Aleksandra Bartoszko, professor, VID vitenskapelige høgskole, Forskningssenteret Pathways

Mari Dalen Herland, professor, VID vitenskapelige høgskole, Forskningssenteret Pathways

Artikkelen er basert på artikkelen «Institutional Escapes, Breaks and Continuities: Reframing Running Away from Residential Child Care Institutions» publisert i The British Journal of Social Work.

Å rømme fra barnevernsinstitusjoner har store konsekvenser for ungdom og familier og vi må forstå fenomenet bedre. Forskning på temaet fokuserer i stor grad på ungdommens atferd og årsakssammenhenger, hvor det å rømme kobles til psykiske utfordringer og rusmiddelbruk. Å rømme betraktes ofte som en mestringsmekanisme, samt et uttrykk for ungdommens behov for tilknytning, emosjonsregulering eller motstand. Til tross for økende aksept av rømning som et meningsfullt fenomen, i stor grad påvirket av kontekstene ungdommene lever i, er reduksjonistiske og individualiserende konsepter som «runaway youth», «runaway behaviour» (rømningsatferd) eller «runaway profile» (rømningsprofil) utbredt i litteraturen og tilskriver ungdommen avvikende egenskaper. Vi ønsker å utfordre den rådene fortellingen og foreslår derfor en mer sosialt og institusjonelt sensitiv tilnærming til det å rømme.

Problemet med definisjon

Da vi spurte ansatte når bevegelser utenfor institusjoner ble ansett som rømning, la vi merke til en vaghet knyttet til definisjoner, termer og responser. Norsk lov definerer «rømning» som tilfeller «når barnet forlater institusjonen uten tillatelse eller unnlater å komme tilbake til institusjonen etter et fravær» (Barnevernsloven, § 10-12). Imidlertid tillater denne definisjonen tolkninger, og de ansattes vurderinger varierte:

Intervjuere: «Ja, etter hvor lenge?»

Ansatt: «Det avhenger litt av hvor bekymret vi er.»

Intervjuere: «Så, du kan ikke anta timer på noen måte?»

Ansatt: «Nei. Du kan gjøre det, men du kan si at vi sannsynligvis er veldig tilbakeholdne med å rapportere til politiet. Vi har ansvar for andre barn i en nødssituasjon. Vi føler ikke (...) Vi venter veldig lenge. Så, for noen barn, avhengig av hva bekymringen er, vil vi ringe politiet med en gang. Mens for andre, har vi kanskje prøvd å ringe. Vi har kanskje etablert kontakt og avtalt et møtested, men så dukker de ikke opp. Og så prøver vi igjen, og det kan ta kanskje fire eller fem timer.»

Flere ansatte knyttet sin forståelse til ungdommenes situasjon. Andre knyttet den til det materielle og juridiske aspektet ved institusjoner. En ansatt med erfaring fra både atferds- og omsorgsinstitusjoner, trakk en skillelinje mellom «dramatiske» og «ikke-dramatiske» handlinger. Han forklarte at «i atferds[enheter] … er det mest dramatisk … når de må hoppe over gjerder og slikt». Han knyttet dette dramaet til materialitet, synlighet og fysisk innsats. De «ikke-dramatiske» rømningene skjer for eksempel når ungdommen ikke vender tilbake fra skolen, og det er i disse tilfellene skillet mellom kategorier begynner å viskes ut. Den dramatiske hendelsen ville i større grad være «rømning»:

«[Der] hopper de over porten, eller på de andre enhetene kan de gå på en tur uten å fortelle oss. Så, det er mer en følelse av å rømme. [I omsorgsinstitusjoner], liker vi å kalle det «fravær». [I atferdsenheter], kalles det «rømning». (…) Det er hyppig. I det minste at de ikke følger avtalen og deretter kommer tilbake altfor sent. Så, de tror de kan gjøre hva de vil her som om de bor på et hotell. Derfor brukes «fravær» som begrep for rømning og savnet. Vi rapporterer alle savnede tilfeller. Så, de er alle fraværende.»

