50 år på gata, men fortsatt ingen nasjonal plan for uteteamene

Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Tuva Høye Mauseth og Lars André Sveberg, oppsøkere i Uteseksjonen i Oslo, ser gjennom permen med bilder av savnede personer før de går ut på dagens patrulje. I ryggsekkene har de ekstra klær, pustemaske, engangshansker, motgift mot overdose, folie til heroinrøyking, antibac og kjærlighet på pinne. Et utrolig nyttig verktøy, mener Tuva.

– Det kan virke latterlig, og noen synes det er tull at vi skal dele ut sukkertøy. Men jeg bruker dem masse. En kjærlighet på pinne kan snu en situasjon helt, for eksempel når ungdommer er avvisende og tror vi kommer fra barnevernet. Jeg har kommet i kontakt med mange på den måten, forteller hun.

Kjærlighet på pinne åpner for samtaler, erfarer sosionom Tuva Høye Mauseth.

Monica Strømdahl

Bekymret for de yngste

Tuva er sosionom med videreutdanning i psykisk helse, og har patruljert Oslos gater i fem og et halvt år. Hun elsker jobben sin, fordi den er uforutsigbar og fleksibel og fordi hun får brukt faget sitt og den medfødte nysgjerrigheten.

Episoder med knivstikking i ungdomsmiljøene var tema på morgenmøtet. Helgepatruljene meldte at eldre i rusmiljøet er bekymret for de yngre, både fordi de er unge og fordi de har lav terskel for vold. Det strammer seg til mellom de ulike grupperingene. En 15-åring har rømt fra ungdomsakutten. Dagpatruljene må se etter ham. Barnevernsvakta er bekymret for sikkerheten hans. De ber også om hjelp til å lage et nettverkskart for å unngå at ungdommer fra ulike grupper blir plassert på samme sted. Det er Uteseksjonen som kjenner ungdommene best. Mens andre hjelpeinstanser ser dem i korte glimt på et offentlig kontor, møter oppsøkerne dem i miljøene de tilhører, dag og natt.

– Vi er kommunenes øyne og øre, og vi står i daglig direkte kontakt med utsatte grupper, sier Børge Erdal, leder i Uteseksjonen.

Han er sosionom med videreutdanning i gruppeterapi, ledelse og innovasjon. Han begynte i en oppsøkerstilling i Uteseksjonen 1. oktober 1997, og har jobbet der siden.

Stine, Jacob, Iselin og Shidane er tilknyttet Uteseksjonen gjennom prosjektet Perspektiv. De kaller seg brobyggere.

Monica Strømdahl

– Et felt overlatt til seg selv

Som en ikke lovpålagt kommunal tjeneste er feltet i praksis overlatt til seg selv, mener Erdal. Det finnes ikke nasjonale retningslinjer eller kvalitetskriterier. Det finnes knapt faglitteratur, langt mindre et nasjonalt kompetansesenter, som Erdal etterlyser. Det blir for mye brannslukking og tilfeldigheter, for lite systematisk arbeid over tid, for lite dokumentasjon og fagutvikling, mener han.

– Det er som om kreftomsorgen skulle overlates til kommunene, som stod fritt til å løse oppgaven som de vil, sier Børge Erdal, leder for Uteseksjonen i Oslo.

Han tror den stemoderlige behandlingen henger sammen med at selve yrkesrollen er litt uklar.

– Å være oppsøker blir ikke sett som en ordentlig jobb. Det er ikke en arbeidsplass, ikke noe sted å henge fra deg frakken. Og hva gjør vi egentlig når vi er ute og felter? Står og henger? Folk spør om det er litt det samme som natteravnene.

– Hva svarer du da?

– Forskjellen er at vi jobber profesjonelt og systematisk, ikke tilfeldig. Innsatsen bygger på kunnskap på individ-, gruppe- og systemnivå. Og vi har et langsiktig perspektiv. Vi driver ikke bare felting, men følger opp på andre arenaer med stor grad av fleksibilitet. Oppsøkerne bruker omtrent halvparten av arbeidstida på gata og den andre halvparten på å følge opp brukere og pårørende.

