Berit D. Thorslund

Artikkelen er skrevet med stipend fra FO

Temaet for denne artikkelen er kvinners møte med Nav etter å ha brutt med voldelig partner og deres forventninger og erfaringer med Nav i reetableringsfasen. Målsettingen har vært å få innsikt i kvinnenes hverdagsfortellinger om utfordringer de opplevde i møte med Nav. Da kvinnene kontaktet Nav for å få hjelp etter opplevd vold, ble de møtt med manglende anerkjennelse og liten forståelse. De fikk derfor ikke tilstrekkelig hjelp knyttet til sine reelle behov (Thorslund & Kiil, 2022, s. 46).

Vold i nære relasjoner gir alvorlige fysiske og psykiske utfordringer og er et folkehelseproblem. Det er kriminelle handlinger utøvd gjennom fysisk, psykisk, økonomisk eller seksuell vold. Offentlige myndigheter har satt søkelys på vold i nære relasjoner som et samfunnsproblem gjennom ulike nasjonale handlingsplaner og tiltak. Kommunene har ansvar for å forebygge, avdekke og avverge vold og overgrep, og gi behandling til voldsutsatte (Prop. 12 S (2016-2017), s. 7-9). Krisesenterloven av 2010 viser til kommunenes ansvar og forpliktelse til å gi personer utsatt for vold i nære relasjoner et individuelt tilrettelagt og helhetlig tilbud, ved samarbeid og samordning av tjenester (Bliksvær et al., 2019, s. 70). Handlingsplanen Frihet fra vold (2021–2021) satte søkelys på vold i nære relasjoner i samiske samfunn (Justis- og beredskapsdepartementet, 2021, s. 18-21).

Formålet med artikkelen er å gi kunnskap om utfordringer som kvinner fra nordsamiske samfunn utsatt for vold i nære relasjoner, opplevde i møte med Nav. Bakteppe for diskusjonen er relasjonskompetanse og Honneths anerkjennelsesteori. Artikkelens spørsmål er: Hvordan opplevde kvinner fra nordsamiske områder, som har brutt ut av et voldelig forhold, at Nav håndterte deres forventninger om ulik praktisk og økonomisk hjelp?

Krisesentrene og Nav

Krisesentrene tilbyr overnatting i en tidsbegrenset periode. Ansatte skal ha særskilt kompetanse på å beskytte, gi råd og veiledning til kvinner, menn og barn utsatt for vold i nære relasjoner (Bufdir, 2020). En skal møtes med kunnskap om ulike faser i et kriseforløp, bli trodd på fortellinger om opplevd vold og tilbys individuelle sikkerhetstiltak gjennom det lokale politiet (Bufdir, 2015, s. 8-9). Krisesentrene skal gi nødvendig støtte og praktisk hjelp, som å kontakte andre deler av hjelpetjenestene. Etablering i egen bolig er en del av reetableringsfasen, men krisesenterloven definerer ikke tydelig hva som ligger i begrepet reetableringsfase og hvor langt inn i den enkeltes reetableringsfase krisesentrene skal strekke seg (Bliksvær et al., 2019, s. 82).

Sosialtjenestelovens formål er å yte tjenester til alle som oppholder seg i kommunen, og Nav-ansatte skal gjøre seg kjent med innbyggernes levekår og trekk i utviklingen som kan skape eller opprettholde sosiale problemer. Nav skal tilstrebe økonomisk trygghet og bidra med selvhjelp slik at personer med helsemessige og sosiale utfordringer uten tilstrekkelig inntekt ikke risikerer velferdstap (Kane, 2018, s. 314). Vold i nære relasjoner og menneskehandel er et sysselsettingsproblem, og Nav har ansvar for et velfungerende arbeidsliv og skal avdekke arbeidskriminalitet og menneskehandel. Personer som har brutt ut av et voldelig forhold kan være i en særstilling og ha krav på akutt økonomisk hjelp fra Nav til å dekke basale behov, og for å overvinne eller tilpasse seg en vanskelig livssituasjon, selv om vilkårene for stønad til livsopphold ikke er til stede (Nav, 2021). Veilederne skal kjenne til at voldsutsatte kan utsettes for ulik økonomisk vold som å signere på lån og bli sittende med stor gjeld og skal medvirke til å skaffe boliger til vanskeligstilte. Boligsituasjonen er avgjørende for om en søker hjelp ved et krisesenter og har betydning for hvorvidt en klarer seg på egen hånd på boligmarkedet (Jonassen & Skogøy, 2010, s. 70).

