Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

Fontene har vært i kontakt med moren som omtales i saken og som følge av det har artikkelen blitt endret.

Klokka nærmer seg ni på morgenen den 2. november 1993. I takt med tonene fra en egenlaget kassett med Pearl Jam-klassikere, presser Cecilia Dinardi ut en mørkhåret jente på 3380 gram. I flere måneder har 16 år gamle Dinardi gått gravid rundt i en loftsleilighet på 25 kvadratmeter i Kvinesdal på Sørlandet. Foruten helsesøsteren som ofte får en telefon med spørsmål fra en nybakt mor, samt noen klassekamerater fra videregående, er det nå bare de to. Katrine heter jentungen som Dinardi mener hun ikke burde fått så tidlig, men som hun aldri ville vært foruten.

– Før jeg skulle gratulere Katrine på Facebook i dag tidlig, måtte jeg bruke kalkulatoren for å dobbeltsjekke hvor gammel hun ble, sier Dinardi og fomler med mobiltelefonen på et møterom hos Advokatfirmaet Elden.

Som tenåring ville Cecilia Dinardi være opposisjonell. Problemet var bare det at det ikke helt kledde den skoleflinke jenta. – De jeg hang med mente jeg ikke passet med dem samtidig som de mente at jeg gjorde det fordi jeg hadde det like dårlig som dem.

Adrian Nielsen

Det er ikke fordi hun ikke engasjerer seg i livet til datteren at hun må sjekke kalkulatoren. Det er fordi hun ikke forstår hvordan en 44 år gammel dame kan ha et barn på 27.

– I dag hadde jeg skjønt det hvis det ble sendt en bekymringsmelding den gangen, sier advokaten som nå har en portefølje hovedsakelig med barn og unge i dype kriser.

Livet ble for mye

Selv om 17 år er ungt når man skal ta vare på et barn, er det ikke bare alderen som gjør at Dinardi mener hun kunne fått et par bekymringsmeldinger opp gjennom. Lista over det hun har opplevd er lang. Mange av historiene klientene kommer med gir gjenklang i egne erfaringer. Hun er jenta som vokste opp med både vold og misbruk og flyktningbarnet som opplevde overgrep på asylmottaket. Hun er det opposisjonelle skolebarnet som førte til at skolen sendte bekymringsmeldinger til barnevernet. Hun er også barnevernsbarnet som etter gjentatte mislykkede forsøk i ulike fosterhjem, forsøkte å ta sitt eget liv.

Det var i fosterfamilie nummer to at livet ble for mye. Etter å ha vokst opp på en katolsk kostskole med det Dinardi kan huske som strenge nonner, trivdes hun lite med å skulle bo med to religiøse fosterforeldre godt oppi åra. Flere ganger ba Dinardi om å få snakke med barnevernet, men hun ble ikke hørt. I mellomtiden ble situasjonen i fosterhjemmet bare verre. En dag var det nok. Hun tok så mange tabletter at hun havnet på sykehus. Først da kom barnevernet på besøk.

– Jeg tror ikke de forsto hvor ille jeg hadde det.

Når Cecilia Dinardi forteller om oppveksten, snakker hun fra hennes hode som ungdom. – Jeg vet ikke hvordan barnevernet vurderte meg og min situasjon. For alt jeg vet gjorde de noen gode vurderinger. Jeg bare vet ikke om dem.

Adrian Nielsen

Selvsentrert

Det er ikke bare den trøblete oppveksten som kunne ha forårsaket en bekymringsmelding. Det var også svært krevende å skulle være alenemor først for én og etter hvert for to mens hun studerte juss og deretter jobbet for å bli advokat i et av Norges mest anerkjente advokatfirma.

– Jeg har ofte vært selvsentrert når jeg gjennom årene har jobbet med saker som det har vært viktig for meg å kjempe for, og jeg har ikke alltid tatt hensyn til barna mine. I dag er de veldig stolte over alt det jeg har oppnådd, men jeg vet at de har ofret mye. Jeg har heller ikke alltid vært flink til å skjerme særlig min eldste datter for mine vanskelige følelser.

Selv om Dinardi synes det er vanskelig å snakke om, kommer innrømmelsen raskt:

– Jeg har ikke alltid vært en god mamma. Det er viktig å makte å anerkjenne det. Det gjelder enhver forelder. Det er vondt, men viktig.

Historisk

Dinardis historie danner et nokså svart bilde av barnevernet. Det synes hun heller ikke bare er lett å ta innover seg.

– Min historie er et eksempel på noe alvorlig som skjedde med meg som barn og som fortsatt skjer med barn. Men dette må ikke sees på som normalen i barnevernet. For slik er det heldigvis ikke. Men svikt skjer.

Hun har selv reagert på at hun ikke hadde noen tilsynsfører da hun bodde i fosterhjem. Det kom på plass etter at hun og tre andre gikk sammen med flere likesinnede ungdommer over hele Norge. Sammen med Fosterhjemsforeningen dannet de det som i dag heter Landsforeningen for barnevernsbarn (LFB). Det var daværende barneombud, Trond-Viggo Torgersen, som etter press fra foreningen hjalp til med å få på plass tilsynsførerordningen.

– Det vi gjorde den gangen var historisk. Det var første gangen barn selv mobiliserte og dannet en forening.

Det er flere ting Cecilia Dinardi mener bør endres i barnevernet. Blant annet at barnevernsbarn bør slippe så langt det er mulig, å bli oppsøkt på skolen for å ha vanskelige samtaler. – For et barn kan det være ekstremt belastende og forstyrrende i hverdagen.

