Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

Marte T. Otterlei glemmer aldri den dagen hun hentet et nyfødt barn på barselavdelingen. På den tiden jobbet hun med flere saker om omsorgsovertakelse og fikk selv egne barn. I kombinasjon med høyt arbeidspress gjorde det at hun sluttet i jobben i barnevernstjenesten.

Hun er ikke alene om den vurderingen. Otterlei har forsket på hvordan det er å formidle eller å få formidlet barnevernets beslutning om å fremme sak om omsorgsovertakelse til Fylkesnemnda, altså barnevernets omsorgsovertakelsesinitiativ. Det vil si perioden før nemnda har besluttet om barnet skal flyttes eller ikke.

– Noe av det vanskeligste du kan si

Otterlei finner at barnevernsarbeidere opplever den typen saker som svært krevende. De mangler rutiner og flere savner støtte fra lederen sin. Det varierer hvor bevisste de er på hvordan de skal formidle den tøffe beskjeden om et initiativ om omsorgsovertakelse til foreldre. Det er også ulikt hvordan foreldrene følges opp i etterkant av formidlingen.

– Dette er noe av det vanskeligste du kan si til et annet menneske, så du trenger sårt støtte. Jeg tror ingen ønsker å gjøre en dårlig jobb eller å krenke foreldre, men manglende fokus og tidspress gjør at du ikke alltid klarer å reflektere over egen praksis, sier barnevernspedagogen.

Hun snakker av egen erfaring. I løpet av de seks årene Otterlei jobbet i barnevernstjenesten, kjente hun ofte på at hun hadde liten tid til å forberede seg. Hun kunne også føle seg redd og usikker. Egen praksiserfaring og kritikken mot barneverntjenestens arbeid med omsorgsovertakelsessaker, gjorde at hun ville undersøke hvordan barnevernsansatte opplever det å formidle beslutningen om en omsorgsovertakelse.

Glad hun inkluderte foreldre

I studien intervjuet Otterlei 12 barnevernsarbeidere som hadde jobbet alt fra tre til 28 år i tjenesten. Tanken var egentlig bare å snakke med de ansatte. Hun hadde hatt mye kontakt med sinte og frustrerte foreldre i praksisen og var derfor usikker på om hun orket å gå inn i det igjen. Men hun er glad for at hun til slutt også inkluderte foreldre i studien, en gruppe som sjelden kommer til orde i forskning.

– Jeg hadde godt av å snakke med foreldre for å bli klokere på deres perspektiver. Mange av dem var reflekterte og evnet å se ulike sider av saken, flere var selvransakende og forsto hvorfor barnevernet måtte ta beslutningen de gjorde.

Til sammen intervjuet hun 13 foreldre. Mange følte seg umenneskelig behandlet av barnevernet, både i måten de fikk beskjed om at barneverntjenesten ville fremme sak om omsorgsovertakelse og i oppfølgingen de fikk i etterkant. Sakene handlet om vold, skolevegring, rus og manglende foreldreferdigheter. Noen hadde partner, mens andre var alene. De hadde mellom et og fem barn, og av de 13 var tre menn. To foreldre var ikke-etnisk norske.

Lite forberedt

Foreldrene Otterlei snakket med opplevde at de hadde blitt innkalt til møte med barnevernet på uheldige måter. Et par hadde opplevd å bli informert på en fredag, før sommerferien, per telefon eller brev. De fikk ellers lite informasjon om hva møtet skulle handle om. Av hensyn til barnas sikkerhet, ønsker ikke barnevernet å si så mye om hva møtet skal handle om. Dermed stiller foreldre uforberedt, og det kan gjøre sjokket desto større. Flere rapporterte om suicidale tanker. 

Noen av de ansatte som Otterlei snakket med, var i forkant og ringte fastlegen eller et ambulant team slik at foreldrene kunne få krisehjelp. Men dette varierte fra saksbehandler til saksbehandler.

Ettersom det er begrenset hvor mye som kan sies om møtet i forkant, er det også vanskelig å koble på en advokat eller en annen støtteperson som kan være med inn.