Fysisk og psykisk vold

Vold i nære relasjoner inkluderer enhver bruk av fysisk eller psykisk makt som er forbudt i straffeloven, og som i ytterste konsekvens kan være livstruende (Alsaker et al., 2014, s. 271). Fysisk vold kan være å dytte, klype, slå og skade den andre. Psykisk vold handler om å fratas makten over seg selv, bli kritisert, latterliggjort og utsettes for krenkende atferd (Alsaker et al., 2014, s. 271; Isdal, 2016, s. 43; Lynum, 2014, s. 91). Materiell vold er å ødelegge gjenstander, som hus, bil, møbler eller å skade kjæledyr (Jonassen, 2014, s. 57). Økonomisk vold er å fratas ressurser, som utpressing og stadige lån, salg av felles eiendom uten at den andre er enig, eller å tvinge noen til pantsetting av eiendom. Seksuell vold utøves fysisk og psykisk, og er handlinger rettet mot personens seksualitet, og skader, skremmer eller krenker gjennom smerter (Hjemdal, 2014, s. 24; Isdal, 2016, s. 45; Jonassen, 2014, s. 24; Langsether, 2019, s. 19).

Undertrykking og fornorskning

Samiske samfunn defineres etter språk-, etnisk- og kulturell tilhørighet, eller erverv i tradisjonelle samiske næringer (Hætta, 2010, s. 15). Det samiske folket ble utsatt for for-norsknings- og assimileringspolitikk fra 1800-tallet. Fornorskningen ble drevet i og utenfor skolen fram mot 1960-tallet, og målsettingen var å integrere den samiske befolkningen i norsk språk og kultur (Hætta, 2010). Fornorskningen kan være en årsak til at mange samer har lav tillit til storsamfunnet og de offentlige tjenester, og kan ha bidratt til taushet og tabu rundt temaer som vold og overgrep (Thorslund & Kiil, 2022, s. 50).

Fremgangsmåte og metodisk valg

Undersøkelsen har et kvalitativt design knyttet til fenomenologien som perspektiv for å få innsikt i kvinnenes livsverden (Kvale & Brinkmann, 2015, s. 44-45). Krisesentre og politiets familievoldskoordinatorer i Finnmark bidro med kontaktformidling. Seks kvinner mellom 20 og 60 år deltok i individuelle semistrukturerte dybdesamtaler. Alle er mødre, bosatt i nordsamiske områder og var i daglig jobb. Konteksten er farget av sosialfaglig ståsted og datainnsamlingen kan betraktes som et håndverk og en form for menneskelig samhandling (Kvale & Brinkmann, 2015, s. 19). Etter ett og et halvt år, ble deltakerne kontaktet for å gis muligheten til å fortelle om sin reetableringsprosess. Materialet inneholder få deltakere, men fordelen med kvalitative samtaler er en dypere innsikt i deltakernes fortellinger (Dalland, 2017, s. 76).

Etikk

Undersøkelsen er godkjent gjennom Norsk senter for forskningsdata AS (NSD). Temaet et sårt og utfordrende å snakke om. En må derfor tilstrebe trygghet, tillit, balanse og respekt for deltakernes integritet (Kvale & Brinkmann, 2015). Det fordrer bevissthet rundt feltet, som å ta imot tårer som kommer underveis. Hver deltaker er unik. Det krever kontinuerlige refleksjoner over fortellingene som ikke kan kategoriseres som en form for normalitet. Hver person må behandles i samsvar med høye standarder for etisk praksis, for å unngå at deltakernes historier blir utnyttet (Aadland, 2018).

Presentasjon av deltakerne

Kvinnene hadde opplevd ulik grad av psykisk og fysisk vold gjennom kontroll, sjikane, slag, kvelertak, voldtekt og straff over et spenn på fire til noen og tretti år. Fem kvinner har felles barn med sin partner. Alle var utsatt for økonomisk vold og fire kvinner for seksuell vold. Kvinnene var reelt redde for sitt eget eller sine barns liv da volden gradvis eskalerte. Noen av kvinnene er tilknyttet reindriften som er organisert i siidaer1) og har betydningsfulle sosiale bånd rundt retter og plikter innenfor familiestrukturen. Slike familiestrukturer kan være en barriere mot å fortelle andre mennesker om volden (Thorslund & Kiil, 2022). En annen barriere kan ses i lys av at vold oppfattes som motsetningen til det nordsamiske begrepet birget, som handler om å være sterk og mestre egne utfordringer (Boine, 2005). Dette har tradisjonelt sett vært en bærende verdi i samiske samfunn, og kanskje spesielt for og blant kvinner.

