag for sikkerhetsarbeidet sitt.

– Den manglende kunnskapen gjør at de ofte tar kontakt med politiet for å få hjelp til å vurdere sikkerhetstiltak i utfordrende saker. Det til tross for at det egentlig ikke er politiets mandat å vurdere tiltak som barnevernet skal igangsette, sier forsker Øverli.

Noen steder samarbeider politi og barnevern godt og tett om disse sakene, men det finnes også eksempler på at politiet ikke vil bidra eller at barnevernet ikke ønsker å involvere politiet fordi de har hatt dårlig erfaring med det tidligere.

Flere av de barnevernsansatte som Øverli har snakket med forteller at de har vært opptatt av å opparbeide seg kompetanse etter konkrete saker hvor det har vært et høyt trusselnivå mot et barn.

– De gangene et barns plassering nesten er blitt avslørt, har mange av de ansatte vært raske med å etablere rutiner for at risikable situasjoner ikke skal oppstå igjen.

Barnets beste over sikkerhet?

I studien anbefaler Øverli at kompetansehevingstiltak bør utvikles i samarbeid med politietaten. Hun anbefaler også at politiets trusselansvarlige får opplæring i barnevernstjenestens lovverk og barnevernsfaglige perspektiv.

– Begge sidene må få bedre kjennskap til og forståelse for hverandres oppgaver, sier Øverli.

Å plassere et barn langt vekk utenfor allfarvei er et svært inngripende tiltak og noe som sjelden gjøres. I slike saker kan forståelsen av hva politiet og barnevernet mener er barnets beste, kollidere.

– Barnevernet og politiet kan ofte ha ulike vurderinger av i hvilken grad ungdommen må avstå fra kontakt med hele nettverket sitt. Dersom vi gir ungdommen for store restriksjoner, kan vi risikere at ungdommen ikke lenger er motivert for plasseringen. Det kan resultere i at ungdommen ønsker seg tilbake eller rømmer, sier Vega og understreker at det igjen kan utgjøre en større sikkerhetstrussel.

Teguis Santana Vega (42), barnevernspedagog og spesialkonsulent på undersøkelsesteamet i barnevernstjenesten for Bydel Gamle Oslo.

Adrian Nielsen

Samtidig må kanskje noen relasjoner brytes for at ungdommen skal være trygge nok. Da må de barnevernsansatte spørre seg om det er til ungdommens beste.

Vega har selv hatt saker som har gitt henne noen dyrekjøpte erfaringer.

– Etter slike opplevelser kan man bli ydmyk på om vi alltid har svaret på hva barnets beste er, legger hun til.

Både Vega og Wangberg Hansen savner konkrete retningslinjer på hvilke krav som stilles til et beredskapshjem eller et fosterhjem for at det skal være trygt.

Vanskelig med samvær

Hvis ikke annet er bestemt, har barn og foreldre rett til samvær med hverandre etter et vedtak om omsorgsovertakelse. I flere tilfeller fraråder barnevernsansatte dette uten å bli hørt. Eva Wangberg Hansen er blant dem.

Hun har vært involvert i gjennomføringen av et samvær som hadde strenge sikkerhetstiltak. Fosterforeldrene kunne ikke være med fordi de biologiske foreldre ikke skulle ha opplysninger om dem. Barnet og en fra barnevernet, ble derfor fraktet av politiet som kjørte en skjult rute fram til samværsstedet.

– I noen saker er rutinene knyttet til samværene omfattende. Noen ganger er det mye å bære for de barna det gjelder, sier Wangberg Hansen.

I tillegg til strenge tiltak når barnet skal fraktes, er det strenge regler om at man ikke skal opplyse om barnets bosted eller skole i selve samværet.

– Det er en risiko for at slike opplysninger kommer ut i samvær, men det ansvaret skal ikke ligge på barnet. Vi kan ikke pålegge barn å holde på hemmeligheter, sier Wangberg Hansen.

Hun har erfart at barn har hatt sterke negative reaksjoner etter samvær. Noen har blant annet kastet opp på vei hjem. Rapporten viser at flere ansatte ser problematiske sider ved at barnet møter sine biologiske foreldre. Samtidig står retten til samvær sterkt.

– De barnevernsansatte strekker seg langt for å gjøre samværene så gode som mulig, men de strenge sikkerhetstiltakene skaper store utfordringer, sier forsker Øverli.

Nå vil de to barnevernsansatte i bydel Gamle Oslo dele det de har lært av rapporten og starte et arbeid med å utvikle bedre prosedyrer i slike saker.

For strenge tiltak kan være negativt

Mette Tron og Sanaz Hadian-Gundersen er fagkonsulenter innenfor barnevern på politistasjonen i Oslo politidistrikt. De skal sikre at barns beste blir ivaretatt ved at barnevernstjenesten og politiet samarbeider når situasjonen krever det. De ser at det gjøres mye bra arbeid samtidig som de har sett en del utfordringer.

– Det er mange vanskelig avveininger som barnevernstjenesten må gjøre i disse sakene, sier Tron og Hadian-Gundersen.

Sanaz Hadian-Gundersen, fagkonsulent innenfor barnevern på politistasjonen i Oslo politidistrikt.

Privat

De har tro på en felles kompetansehevingsplan og understreker hvor viktig det er at politiet og barnevernstjenesten samarbeider tidlig i saker som krever det.

Når barnevernstjenesten og politiet samarbeidet godt, ser fagkonsulentene at sikkerhetstiltakene i større grad bidrar til både å gi barnet tilstrekkelig sikkerhet samtidig som barnet og instansene rundt føler seg trygge.

– Samtidig er det viktig at barnevernstjenesten selv tenker og formidler til politiet at deres samarbeid med barnevernet, foresatte og fosterforeldre også er godt sikkerhetsarbeid og at for strenge tiltak kan medvirke til at man mister kontroll fremfor å ha kontroll.

Mette Tron, fagkonsulent innenfor barnevern på politistasjonen i Oslo politidistrikt.

Privat

Tron og Hadian-Gundersen understreker at det i Oslo er utarbeidet en samhandlingsrutine for vold og overgrep mot barn, mellom barnevernstjenestene, barnevernsvakten og politiet.

Rutinen er ment å skulle benyttes i alle saker som omhandler barn og som krever samarbeid mellom politiet og barnevern, opplyser de.

Fornøyd med rapporten

Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad er glad for rapporten som skal gi departementet en god oversikt over barnevernets sikkerhetsarbeid. Han skal nå lese rapporten og se nærmere på hvilke grep de kan ta for at dette kan bli bedre.

«Det er all grunn til å løfte arbeidet med barnevernets sikkerhetsarbeid, og jeg vil se nærmere på hvilke grep som kan tas for at dette kan bli bedre. Samarbeidet med politiet er særlig viktig i disse sakene», skriver Ropstad i en epost til Fontene.