Studien vår viser at det samme fenomenet konstrueres ulikt basert på juridiske aspekter, risikovurderinger og tilgjengelig språk. Ansatte følger ofte sin intuisjon, og beskriver dette som «bare en hunch», «stole på magefølelsen» og estimere «hvor bekymret vi er», og utøver dermed stor grad av skjønn ved kategoriseringen. Med andre ord, den juridiske definisjonen er ikke tilstrekkelig for å dekke mangfoldet forbundet med fenomenet. Den samme handlingen kan ha forskjellige motivasjoner og kontekster, i tillegg til forskjellige grunnlag for plassering. Likevel har institusjonen og de ansatte behov for å kategorisere. Deleuze og Guattari (2013) refererer til disse konseptualiseringene som «ordnende ord», som organiserer sosiale felt. I barnevernet er slike ord sentrale i lovgivningen, og dermed forskrifter og rutiner i institusjonene. Ordnende ord er språklige elementer som etablerer faste kategorier, hierarkier og normer, og dermed begrenser våre tankemuligheter og handlingsmuligheter. Vi ønsker å pakke ut hva «rømning» ordner i de institusjonelle kontekster. Ordnende ord har en tendens til å marginalisere visse erfaringer, samtidig som de privilegerer andre. Dette vil vi illustrere med måter de ansatte reflekterte over rømning som en normal versus avvikende handling.

Rømninger som brudd og kontinuitet

Media og populærkultur fremstiller rømninger som dramatiske hendelser og å være «på rømmen» som noe mystisk og farlig. Det er klart at ungdommen ofte utsetter seg for farer mens de rømmer. Den dramatiske atmosfæren som er fremtredende i media er imidlertid mindre til stedet på institusjoner. Ansatte snakker om «full alarm» og «full beredskap», men de betrakter også rømninger som en ordinær del av livet på institusjonene. Å rømme representerer dermed både et brudd og en kontinuitet av det institusjonelle livet:

«Ikke misforstå meg, men ingen som jobber her blir overrasket når ungdommene rømmer. Jeg mener, de utsetter seg selv for ekstremt alvorlige situasjoner, men ingen her tenker ‘Skjerp dere!’ når [en ung person] rømmer for tiende gang. De diskusjonene finnes bare ikke her, i hvert fall ikke når man jobber med ungdommene.»

For ungdommen kan rømninger fungere som et forsøk på å koble seg til «det normale» og gjenskape helhet og kontinuitet i et fragmentert liv. De ansatte forsto ungdommenes behov og hadde en normaliserende tilnærming:

«Det er ikke overraskende at ungdom rømmer. For eksempel sier en jente som bor her, ‘Jeg rømmer ikke for å bli ruset, det er ikke et sug etter rusmidler, men når jeg er der, er det en lettelse å slippe unna smerten jeg føler’. Imidlertid understreker denne jenta også stadig at hun har blitt fratatt muligheten til å være med venner, selv om hun kanskje ikke innser at de vennene ikke nødvendigvis er gode for henne (...). Selv på et møte på skolen når hun blir spurt av læreren, rektor og andre om hva hun kunne gjort for å ha det bra, ‘Være med venner. Jeg er i et fengsel’. Hun tar det opp hele tiden. Hun er 14 år gammel og ønsker ikke bare å være med voksne. (...) Det er ikke bare vi som blir lei dem, de blir også lei oss. (...) Ja, og det er viktig å gi dem litt rom. Det er en anerkjennelse av hvorfor de trenger en pause fra alle oss som er så tett involvert. Jeg må innrømme at når jeg har hatt en lang vakt, er jeg takknemlig for at jeg kan sette meg i bilen og kjøre hjem for å hvile. Den luksusen har de ikke her.»

Heller enn avvik er rømning en «normal» reaksjon på den «unormale» situasjonen som den institusjonelle settingen er. Denne normaliserende posisjonen sier også noe om institusjoner: hvilke muligheter de gir for et «normalt» liv, hvilke begrensninger de pålegger ungdommen og hva de ansatte opplever som belastende for beboerne.

Selv om mange av institusjonene er fysisk åpne, kan ungdommene oppleve å bli avskåret fra mange muligheter. Dermed fremstår institusjonene på mange måter som totale (Goffman 1961) og totaliserende (Deleuze 1992). Ifølge ansatte, i noen tilfeller forbedret rømning deres livskvalitet. Det var noe sunt i ungdommenes forsøk på å motstå totaliteten av de institusjonelle restriksjonene:

«Vi har hatt tilfeller der ungdom nesten er mindre utslitt etter å ha vært på rømmen fordi de har fått tilstrekkelig omsorg. I et vanlig hjem, det er feil å si, men du forstår hva jeg mener. (…) Det er ikke bare ondskapsfulle mennesker utenfor, det er mange hjelpsomme individer også. (...) De kan slappe mer av ved å være borte fra institusjonen.»

Rømme eller gjøre livet mer romslig?

