Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

– Mønsteret er at det er mødrene som drar på ansvarsgruppemøtene og tar ansvaret for koordineringen i familien, sier forsker ved OsloMet og Velferdsinstituttet NOVA, Kaja Larsen Østerud.

Hun og flere andre forskere fra OsloMet har undersøkt hvordan familier med funksjonshemmede barn sjonglerer arbeidslivet og omsorgsansvaret.

Østerud ble litt overrasket over hvor mye mer ansvar mødrene tar.

Mammaer organiserer

Studien er en del av et større forskningsprosjekt som heter UPTAKE. Prosjektet har som mål å finne ut hvor enkelt det er for familier med barn som har funksjonsnedsettelser å få hjelp.

I den siste studien intervjuet forskerne 11 mødre over en periode på rundt et år. De observerte også mødrene i ansvarsgruppemøter. Det er møter der alle dem som jobber med barnet samles for å diskutere barnet og finne løsninger. I ansvarsgruppemøtene var 90 prosent damer. De fleste av dem som jobbet med barna var også damer, opplyser Østerud.

Kaja Larsen Østerud.

Hanna Skotheim

Hun tenker at det er mange grunner til at det er mødrene som tar mest ansvar.

– Hvis én må trappe ned på jobb, så gir det kanskje mening at den som tjener minst gjør det. Vi vet at kvinner fremdeles tjener mindre enn menn. Vi har kommet langt med likestillingen på mange felt, men det er fremdeles mammaer som organiserer familien, sier forskeren.

Mødrene synes det er trist at de mister tilknytningen til arbeidslivet.

– De sørger over tapet av den arenaen i livet. De må forsone seg med at karriere kommer i andre rekke og at de kanskje må gi opp den delen av seg selv.

Flere blir uføre

Studien viser at kvinnene ofte går ned i stillingsprosent på jobb. Noen av de 11 mødrene var i full jobb, men måtte gjøre justeringer i arbeidshverdagen. Flere trappet ned og noen hadde slutta helt. Flere hadde også blitt uføretrygdet.

Mødrene forteller at de kjemper mot systemet og at det er vanskelig å få tjenestene de trenger.

– Hvorfor er det så vanskelig å få den hjelpen?

– Det er noe jeg også lurer på. Hvorfor skal det være så sabla vanskelig? Det er ikke snakk om veldig mange barn som har så omfattende behov.

– Du mener at vi i stor grad lar disse mødrene seile sin egen sjø. Hvorfor gjør vi det?

– Det mest åpenbare er at det handler om trang kommuneøkonomi og tøffe prioriteringer.

Østerud mener det burde være noen øremerkede midler til disse familiene. Hun tenker det kan være en idé å flytte noen tjenester ut av kommunen slik at det ikke blir et spørsmål om kommuneøkonomi.

– Da ville det ikke vært et insentiv for kommunen å holde igjen på tjenesten for å spare penger. Familiene ville også fått en likere behandling. Det er stor forskjell fra kommune til kommune. Mange flytter fordi det er så store forskjeller i tjenestetilbudet. Da blir du ikke like fri til å bo der du vil, og det er et problem.

– Flere av disse kvinnene blir uføre fordi de må ta ansvar for barnet sitt. Hva tenker du om det?

– Det blir bakvendt å spare på budsjetter ved å tyne disse mødrene til det punktet der de ender opp som uføre. Det er ikke sikkert at det er økonomisk lønnsomt å gjøre det når vi ser hvilke konsekvenser det har.

Østerud synes det høres tøft ut for mødrene å stå i dette. En av dem hun intervjuet, opplevde ikke at hun hadde noe fristed.

– Familien bodde i en liten leilighet, hun jobbet bare litt og hadde en BPA hjemme. Det var alltid noen hjemme hos henne, så hun tok jobbmøter i bilen bare for å kunne være litt alene, forteller forskeren.

Mødrene trenger hjelp

Mødrene får dårlig helse av å måtte navigere seg rundt i velferdsstaten, viser studien. Det er mange møter de skal delta på, de må skrive søknader og ofte klage på vedtak. I tillegg er det alltid andre forutsigbare ting som dukker opp.

– Man trenger at en i familien gjør denne jobben, og da har det endt opp med at det i mange tilfeller er mor, sier Østerud.

Hun forteller at mødrene føler seg alene om jobben, og de vil gjerne ha mer hjelp. Forskeren mener det er mest naturlig at en koordinator fra kommunen hjelper til.

Det er kommunene som bestemmer hvem som skal være koordinatorer. Ofte er det helsepersonell som får rollen, men mange av dem føler seg ikke kvalifisert fordi oppgavene ikke er særlig helserelaterte. Det handler mer om sosialt arbeid, opplever de. Derfor mener også Østerud at det er en relevant rolle for flere sosionomer.

Koordinatorer har den rollen ved siden av sin faste jobb, og de får ikke så mye opplæring. Dette fant forskerne ut da de i fjor undersøkte nettopp hvor godt ordningen med koordinatorene fungerer.

De konkluderte med at koordinatorene strekker seg langt for å tilby familiene hjelp, men at ordningen må prioriteres økonomisk.

Østerud mener det bør være egne stillinger for koordinatorene. Det må ikke nødvendigvis være en 100 prosent stilling, mener hun, Men hun ser for seg at en stor del av stillingen settes av til å gjøre oppgaver en koordinator skal gjøre, mener hun.

– Ville kvinnene tatt mindre ansvar på hjemmebane hvis de fikk mer hjelp av det offentlige?

– Det krever nok omfattende tiltak å endre kjønnsbalansen, men det å gjøre det enklere for disse mødrene å være i jobb, vil gjøre at konsekvensene ikke blir så store for dem.

Østerud understreker derimot at det kommer helt an på hvordan hjelpeapparatet henvender seg til foreldrene.

– Vi har alle hørt om barnehagene som bare ringer mamma og ikke pappa.