Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

I en lenestol har to små gutter funnet sammen foran TV-en. Der sitter de helt tett og smiler.

I et annet rom høres barnelatter. På gulvet leker pedagogen med et søskenpar.

Hanna Skotheim

Her på Oslo Krisesenter er det like mange ansatte som jobber med barn som med voksne.

I kjelleren har de et eget boltrerom med klatrevegg, de arrangerer jevnlig aktiviteter i og utenfor huset og har et eget barneteam. Det består av sosionomer, barnevernspedagoger, en kunst- og uttrykksterapeut og egen pedagog og lærer.

På døra til et av rommene står det «Skole og ungdomsrom» med fargerike bokstaver. Krisesenteret har også en egen skole.

Skolen er i et av rommene på krisesenteret.

Hanna Skotheim

Carolina Øverlien er forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) og har undersøkt hvordan barn, ungdom og unge voksne har det på krisesenter. Hun mener Oslo Krisesenter ikke nødvendigvis er representativt for alle krisesentrene i landet.

De er store og progressive og har gått foran med et godt eksempel, sier hun.

Det er likevel mye ved funnene i rapporten fra NKVTS som gleder henne – som gjelder for tilbudet på alle krisesentrene.

– Det har vært en suksesshistorie. Etter så mange år innenfor dette feltet, er det fantastisk å se at det så tydelig går framover. Men det finnes rom for forbedring, sier hun.

Tatt på alvor

På midten av 90-tallet så ikke krisesentrene på barn som noen med egne behov, forteller Øverlien.

– De ble tatt hånd om, men det var mest fordi mammaen trengte å fokusere på sitt. Ikke fordi de skulle få separat hjelp.

Rundt 2008 begynte holdningen til barn på krisesenter å endre seg. Det var da Oslo Krisesenter så smått begynte å bygge opp et eget barneteam.

Den gangen var det én ansatt som var ansvarlig for barna. I dag er de seks.

– Vi så at barn også kom som voldsutsatte. Enten hadde de vært vitne til volden eller så hadde de vært direkte berørt. Vi ville få tak i fortellingen barna satt på uten at den ble fortalt av de voksne.

Det sier Torill Halvorsen, seksjonsleder på Bosenteret til Oslo Krisesenter. Hun mener det er forebyggende at de har så mange barneansvarlige på huset. Og ser at opplevelsene til barna blir tatt på alvor på en helt annen måte nå enn før.

– Noen sier at tiden på krisesenter er den beste de har hatt, og det er jo litt trist. Men jeg tenker de sier det fordi de opplever å bli møtt og lyttet til, sier Torill Halvorsen.

Torill Halvorsen er utdannet barnevernspedagog. Da hun ble ansatt på krisesenteret, var hennes rolle å bygge opp barneteamet.

Hanna Skotheim

Pluss og minus

I 2023 hadde 92 prosent av krisesentrene egne barneansvarlige. Forskerne fra NKVTS mener antallet har økt betydelig siden de gjorde en studie på krisesentrene i 2009.

Det er også enda flere av de barneansvarlige som har universitets- eller høyskoleutdanning nå enn tidligere. Det er gjerne utdannet innen sosialt arbeid med spesialisering på barn eller de har førskolelærerutdanning.

Alle barna som kommer til Oslo Krisesenter får et velkommen-hefte som sier noe om hva et krisesenter er.

Hanna Skotheim

Rapporten fra NKVTS viser at de ansatte i dag har den kompetansen som trengs for at de kan møte barn som opplever vold. Den viser også til følgende steg i riktig retning:

• Tilbudet til barn blir sett på som like bra som foreldrenes tilbud.

• Barn blir hørt og møtt på en god måte av de ansatte.

• Sentrenes lokaler er i stor grad tilpasset barn.

• Det første møte med ansatte på krisesenter beskrives av mange som en «stor klem».

• Ansatte er opptatt av å informere barn om hvor de er, hvorfor de er der og hva som vil skje framover.

• Mange barn får samtaler uten foreldre. Det gjør at flere kan fortelle historien sin mer fritt, ifølge rapporten.

Men det er også noen men:

• Tilbudt til barn varierer fra hvor de er i landet.

• Tilbudet til ungdom og unge voksne må bli bedre.

• Barn mener navnet krisesenter er misvisende og gir feil forestilling av tilbudets innhold.

• Barnas rett og plikt til opplæring oppfylles ikke alltid under opphold på krisesentre.