Som ungdommer ellers, har de som bor på institusjoner drømmer og ambisjoner for fremtiden. Å rømme fungerer som et symbol på frihet og de mulighetene som eksisterer «der ute», men også som et konkret, kreativt verktøy for å forme et liv verdt å leve med tilgjengelige ressurser. Søk etter en forestilt fremtid er imidlertid alltid knyttet til muligheten for skuffelse. Ungdommen kontakter ofte ansatte etter fraværet fordi «festen ble ikke som de hadde håpet», «vennen hennes sviktet henne» eller de var redde og trengte beskyttelse og omsorg.

Rømninger er altså ikke endelige og lukkede størrelser. Mange «på rømmen» ønsker ikke å komme helt bort og noen rømninger er kortvarige i utgangspunktet. Vi kaller disse for «liksom-rømninger» (quasi-escapes). Det er en klar ambivalens knyttet til fenomenet:

«Det er et fint bilde av at man rømmer fra en indre del som er veldig syk, fordi i det øyeblikket er [den ansatte] den mest fryktelige personen, fordi de akkurat sa 'Nei, jeg får ikke lov til å gå ut. Så jeg rømte.’ Fordi det er lett. Men så ringer de 60 minutter senere og vil bli hentet (…). De fleste som bor [her] synes det er ganske greit og trygt å ha noe å holde fast ved. (...) Du begynner å lære deg å lese tegnene hennes – når hun bare vil ha litt alenetid eller når hun vil ha oppmerksomhet. Hun vil nevne det etterpå. Da begynner jeg bare å lure på om hun egentlig vil rømme eller om hun bare vil at vi skal legge merke til henne.»

Ungdommen vender tilbake med nye erfaringer, noe som krever en justert respons fra ansatte. Institusjonen forblir derfor aldri den samme. Behovet for pauser og skiftende omgivelser inviterer derfor til å forstå rømning som en kreativ mobilitet, heller enn en enveislignende motstand. Den handler om drømmer om hvordan livet er og kan være utenfor institusjonen. Disse handlingene av håp og skuffelse – behovet for å komme tilbake – står i kontrast til en lineær forståelse av rømninger. I stedet vitner de følelsesmessige og fysiske bevegelser fra institusjonen, mot den forestilte fremtiden eller friheten og tilbake til institusjonen, på deres sirkulære natur.

I engelskspråklig litteratur er «run away» et eksempel på en slik etablert lineær tenkning. Den mener vi er utilstrekkelig som et analytisk begrep. Det er et normativt begrep som antyder at individet burde være eller hører til et bestemt sted, hvor en rømmer fra. Basert på de ansattes refleksjoner om dynamikken i institusjonslivet, foreslår vi å ta i bruk et annet perspektiv. Vi foreslår å ta på alvor den etymologiske betydningen av ordet «rømme». Ordet stammer fra gammelnorsk rýma, som betyr «å gjøre mer romslig», «å rydde» og/eller «å flytte». I denne sammenhengen handler det å rømme da om å utvide sitt handlingsrom og sine muligheter.

Institusjonens grenser

Mens totale institusjoner, slik de forstås av Goffman (1961), i stor grad defineres av sine grenser, understreker ansattes erfaringer deres skjøre og tvetydige karakter – og til og med deres fravær. Ungdommer hadde ofte sett rommet sitt på sosiale medier før de ankom institusjonen, og dermed skapte de institusjonelle nettverk «utenfor» som bistår i deres inntreden i «innsiden». Digital teknologi legger til rette for slike «lekkasjer» (Deleuze og Guattari, 2013) som forstyrrer institusjonelle grenser. Sosiale medier binder sammen ungdommene på tvers av arenaer, mens de utfordrer institusjoners private og offentlige dimensjoner. Disse nettverkene blir senere en del av rømninger, mens «ikke-institusjonelle» nettverk siver inn. Vi inviterer derfor til å tenke på institusjonslivet på en desentralisert måte. Hvis vi tenker på ungdommenes livsverden i lys av disse lekkasjene og nettverkene – et sentralt element i den kreative utvidelsen av handlingsrommet – er ikke institusjonen lenger i sentrum. Deres liv er både på «innsiden» og «utsiden» av institusjonene.

Det er en ambivalens i de ansattes beskrivelser av ungdommene i forhold til nettverkene de er en del av. De brukte uttrykk som «rotløse ungdommer», «på reise» eller «flytende» mellom institusjoner. Samtidig sier de om ungdommenes relasjoner: «De av oss som jobber i akuttmottaket kan motta en ungdom som allerede er kjent med en annen institusjonalisert ungdom». Med andre ord, ungdommene er en del av ulike nettverk, mellom institusjonene og mellom de sosiale feltene koblet sammen gjennom digitale lekkasjer. Dette perspektivet utfordrer vår forståelse av tilhørighet, som er knyttet til steder og varige relasjoner. Dette er ikke for å romantisere de ustabile relasjonene ungdommene i barnevernet opplever, ettersom vi anerkjenner deres skadelige potensial. Men å desentralisere tilhørighet og dens stedbundethet kan være et fruktbart perspektiv for å forstå livsverdenene til ungdommer i institusjoner.