Erdal understreker at Oslo kommune har satset på oppsøkende arbeid sammenhengende i 50 år. Uteseksjonene i storbyene jobber for tiden politisk mot Helse- og omsorgsdepartementet for å få på plass en nasjonal strategi og langsiktig satsing for det oppsøkende arbeidet.

Trangt om plassen på Uteseksjonens morgenmøte. Leder Børge Erdal tredje person fra høyre.

Monica Strømdahl

Erfaringskompetanse

Brugata, en av de åpne russcenen i hovedstaden, er nokså folketom denne mandags morgenen. En gammel kjenning i blå boblejakke og en Tuborg i hånda forteller at det er mye politi her om dagen, og at folk derfor sprer seg utover. En kvinne lurer på om vi har en kvarting å selge, hun kan vippse. En mann ber om folie.

Tuva og Lars André oppdaterer seg på forholdene i Brugata, en av hovedstadens åpne russcener.

Monica Strømdahl

Tuvas makker denne mandagen, Lars André Sveberg, er den første fast ansatte erfaringskonsulenten i Uteseksjonen. 1990-tallets houseparties kom ut av kontroll for hans del. Veien fra piller til heroin og amfetamin var ikke veldig lang. Han kom etterhvert i behandling på Tyrilikollektivet, og har vært nykter siden. Nå har han en arbeidshverdag som minner ham på det livet han ikke vil tilbake til. Han treffer gamle kjente fra den tida når han er ute på patrulje.

– Det varierer hvor mye jeg bruker mine egne erfaringer. Det er mest nyttig i møte med folk som nærmer seg et vendepunkt. Da kan jeg fortelle om den veien jeg har gått.

Motgift mot overdoser er alltid med i sekken til oppsøkerne.

Monica Strømdahl

Sosialfag som grunnmur

100 kommuner i Norge har oppsøkende tjenester overfor unge og unge voksne, og rundt 350 ansatte jobber i feltet. Dette ifølge en rapport KoRus (Kompetansesenter-Rus) lagde i 2015. 88 prosent av kommunene oppgir generelt forebyggende arbeid som det viktigste målet med tjenesten. Deretter kommer rusforebygging, psykisk helsearbeid og kriminalitetsforebygging.

Oppsøkende tjenester har siden starten i 1969 vektlagt at personalgruppa skal gjenspeile befolkningen. Resultatet er en «oppsiktsvekkende» god kjønnsbalanse, ifølge KoRus-rapporten.

27 prosent av de ansatte har annen etnisk bakgrunn enn norsk. Halvparten av de ansatte er under 40 år. Utdanningsbakgrunnen er også mangfoldig. Den største gruppa, 4 av 10, har sosial- eller barnevernsfaglig utdanning.

Uteseksjonen i Oslo har 40 faste stillinger og 10 prosjektstillinger. 30 av de 50 ansatte er enten sosionomer, barnevernspedagoger eller vernepleiere.

– Sosialfaglig kompetanse er grunnmuren. Når den er på plass, kan man bygge et tverrfaglig miljø med sykepleiere, psykologer og andre. Uteseksjonen anno 2019 vektlegger mangfolds- og erfaringskompetanse, sier Børge Erdal.

Uteseksjonen i Oslo, og med det oppsøkende sosialt arbeid, fyller 50 år i 2019.

Monica Strømdahl

Under brua

Onsdag kveld er det Fred-Richard Lie Kleppe og Martin Steenland Gulbrandsen som har seinvakt, til midnatt. De to barnevernspedagogene rusler fra Oslo S bortover mot Vaterlandsbrua. Parkområdet, som ligger mellom Oslo Plaza og Akerselva, er base for det såkalte Vaterlandsmiljøet. Mens det mer etablerte, tyngre rusmiljøet er omgitt av lavterskeltilbud, er byvankerne på Vaterland mer overlatt til seg selv. Ifølge en kartlegging Uteseksjonen har gjort består miljøet av unge gutter som kjøper og selger hasj. Mange har minoritetsbakgrunn, noen har ikke lovlig opphold. Flere kommer fra fattige og barnerike familier på Oslos østkant.

