– Når jeg føler at det er litt dritt på jobb, kan jeg se bort på kortet og tenke at det er verdt det

Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

På en bokhylle inne på et kontor i Moss barnevernstjeneste står det to tegninger.

Den ene er full av små prinsesse-klistremerker.

På den andre står det «Til Marie». Under er det tegnet et stort, rødt hjerte.

Og på en liten lapp i midten står det «Til Marie. Fra Cornelia. Jeg elsker deg så mye».

Hanna Skotheim

Det er gått et par år siden Marie Lutnæs fikk lappen av den lille jenta.

Hun var på et hjemmebesøk, og hadde aldri hilst på jenta før, men fikk lappen da hun skulle dra.

– Det er en spesiell følelse å få noe fra et barn som man aldri har hilst på tidligere, men som likevel viser deg så mye kjærlighet.

Lutnæs er barnevernspedagog og hadde jobbet i Moss barnevernstjeneste i rundt fem år da hun var på hjemmebe­søket. Hun har også fått de to tegningene på et hjemmebesøk.

– Jeg blir rørt av hvor lite som skal til for at et barn skal knytte seg til deg.

Nå står de alle på hylla hennes. Hun ser ofte bort på dem. De minner henne om noe godt.

– Det er et hyggelig stillbilde av det som egentlig var alvorlige saker, sier Lutnæs.

Hanna Skotheim

Hun er én av mange sosialarbeidere som er blitt påminnet hvor mye hun har betydd for en hun har hjulpet.

Tegningene, kortene og lappene er mange. Vi har fått høre historien bak noen av dem - fortalt med deres ord.

Randi Charlotte Hafstad-Moi, barnevernspedagog

Jeg hadde bare jobba et år i min første faste jobb da jeg fikk en melding fra en av dem jeg hadde fulgt opp i barnevernstjenesten. Jeg begynte å jobbe i barnevernstjenesten i fellesferien.

Siden det var ferie, fikk jeg ikke et lass med saker med en gang. I stedet fikk jeg kanskje sju barn og unge som jeg skulle følge opp før den ordentlige bunken med saker kom på sensommeren.

Siden jeg hadde mer tid i starten, kunne jeg ha møter med han ene én til to ganger i uka. Målet mitt var å holde han fra å ta dårlige valg for seg selv.

Da jeg var ferdig med å følge han opp, sendte han meg en melding. Jeg printet ut et bilde av SMSen og hang den opp på kontoret. Ofte tok jeg den med inn i drøftingsmøter og minte de andre på at så lenge vi har tid, så kan vi snu ganske mye.

Privat

Meldingen minner meg på at jeg får til noe. Og at det også er håp for dem som har strevd lenge.

I dag ligger bildet av SMSen i en mappe hvor jeg har samlet andre spor av takknemlighet som inspirerer meg. Jeg tenker mange ganger på han som sendte meg meldingen. Jeg håper han har klart å holde seg på riktig vei. 

Hege Lund Johansen, vernepleier

Under pandemien oppdaget jeg denne notisen i lokalavisa Ringerikes Blad, i en spalte som den gang het «Direkte linje». Det var en av beboerne våre som hadde ringt inn og bedt avisen skrive disse ordene.

Pandemien var vanskelig for alle, men jeg opplevde at vi sto veldig alene. Siden vi er et bosenter litt utenom det vanlige, tok det tid før vi fikk den informasjonen vi trengte fra kommunen. Det ga derfor et stort løft i en vanskelig tid å lese denne beskjeden. Det betyr ekstra mye når det står i avisa og andre også kan lese det.

Jeg har klippet ut notisen og bærer den med meg hele tiden. Den ligger i lomma på mobildekselet.

Når jeg synes det er vanskelig å være leder, finner jeg fram notisen og leser den på nytt. Siden den begynner å bli litt slitt, har jeg også tatt et bilde av den. Nå har jeg den for evig.

Hanna Skotheim

Lise Emilia Martinsen-Pedersen, barnevernspedagog

Da jeg fylte 31, fikk jeg en tale av en av ungdommene på barnevernsinstitusjonen. Jeg kom på jobb dagen etter, og da hadde ungdommen bakt kake og skrevet tale. Det er en av de mest rørende bursdagstalene jeg har fått.

Jeg hadde ikke jobbet så lenge på avdelingen og var ikke engang ungdommens primærkontakt, men vi fant hverandre for det. Jeg opplevde at jeg vant tillit hos ungdommen på kort tid og følte at jeg gjorde noe riktig da jeg fikk talen. Jeg følte meg ganske spesiell. Nå blir jeg invitert i bursdag hvert år.