• Det varierer hvor god oppfølging barn får etter at de har flyttet vekk fra krisesenteret.

• Dårlig kommunikasjon mellom noen skoler og krisesentre.

Normal hverdag

Rubi Anette Vegheim er barnevernspedagog og teamleder på barneteamet ved Oslo Krisesenter.

Hun synes de er privilegerte ettersom de har en egen skole, er et så stort barneteam og fordi de ansatte jobber dedikert med enten de voksne eller barna.

– Hvis ikke barna hadde hatt en lærer her, er det mange som ikke hadde hatt et skoletilbud. For flere av barna er det ikke trygt å gå ut.

Oslo Krisesenter kan få tilbakemelding fra skoler og barnehager at de er mer tilgjngelige enn barnevernstjenesten. Plusset med det er at de alltid holdes orientert om hvordan et barn har det. 

Hanna Skotheim

Alle barn som kommer til Oslo Krisesenter skal få tilbud om minimum tre samtaler. – Noen foreldre vil ikke slippe oss til. Da må vi bruke tid til å bygge opp tillit og få dem til å forstå at vi er her for å støtte dem, at vi ikke er barnevernet og at det ikke er et avhør, sier Rubi Anette Vegheim som sitter til høyre. Hun snakker med Torill Halvorsen.

Hanna Skotheim

Et av barna som har vært hos dem, gikk hele førsteåret på krisesenteret, forteller hun.

Vegheim understreker likevel hvor viktig det er at hverdagen til barna blir normal så fort som mulig. Og hvor viktige samarbeidet med skolene er.

– Mange lærere kan bli usikre på hvordan de skal håndtere en elev som bor på krisesenter. Hva gjør de hvis voldsutøver dukker opp? Er det ikke et besøksforbud, er det ikke helt tydelig hva de skal gjøre.

For å trygge lærerne, er Vegheim opptatt av å gi dem informasjonen de trenger.

Holdningen har endret seg

Forsker Carolina Øverlien synes det er alvorlig at ikke alle barn på krisesenter alltid får den opplæringen de har plikt til å få, slik rapporten viser.

– Det siste de behøver er å komme etter i skolegangen. De har mye motgang fra før av så det trenger normalitet, sier hun.

For å bevare noe normalitet og holde kontakt med venner, kan sosiale medier være viktig for ungdommen. Det er imidlertid også en sikkerhetsrisiko.

På Oslo Krisesenter prater de alltid med ungdommen om at de må skru av stedstjenester på for eksempel Snapchat og ikke videoringe fra der de er.

– Vi skal ikke være så naive og si at dette ikke skjer likevel. Vi har ikke myndighet til å beslaglegge mobilen, men vi snakker med ungdommen og foresatte om sikkerhetsrisikoen, sier Rubi Anette Vegheim.

Rubi Anette Vegheim leder barneteamet på Oslo Krisesenter.

Hanna Skotheim

Gjør kommunens oppgave

Før en mor eller far med barn forlater et krisesenter, skal de ansatte hjelpe dem med å få på plass ting som økonomi, plass i barnehage eller på skole og bolig. Ved Oslo Krisesenter synes de samarbeidet med andre tjenester er bra, men de savner mer støtte fra kommunen.

– Vi skal i utgangspunktet slippe familiene når de flytter, men vi har valgt å holde på noen, sier seksjonslederen Torill Halvorsen.

– Har dere kapasitet til det?

– Egentlig ikke.

Hun opplever at de gjør en del av det som burde vært kommunens oppgave. Utfordringen med at krisesentrene ofte gjør mer enn de skal, bekreftes i rapporten fra NKVTS. I et tidligere intervju med Fontene sa forsker Solveig Bergman at kommuner fraskriver seg ansvaret for voldsutsatte. Hun ledet arbeidet med rapporten.

Torill Halvorsen skulle ønske det fantes en ansvarsgruppe som tok ansvaret for voldsutsatte når de flytter ut av krisesenteret. Dette anbefaler også rapporten.

– Vi vet at barn har med seg mye bagasje når de vokser opp med vold. Hvis volden fortsetter når de flytter ut, er det skadelig. Det er også noe altfor mange familier opplever. Derfor hadde det vært viktig å ha en voldskoordinator som sørger for at de følges opp.

20 prosent av de barna som bodde på Oslo Krisesenter i 2024, hadde vært på et krisesenter før, opplyser Halvorsen. Det er ikke bra, synes hun.

– Vi må gjøre alt vi kan for å forhindre at de kommer tilbake.