Teoretiske perspektiver

Relasjonskompetanse inngår i den profesjonelle kompetansen og handler om tillit som er grunnleggende i relasjoner mellom mennesker og spesielt mellom tjenestemottaker og hjelper (Skau, 2017, s. 35). Personer utsatt for vold i nære relasjoner er i en sårbar situasjon som følge av daglige krenkelser, og derigjennom tap av selvbilde og nettverk. Det fordrer at profesjonsutøvere innehar relasjonskompetanse for å kunne etablere, utvikle, vedlikeholde og reetablere kontakt mellom mennesker, og at de bruker seg selv til å etablere allianser og anvender kunnskap om kommunikasjon og samhandling (Hansen et al., 2017, s. 37-38). Honneths (2003) anerkjennelsesbegrep er: privatsfæren som inkluderer familie og venner, den rettslige sfæren knyttet til ulike rettigheter og den solidariske sfæren, som inkluderer kulturelle, politiske og arbeidsmessige fellesskap. Hver kategori innehar tre hovedformer for anerkjennelse; kjærlighet, rett og solidaritet. Kjærlighet tar utgangspunkt i familie eller private relasjoner der en får aksept for å kunne bygge sin identitet i form av emosjonell anerkjennelse fra familie og venner gjennom samhandling (Honneth, 2003, s. 14-17). Voksne mennesker trenger anerkjennelse av familie, venner, arbeidskollegaer og samfunnet rundt for bekreftelse på at en er betydningsfull i relasjonelle fellesskaper. Når en utsettes for vold i nære relasjoner oppstår brudd med kjærligheten som utgangspunkt for etablering av et nært forhold. Vold er motsatsen til kjærlighet, hensikten er å fjerne fundamenter som selvtillit, respekt og samhold. Deler av identiteten viskes ut. Anerkjennelse rundt rettigheter handler om lovmessige relasjoner som å ha adgang til for eksempel velferdsstatens goder. Hvert individ har rettigheter i samfunnet en er en del av, og kan ha en opplevelse av likeverdighet. Solidaritet handler om deltakelse i et fellesskap med andre mennesker ved å anerkjennes for sin særegenhet, og dermed verdsettes i et solidarisk fellesskap (Honneth, 2003, s. 16). Vold, kontroll og isolering begrenser muligheten for solidaritet i et fellesskap med andre.

Kontakten med Nav

Samiske samfunn har en organisering der kvinner tar seg av hushold, administrering og barn, og de oppfattes som sterke (Krumlinde, 2009). Dette gjenkjennes i forventningen om å greie seg selv, slik disse kvinnene gjorde. Hverdagen ble utfordrende etter avslag på ulike søknader om støtte og økonomisk bidrag, spesielt fordi alle var utsatt for økonomisk vold. En kvinne sa:

«Jeg fikk ikke engang klærne mine med meg ut av huset, kun noe julepynt og tegninger fra barna. Jeg trengte hjelp til bokostnader, inventar og utstyr for å kunne bo. Jeg forklarte min situasjon for Nav som ga meg en liten sum på noen tusen kroner».

En av kvinnene hadde levd i flere tiår med daglig vold og eneansvar for hus og hjem, og tiet om volden. Det er forståelig i lys av risikoen for å bli fryst ut av det samiske samfunnet dersom kvinnen forlater mannen, og en mister støtte fra familie og nettverk (Krumlinde, 2009). Noen hadde likevel forsøkt å fortelle deler av nettverket om volden, men oppfattet at omgivelsene ikke forsto alvoret. Det kan handle om at det er vanskelig for andre, som ikke selv har voldserfaring, å skjønne spennet mellom kjærlighet og vold. I tillegg kan kvinnen være redd for ikke å bli trodd og selv bagatellisere volden (Alsaker, 2016, s. 83). Bagatellisering og beskyldninger om at kvinnen «overreagerer» er vanlig som en del av mannens manglende anerkjennelse av kvinnen, der volden bortforklares ved ikke å bekrefte hennes opplevelser, verdier og følelser, (Jonassen, 2014, s. 83; Møller & Grøtan, 2012, s. 15).