I dag henger talen på kjøleskapet hjemme. Det hender jeg tar den fram i tøffe tider, når jeg ikke føler mestring på jobb og sitter og revurderer hele karrieren og yrkesvalget.

Det er fint med sånne påminnelser. Det er også rørende at ungdommer tar seg tid til noe sånt. De har så mye å stå i selv, så det at de kan stoppe opp og skrive ned det de føler på, betyr utrolig mye.

Jeg husker også godt da jeg fikk en fargeleggingsbok av moren til et annet barn jeg fulgte opp. Barnet var ganske krevende, noe moren selv var klar over. Boka består av stygge ord man kan fargelegge. Moren tenkte det kunne være et godt verktøy for meg for å få ut frustrasjonen jeg kunne stå i med hennes barn.

Hun hadde en selv også, men hun tenkte jeg trengte den mer siden jeg hadde daglig omsorg for barnet. 

Privat

Privat

Liss Hansen, barnevernspedagog

Jeg ser ofte bort på korktavla på kontoret mitt. Der henger det tegninger fra flere barn og en håndskrevet lapp fra et barn jeg har fulgt over mange år. Det varmer hjertet mitt.

Akkurat denne lappen fikk jeg i høst, da jeg var på besøk i fosterhjemmet hennes. Hun kom bort til meg med den da jeg skulle dra og ga meg en klem. Hun synes bestandig det er for tidlig når jeg skal dra.

Det er egentlig rart, hvordan man kan være en viktig person for barn som du besøker fire ganger i året. Men det gir jo også mening i at de viser gjensynsglede. Det er så fint når jeg ser at de har det fint der de vokser opp.

Samtidig er det en tøff jobb. Vi skal følge opp barnet i fosterhjem og følge opp foreldrene. Vi står i en skvis. Vi har tatt barnet fra foreldrene. Likevel skal de helst samarbeide med oss.  

På lappen står det «Elsker deg». Jeg måtte flire litt. Jeg vet ikke hvor dypt det stikker, men det var veldig koselig.

Privat

Agnete Bersvendsen, barnevernspedagog og forsker

Jeg jobbet i barnevernstjenesten og hadde fått en bekymringsmelding fra krisesenteret om at det var en mor som var der med to barn. Jeg dro dit og snakket med barna. Vi snakket om hva som var bra hjemme og hva som ikke var så bra.

Etter hvert sa hun ene: «Det som er så bra med deg, er at du tror på oss og snakker med oss».

Det er en viktig påminnelse om betydningen av å snakke med barn, og vise at man bryr seg og tar opplevelsene deres på alvor.

Jeg opplever ofte at de barna jeg snakker med, svarer på det jeg spør om. Men så sa hun dette i tillegg, helt uoppfordret. Da jeg kom tilbake på kontoret, skrev jeg det ned med en gang. Det gjorde inntrykk på meg.

I dag er det rundt ti år siden jeg skrev det ned. Lappen har hengt fremme siden da, først på kontoret og nå på hjemmekontoret. Den har vært med på én flytting, men har fortsatt samme lærertyggis. 

Privat

Irelin Elizabeth Hansen, sosionom

Jeg får en del hyggelige SMSer, men så hender det at jeg også får håndskrevne kort. Det er ekstra koselig.

Et av dem fikk jeg av en som heter Erik. Jeg begynte å jobbe med han høsten 2023 og så fikk jeg kortet høsten som var. Han ga det i forbindelse med at han hadde fått beskjed om at han kunne ta fagbrevet. Jeg fikk også kake. Gutt (22) – er ikke det søtt?

Privat

Jeg ble veldig glad og fikk en klem. Det betyr mye at han har får tatt fagbrev. Det er det vi jobber for, at andre skal lykkes.

Et sånt kort er en god bekreftelse på at vi gjør noe bra. Det sier også masse om hvem han er når han selv uttrykker takknemligheten og sier takk.

Kortet henger på en korktavle ved pulten min på kontoret. Når jeg føler at det er litt dritt å være på jobb, kan jeg se bort på kortet og tenke at det er verdt det.

Margrethe Salvesen Klippenberg, sexolog og vernepleier

Det er så mange spor av takknemlighet inne på mitt kontor. En av dem jeg snakker med ville gi et maleri og på baksiden hadde hun skrevet «Du kan klare alt».