– Vi er et springbrett til hjelpeapparatet, sier Martin Steenland Gulbrandsen (t.h.) og Fred-Richard Lie Kleppe.

Monica Strømdahl

Gatelyktene som vanligvis lyser opp parkområdet er slukket i kveld.

– Det er vanskelig å være oppsøker når det er helt mørkt. Vi ser jo ikke hvem de er, sier Martin.

Flere av ungdommene vi møter hilser på de to oppsøkerne. Noen sier hei i forbifarten, de fleste rekker fram hånda til en hilsen eller en klem.

Det blir noen klemmer i løpet av en kveldsvakt for Martin Steenland Gulbrandsen (t.v.) og Fred-Richard Lie Kleppe, barnevernspedagoger og oppsøkere.

Monica Strømdahl

Springbrett til hjelpeapparatet

Mellom grønnsakshandlere og kafeer på Grønlands torg møter vi ung mann som er tydelig ruset. 21-åringen har lyst til å komme i behandling, men synes det er vanskelig å reise fra familien, der alle sliter med rusproblemer. «Kan du ikke komme innom kontoret en dag. Jeg vet det er vanskelig, men da kan vi prate i fred og ro, og snakke om hvor du kunne tenke deg å dra», sier Fred-Richard.

Den unge mannens mor kommer bort. Hun er fortvilet. Hun har verken penger eller telefon, og hun har mistet passet sitt. Dermed er hun langt unna det offentlige hjelpeapparatets påloggingsmuligheter.

«Hvis du vil, kan jeg kontakte Nav for deg. Da må du fylle ut dette skjemaet», sier Martin, og trekker et samtykkeskjema opp av sekken. Han forklarer kvinnen hvordan dette fungerer, og at han skal ringe Nav neste dag.

Mor og sønn klemmer de to oppsøkerne, før de haster videre.

– Vi er et springbrett til hjelpeapparatet. Vi har ingen makt eller myndighet. Vi kan ikke tvinge noen til noe. Det er en fordel, sier Martin.

De to har god erfaring med å bli med på Nav-møter. De vet hvilke muligheter som finnes, og kan trykke på noen knapper. De kan også bidra til å korrigere opplysninger. De deltar også gjerne på møter med barnevernstjenesten for å begrunne og utfylle bekymringsmeldinger de har skrevet.

– Ungdommene framstår annerledes i sine omgivelser enn på et møterom på et barnevernskontor. Det er vi som ser dem i miljøet. Vi er et springbrett inn i hjelpeapparatet, sier Fred-Richard.

Barnevernspedagogene Martin Steenland Gulbrandsen (t.v.) og Fred-Richard Lie Kleppe sjekker at ingen blir liggende igjen i parkeringshuset.

Monica Strømdahl

Unge brobyggere

For å gi springbrettet spenst knytter Uteseksjonen til seg unge som kjenner de ulike miljøene fra innsiden.

– Det er et lukket miljø. De gutta der er livredde for politiet og barnevernet, alt som har med staten å gjøre. Vi hjelper hjelpeapparatet å komme inn. For meg handler det om å gi tilbake, sier Ahmed Shidane (23).

Han har en fortid i Vaterlandsmiljøet og er en av erfaringskonsulentene i Perspektiv, et prosjekt som har vært en del av Uteseksjonenes forebyggende innsats overfor utsatte unge siden 2013.

Vi møter Shidane på Oslo S sammen med Jacob Mohad (22). Jacob hadde en tøff barndom og har bodd i flere fosterhjem og på institusjon. Som Shidane kjenner han Vaterlandsmiljøet fra innsiden. Nå går han patrulje sammen med andre erfaringskonsulenter og ansatte fra Uteseksjonen.

De får arbeidserfaring, og de bygger bro fra velferdsstaten til ungdomsmiljøene. Det samme gjør Stine Marie Sydow Horgen Dahl-Johansen (18) og Iselin (19), som foretrekker kun fornavn. De har bakgrunn fra Spor 19 på Oslos S, et alternativt miljø for unge som opplever å stå utenfor. Hit kommer ungdommer fra hele byen. De har psykiske problemer, de er usikre på sin egen identitiet, de har falt ut av skolen, de har stanget i BUP-systemet.