Otterlei ble overrasket over at praksisen i forbindelse med et slikt alvorlig møte, kunne virke så lite gjennomtenkt. Særlig når konsekvensene kan bli såpass store for foreldrene. Noen av dem hun snakket med fortalte at de knapt klarte å kjøre bilen hjem etter møtet og at de sluttet å spise.

– Det finnes rutiner for så mye i barnevernet, men ved de kontorene jeg besøkte var det mangler knyttet til disse formidlingene, spesielt med tanke på ivaretakelse av foreldre, sier Otterlei.

Lite bevisst

Flere av foreldrene sa de skulle ønske at de ble møtt med mer empati og respekt. De ønsket også bedre informasjon, da flere ikke oppfattet hva som ble sagt. Det kan delvis være fordi det er vanskeligere å få med seg alt hvis du får sjokk.

Otterlei mener barnevernsansatte må ha bedre tid til å tenke gjennom hvordan foreldrene vil komme til å reagere i forkant av møte.

– For noen blir slike saker en naturlig del av jobben og da risikerer du å ikke være bevisst nok på hvordan det du sier kan påvirke foreldrene.

Noen barnevernsarbeidere synes det er ubehagelig og smertefullt å fortelle det til foreldrene. For noen går det først opp for dem hvor vanskelig det er for foreldrene når de sitter i selve møtet.

Ærlig om egne erfaringer

I dag jobber Otterlei på Universitetet i Stavanger og underviser morgendagens barnevernsarbeidere. Hun forbereder dem ved å snakke om hvordan de bør møte folk og hvordan ulike holdninger kan påvirke. Hvis barnevernsarbeidere for eksempel er særlig orientert mot sikkerheten til barnet, kan de risikere at foreldrene ikke vies nok oppmerksomhet.

Otterlei snakker også mye om egen yrkesetikk.

– Som sosialarbeider bruker du deg selv som verktøy. Da er det vesentlig at du er bevisst på hvem du er og hvilke styrker og svakheter du har.

De gangene Otterlei trekker fram dårlige eksempler fra egen praksis, hvor hun selv har krenket, kan studentene bli sjokkert.

– Det kan du i så fall lære av og så må du akseptere at det å gjøre feil er en del av jobben.

Otterlei er også ærlig med studentene om at hun til slutt sa opp i barnevernstjenesten fordi arbeidsbelastningen ble for stor. Hun mener det er viktig å ikke skremme dem, men samtidig være tydelig på at de må være oppmerksomme på et krevende arbeid med høy arbeidsbelastning. De må også etterspørre veiledning og støtte fra nærmeste leder.

– Jeg tror ikke vi gjør dem en tjeneste ved å rosemale barnevernsarbeid. Forskning viser høy turnover og at studenter får sjokk når de skal begynne å jobbe. Vi har med andre ord mye å gå på ved å forberede dem godt.

Ikke ute etter å ta noen

Siden det kun er et fåtall som er blitt intervjuet i studien, understreker Otterlei at funnene ikke kan generaliseres og at hun ikke uttaler seg på vegne av praksisen til alle barnverntjenester hele Norge. Hun nevner også behovet for mer forskning. Selv vil hun se nærmere på rutinene i barnevernet, hvem har rutiner på dette og kan det jobbes videre med å utvikle felles veiledere?

– Leger har en manual på hvordan de skal formidle at noen er alvorlig syke og skal dø. Vi kan ikke lage en så fast manual fordi saker er ulike, men kanskje vi kunne hatt en overordnet veileder for å hjelpe barnevernsarbeidere å formidle dårlig nytt om en omsorgsovertakelsessak.

Barnevernspedagogen vil også understreke at hun med sin forskning ikke er ute etter å ta barnevernsarbeidere.

– Jeg vet at de står i en hard jobb som de får lite anerkjennelse for. Det er ledere sitt ansvar å sikre rutiner og gi støtte til saksbehandler.

Hun mener likevel det bør være en kultur som tillater at man kan påpeke hva som er mindre bra innen barnevernsarbeid for å forbedre praksis.

– Selv om det nok ikke er vanlig å gi beskjed til foreldre om et slikt møte på en fredag eller over telefon, kan det skje og det er en gang for mye.