Adrian Nielsen

Aldri vært så «hot»

I dag har ikke Dinardi lenger noen rolle i foreningen. Men hun følger den fortsatt tett, og hun er stolt over at foreningen i dag er en tydelig stemme i både høringer og lovarbeid. Selv om barnevernet, ifølge Dinardi, aldri har vært så «hot» som nå, mener hun det fortsatt er mye som kan gjøres for dem som havner under barnevernets omsorg. Å ha kompetanse innenfor juss i tillegg til barnevernsfaglig og helsefaglig kompetanse, er noe av det hun trekker fram som viktig.

– Som jurist må jeg tenke over om jeg har nok barnevernsfaglig kompetanse om en sak for å forstå alt. På samme måte må en barnevernsansatt tenke over om hun eller han har nok jusfaglig kompetanse for å forstå hele bildet.

Travelt

Det var ingen som trodde på Dinardi da hun sa hun skulle ha fire uker ferie i sommer. Men det hadde hun altså. Sammen med resten av Norge samlet hun krefter i Lofoten – før kalenderen fylte seg opp, slik den alltid gjør når dagene blir kortere og dagslyset hellig.

I november måned hadde Cecilia Dinardi to ledige dager. Resten av tiden var hun i retten. Her er hun på vei til tinghuset i Oslo.

Adrian Nielsen

En uke i fylkesnemnda, en uke i retten som forsvarer for en ungdom i en voldssak og en annen som forsvarer for en annen ungdom i en sak om seksuelt overgrep. Dette er et utdrag fra høstens timeplan. Dinardis hypotese er at det skjer mye som ikke burde ha skjedd når skolen er stengt om sommeren. Ofte dreier det seg om grusomme hendelser. Heldigvis har Dinardi mage til det. Hun har også evnen til å være profesjonell, privat, personlig, omsorgs- og forståelsesfull. Og det på samme tid.

– Å være advokat for barn og unge og få deres tillit, krever at du må utvise en spesiell form for omsorg.

Ser det gode i alle

Dagen før Fontene møter advokaten, har hun besøkt en ung gutt i fengselet. Hun har, som hun ofte gjør, delt øyeblikket på Facebook og i dette tilfelle krydret det med emneknaggen «tenkemuligheter». Det er hun for øvrig ekspert på. Å tenke muligheter, ikke begrensninger, altså. I sitt eget liv, men også i andres.

Hun ser for eksempel alltid etter det gode i mennesker, også de som har begått en kriminell handling.

– Skal du jobbe med mennesker, må du klare å skille mellom handling og person. Det er mennesket jeg som advokat forsvarer, ikke handlingen.

For Dinardi er det også viktig å møte ungdommene på deres nivå. 44-åringen har for lengst gitt opp å få en ungdomsklient til å forstå at hun har en arbeidstid fra åtte til fem. Nå har hun jo faktisk ikke det da, men hun liker å innbille seg det.

Cecilia Dinardi var veldig glad for at hun møtte samboeren Aksel, men vennene var enda mer glad på hennes vegne. – Han har fått meg til å innse at det finnes flere ting i livet enn jobb som det er viktig å omfavne.

Adrian Nielsen

Og så drar hun gjerne inn seg selv. Men gjør hun det, skal det gjøres riktig.

– Jeg skjønte tidlig at hvis jeg ikke klarer å være profesjonell, vil mine stygge og drøye erfaringer hjelpe meg lite som advokat. Erfaringene mine er viktige, men da må jeg klare å ha en objektiv tilnærming til dem. Først da er de gull verdt, sier hun.

Menneske og advokat

Å være objektiv har hun ikke alltid klart. En gang fikk Dinardi en psykisk reaksjon. Historien lignet på hennes egen. Hun skulle forsvare en mor og syntes det var vanskelig å se for seg at hun skulle forstå morens perspektiv. Men det gjorde hun. Det var kanskje mer enn hun klarte å gjøre overfor sin egen mor.

– Mens jeg prosederte hadde jeg en klump i halsen og måtte stoppe opp flere ganger.

Samtidig som det var tøft både der og da og i etterkant, tenkte Dinardi at reaksjonen også var litt fin.

– Det minte meg på at jeg også er et menneske samtidig som jeg er advokat, sier hun.

På søndager får Dinardi ofte telefoner og meldinger fra ungdommer som har hørt om henne. Så mange henvendelser kan det være at samboeren hennes har foreslått at hun bør innføre ringetid.

Adrian Nielsen

Forsoningen

Dinardi har aldri tatt noe oppgjør med egen mor. Det mennesket hun elsker aller mest i verden etter sine barn, men som det også knytter seg mye smertefulle følelser til. Nettopp derfor hadde Dinardi et behov for å forsone seg med sin egen datter.

– Det var viktig for meg å vise Katrine at jeg hadde gjort feil tidligere som ikke var bra for henne og som jeg var lei meg for, sier hun.

– Tenk alle de som i dag er voksne, men som fortsatt lever med den uforsonende smerten av å ha blitt avvist, kanskje kjeftet på eller løyet til, sier hun og siterer den danske psykologen Jesper Juul: «Et barn som krenkes slutter ikke å elske sine foreldre. Det slutter å elske seg selv».

– Tenk så mye bedre det hadde blitt hvis foreldre kunne tatt ansvar og sagt unnskyld til sine barn.