– Det er lettere for oss å bygge tillit til hjelpeapparatet. Vi vet hvordan det er. Og noen ganger hjelper det å ha rosa hår, sier Stine.

– Noen ganger hjelper det å ha rosa hår, sier Stine (t.h.) Hun og Iselin gir Uteseksjonen innpass i det alternative ungdomsmiljøet på Spor 19.

Monica Strømdahl

Ung til ung

Stine og Iselin driver likepersonarbeid etter ung-til-ung-metodikk. De snakker med ungdommene om at det ikke er farlig å gå til psykolog. Uteseksjonen har psykologer ansatt, gratis og uten ventetid. Erfaringskonsulentene kan bli med til første time, men deltar ikke i videre oppfølging.

De arrangerer temakvelder om ensomhet, arbeid, skole, rus, økonomi, å bo for seg selv, utenforskap, fordommer og seksuell helse.

– Vi bruker erfaringen vår, vi deler den ikke, sier Stine

Akkurat det er veldig viktig for Maren Alstad Overrein, barnevernspedagog og prosjektleder for Perspektiv.

– Ungdommene skal sees som de ressursene de har blitt, ikke de problemene de har hatt. De er brobyggere og rollemodeller. De senker tersklene for oss fagfolk, og de er veldig gode på å bryte ned tabuer, sier Overrein.

Hun mener erfaringskonsulentene bevisstgjør fagfolk på språket de bruker og gjør tjenestene generelt mer ungdomsvennlige.

– Fagfolk får til bra ting. Erfaringskonsulenter får til bra ting. Sammen kan vi få til utrolig mye, konkluderer Stine.

– Et evig håp hos meg

Ansatte i andre deler av hjelpeapparatet får gleden av å se at det går bedre med folk. For oppsøkerne er det lengre mellom suksesshistoriene.

Hvordan er det å være «et springbrett inn i hjelpeapparatet» når folk ikke vil hjelpes eller hjelpeapparatet ikke har noe å by på? Som den unge mannen vi møtte denne onsdagskvelden. Han har vært i rusbehandling før, kanskje han prøver igjen. Om han skulle klare å bli rusfri, hva er oddsene for å klare seg når han kommer ut til en familie der alle ruser seg? Fred-Richard kjenner gutten godt gjennom flere år, og vi lurer på om han blir litt motløs.

– Som jeg pleier å si til ham; du har et evig håp hos meg. Jeg vet jo ikke hvordan det går. Han er fortsatt ung. Kanskje har han ikke nådd bunnen ennå. Men vi kan ikke gi opp folk. Det er ingen under oss.

Monica Strømdahl

Regjeringen: – Flere får hjelp

Vi har bedt Helse- og omsorgsdepartementet kommentere behovet for en nasjonal satsing på oppsøkende arbeid. Maria Jahrmann Bjerke, statssekretær for helse- og omsorgsminister Bent Høie, svarer i epost til Fontene: «Tidlig innsats er viktig for å hjelpe unge bort fra rus og avhengighet. Det er all grunn til å gi honnør til de som går ute dag og natt og gjør dette viktige arbeidet. Møtet jeg hadde med representanter for de oppsøkende tjenestene var veldig interessant. Jeg fikk høre om deres erfaringer og jeg fikk innspill til arbeidet på rusfeltet. Dette er ting vi tar med oss i arbeidet med å følge opp opptrappingsplanen for rusfeltet.

Regjeringens opptrappingsplan har ført til en sterk økning i andelen kommuner som driver oppsøkende sosialt arbeid overfor ungdom. Det betyr at flere unge nå får hjelp enn tidligere. Evalueringen viser også at flere kommuner oppretter oppsøkende behandlingsteam etter ACT-modellen (Assertive community treatment, red.anm.), noe som bidrar til at flere voksne får tverrfaglig hjelp. Jeg er veldig glad for at vår felles innsats på rusfeltet nå gir resultater!»