Hun ville minne meg og de andre som kommer inn på kontoret mitt om at vi kan klare alt, uansett hvor tungt og vanskelig livet kan kjennes ut. Hun malte det selv. Ønsket hennes var å spre styrke og glede tilbake.

Det å få lov til å ta imot takknemlighet fra andre mennesker, gjør at jobben i seg selv blir veldig meningsfull. Det skaper masse glede og positivitet.

Når vi har det bedre med oss selv bidrar vi til å gjøre verden til et bedre sted for alle. Gode handlinger spres videre og forankres fra menneske til menneske.

Det er klart det gjør godt å kjenne på at man er med på å bevege andre menneskers liv slik at de får det bedre. Det er derfor vi jobber med dette.

Privat

Privat

Camilla Erlandsen, sosionom

Før jul i år fikk jeg en hjemmelaget julekule av en person som jeg har hatt samtaler med gjennom flere år. Det var en fin handling. Den viste at jeg ikke tas som en selvfølge, at jeg settes pris på.

Jeg hang den opp med en gang etter samtalen og skal nok henge den opp på kontoret før jul hvert år.

Personen som ga meg julekulen har dårlig økonomi og ­vanskelige relasjoner, så det at hun har brukt sin tid til å lage ­denne er veldig koselig.

Det hender at jeg får ting, men ikke veldig ofte – og det er helt innafor normalen. Men da husker man det godt når man får noe.

Hanna Skotheim

Hilde Christiansen, pensjonist, utdannet sosionom

Da jeg begynte å jobbe som sosionom var økonomisk sosialhjelp og barnevernet samme tjeneste. Vi saksbehandlere ble kalt kuratorer den gangen.

En av dem jeg fulgte opp, trengte økonomisk sosialhjelp. Hun var ung og fortalte meg en voldsom dramatisk historie. Det ble ekstra voldsomt for meg fordi jeg nettopp hadde fått barn selv på den tiden.

Dette var på slutten av 80-tallet, ikke lenge etter at vi ansatte hadde hatt de første kursene om incest og seksuelle overgrep.

To måneder etter at jeg møtte kvinnen for første gang, ble hun gravid. Hun forsto at vi måtte ta barnet fra henne, men det å ta et barn ved fødsel er ikke noe man gjør med lett hjerte.

Jeg tror vi klarte å ha kontakt i alle disse årene fordi hun selv forsto at hun ikke ville klare å ta vare på sitt eget barn. Vi fant også hverandre fordi vi begge likte å lese og skrive.

Det første brevet fra henne fikk jeg 19. oktober 1990. Det er sant som hun skriver, at det verken er enkelt å være kurator eller klient.

Privat

Brevet betydde mye for meg. Det viste at jeg betydde mye for henne selv om jeg hadde gjort det verste mot henne.

Da jeg fortsatt jobbet, hadde jeg brevene fra henne på kontoret. Da hendte det at jeg viste fram brevet til nye saksbehandlere for å vise dem hvor viktig det er at vi er mennesker i barnevernet og at det er mennesker vi møter.

Jeg minnet dem også om at vi betyr mye for mange selv om vi får høre mye dritt.

Silje Falchenberg, pedagog

Alle som begynner å jobbe her ved Symra bofellesskap får spørsmål om når de har bursdag. Du får også et velkommen-kort, et kort på kvinnedagen og ellers i forbindelse med alle høytider. Vi er 25 ansatte her, og alle får. Det er han veldig nøye på.

«Han» er Aksel. Han har en egen pult i leiligheten hvor han skriver alle kortene. Nå har han også kjøpt inn flere farger, fargede ark og klistremerker. Når han skal gi det han lager til oss, gjør han ikke noe stort nummer ut av det. Han går bare ned til kontoret og ber om at det legges i hylla til den som skal få det.

Det er utrolig hyggelig at han bruker så mye tid på det.

Privat

Det er ikke bare oss på Symra som får kort. Familie, venner og personal som ikke lenger jobber her får også.

De som bor her er generelt flinke til å si at de setter pris på oss ansatte. Kortene blir en ekstra bonus. Det smitter også over på andre beboere. Når Aksel gir oss ansatte oppmerksomhet, så hender det at det kommer kort fra andre også.

Selv har jeg fått et bursdagskort da jeg ble 31, 37, 38 og 39. Det nyeste jeg fikk sto det 40 på. Jeg ble egentlig 45, men det er ikke så nøye. Det er like sjarmerende.

Jeg har fått kort av pårørende før, men det er helt spesielt å få det av en beboer.