Åpen innesperring

Ambivalensen til grenser dukket også opp i de ansattes refleksjoner om forskjellene mellom «lukkede» og «åpne» enheter. De kommenterte: «Vi er tross alt ikke et fengsel» eller «Det er ikke et fengsel, men det ligner», og anerkjente at ungdommene kan oppleve oppholdet i omsorgsinstitusjoner som innesperring. Imidlertid er ikke dette begrepet brukt i forskningen innenfor barnevernet fordi den forbindes med fengsel og straff.

Likevel, som Baer og Ravneberg (2008) påpeker, bør ikke innesperring forstås utelukkende som fysiske og eksterne begrensninger. De skriver at den «oppstår som en fanget tilstand av mellomsituasjoner (…). Kombinasjonen av innsiden og utsiden skaper en annen enhet som verken er den ene eller den andre, og vi vil kalle denne enheten innesperring» s. 207). Vi argumenterer derfor for produktiviteten av innesperring som et konsept som fanger den porøse og uklare naturen til institusjonslivet, så vel som de ansattes subjektive erfaring.

Assosiasjonen til et «lukket» fengsel og samtidig en «åpen» institusjon var tydelig i ansattes beskrivelse av å være konstant beredt til å forlate bygningen. Som en ansatt forklarte: «Og da er det en høyere risiko for at noen rømmer hvis de våkner. Det er bare i luften. Så, du går ikke rundt i tøfler – du har sko på og nøkler i lommen». I tråd med juridiske forpliktelser gjennomfører ansatte regelmessig søk i samarbeid med barnevernsvakta, barnevernstjenester, politi, foreldre og andre for å bringe ungdommen tilbake til institusjonen. I tillegg til politiets digitale overvåkingsteknologi, bruker ansatte noen ganger sosiale medier. Denne pågående innsatsen fremhever den ubegrensede og innfløkte naturen til institusjonelt ansvar:

«Så da er det slik, det er rett og slett bare å ta på seg joggeskoene. Og løpe etter. Ja. Vi stopper tog, vi stopper busser.»

Ungdommens og ansattes bevegelser, utvidelse av profesjonelt ansvar, komplekse søk, og skjæringspunktet mellom fysiske kropper, rom og teknologi, demonstrerer institusjonens grenseløshet. Ved å flytte perspektivet bort fra selve institusjonen ser vi hvordan disse arenaene er sammenkoblet på en ikke-hierarkisk og mobil måte. Å nærme seg institusjoner på den måten stemmer godt overens med den etymologiske betydningen av «å rømme» – der fokus er på mobilitet framfor retning, og multiple tilknytninger og tilhørigheter framfor stedbundethet.

Et nytt blikk på institusjoner

Vi trenger å utfordre den tradisjonelle forståelsen av rømning fra ungdomsinstitusjoner som en enkel, lineær flukt. Disse institusjonene er ikke bare steder for kontroll, men også arenaer for handlekraft. Vår forskning viser at vi må bevege oss bort fra tanken om institusjoner som «totale» der det som er «inne» og «ute» er klart atskilt. Samtidig må vi anerkjenne deres totaliserende trekk, der både kontroll og omsorg strekker seg forbi fysiske grenser.

Vi retter også søkelyset mot hvordan ansatte kategoriserer rømning. Organisatoriske logikker spiller en kritisk rolle i denne prosessen, ofte på bekostning av nyansene i de individuelle historiene og opplevelsene til de det gjelder. Vi belyser også betydningen av semiotiske systemer og hvordan de styrer fortellinger rundt rømninger innenfor ungdomsomsorgen, selv om ansattes opplevelser ofte utfordrer disse systemene. Dette perspektivet oppfordrer til en mer holistisk forståelse av institusjoner som levende og endringsdyktige enheter, samtidig som det anerkjenner deres begrensninger for ungdommens livsutfoldelse. I lys av rapporten «De er våre barn – om å holde hodet kaldt og hjertet varmt», hvor ekspertgruppen foreslår flere og strengere institusjoner for barn og unge, er det betimelig å stille spørsmål hva fremmer og hva hemmer rømninger, om de regnes som uønskelige hendelser.