En av kvinnene kjente ikke til krisesentertilbudene og kontaktet Nav da hun var i en kritisk fase og var redd for at samboeren skulle ta livet hennes. Tilbakemeldingen fra Nav var at de ikke kunne hjelpe. Dette handler om manglende forståelse og anerkjennelse, selv om hun mente å ha tydeliggjort sin situasjon. Det kan hende at kvinnen på grunn av mange år med vold, var så traumatisert at hun ikke maktet å forklare seg tilstrekkelig, men det kan også handle om det kvinnen opplevde, nemlig at veilederen i Nav ikke hadde tilstrekkelig innsikt i vold.

En annen kvinne hadde flyktet fra sitt hjem og kontaktet Nav for råd, støtte og hjelp, knyttet til avvikling av felles bolig, og sa:

«Jeg hadde krav på halvparten av verdien av boligen, men å sitte og slåss alene det klarte jeg ikke. Jeg fikk ingen råd eller hjelp fra Nav. Hele boet ble oppgjort etter tre år og det var penger igjen, men han tok alt. Jeg fikk heller ikke fri rettshjelp, for jeg tjente for godt.»

Kvinnen sa seg utslitt og manglet krefter til å stå opp for seg selv, og beskrev sin situasjon slik:

«Jeg skulle hatt noen som overtok, en form for verge. I ettertid ser jeg at jeg bare har eksistert. Jeg har et tomrom i hukommelsen min, og det er nesten ti år av livet som bare er borte».

Kvinnen beskriver alvorlige konsekvenser av vold i nære relasjoner, både rundt økonomi, bolig og helse. Mangeårig vold kan føre til utmattelse som forstås som Posttraumatisk stresslidelse (PTSD), som handler om hyperaktivering av nervesystemet, gjenopplevelser av traumer, unngåelsesatferd og konstant alarmberedskap og uro det meste av tiden (Lynum, 2014, s. 101). Nav-veiledere må være spesielt oppmerksom på, og kjenne til konsekvenser av vold i nære relasjoner og påpeke at deres «brukergruppe» er overrepresentert når det gjelder å ha blitt utsatt for vold i nære relasjoner (Nav, 2021).

En av kvinnene måtte finne egnet bolig til seg og sine mange barn, og søkte ordinært banklån. Hun hadde forventet noe økonomisk støtte fra Nav, sett ut fra hennes helhetlige situasjon. Eksmannen nektet å skrive under skilsmissepapirene, hun ble utelukket som enslig forsørger, og sa:

«Etter en tid i egen bolig fikk jeg økonomiske problemer og søkte hjelp hos Nav til hvitevarer og noen regninger, men fikk avslag på alt. Jeg orket ikke å anke. Det var ingen forståelse for min helhetlige situasjonen og problemer etter langvarig vold».

Alle kvinnene fikk store økonomiske utfordringer, men i møter med Nav opplevde de en form for dobbel ydmykelse. Det forstås som manglende anerkjennelse av rettigheter knyttet til egen autonomi, noe som i denne sammenheng handlet om å innvilge deler av velferdssamfunnets goder (Honneth, 2003, s. 16). Forståelsen ses også i lys av skamfølelse på grunn av vold, arven det samiske folket har med seg fra fornorskningen, samtidig som kvinnene brøt taushetskulturen ved å fortelle om volden. Dette kan oppleves som en form for strukturell vold gjennom manglende anerkjennelse, imøtekommelse og nødvendig hjelp (Thorslund & Kiil, 2022, s. 48).

Avslutning

Kvinnene fikk psykiske og fysiske utfordringer i reetableringsfasen. En må ha sterk rygg for å bære en ryggsekk med massive voldserfaringer og store økonomiske utfordringer. Derfor kan en undre seg over Navs avgjørelser, spesielt siden Nav viser til at rask økonomisk bistand etter brudd med voldelig partner er avgjørende for å unngå at en forblir i et voldsforhold (Nav, 2022). Dette viser behovet for at Nav i større grad orienterer seg inn mot vold i nære relasjoner. En må også bli møtt av profesjonsutøvere som innehar relasjonskompetanse, basert på tillit, respekt og at en anerkjennes for opplevd vold og derigjennom tilkjennes økonomiske rettigheter.