Marianne Hovet Steig

Frode Marinius Andreassen

Linn Fjelde Farstad

Illustrasjon: Marius Pålerud

Artikkelen er skrevet med stipend fra FO.

Ungdommene forelsker seg, de har også følelser. Og så er det ikke sikkert at de ønsker at den andre skulle kysse, klappe, klemme og ta på. Men fordi at de ikke har verktøy for å sette egne grenser, så kan det skje litt ubehagelige ting». (Sitat fra en hjelper)

Det finnes ikke nøyaktige tall på hvor mange mennesker med utviklingshemming som blir utsatt for overgrep (Olsen & Kermit, 2020). Sumo-rapporten fastslår likevel at risikoen er minst dobbel så stor for å bli utsatt for seksuelle overgrep når du har en utviklingshemming som når du ikke har det (Zachariassen & al., 2013). Studien til Christoffersen (2019) viser til en forekomst på 2,7 ganger større sannsynlighet for å bli utsatt for vold i alderen 8 til 18 år om du har en utviklingshemming, sammenlignet med andre på samme alder. Den samme studien viser at kun 3,5 prosent av sakene blir anmeldt. Mellom 2015 og 2017 ble det registrert 74 saker hos politiet som handlet om vold og overgrep mot mennesker med utviklingshemming (Åker & Johansen, 2019). Det at få saker blir anmeldt, etterforsket og kommer til tilrettelagt avhør, er også vår erfaring som rådgivere ved Statens barnehus. Lunde (2013) viser til Øverland og Revis (2009) som påpeker at mennesker med utviklingshemming sjelden blir anmeldt når de har utsatt andre med utviklingshemming for vold og overgrep.

Rettigheter

Mennesker med utviklingshemming har rett til et meningsfullt sosialt og intimt liv (NOU 2016:17). I artikkel 16 (CRPD, 2006) pekes det på at vi har et ansvar for at det gis tilrettelagt informasjon og opplæring til personer med funksjonsnedsettelser, slik at vold og overgrep oppdages og blir rapportert. En australsk studie viste at rettighetene til informasjon og opplæring til mennesker med utviklingshemming ikke blir gitt før det blir oppfattet som et problem, da som oftest i forhold til seksuell atferd (Frawley & Wilson, 2016). Det er ikke grunnlag for å tro at situasjonen er annerledes i Norge.

NOU 2017:16 fastslår at mennesker med utviklingshemming ikke får den kunnskapen de har behov for om temaene kropp, grenser, seksualitet, vold og overgrep. Når de ikke får denne kunnskapen, vil de da ha muligheten til å si fra om de blir utsatt for krenkelser eller overgrep? Hvordan kan vi bidra til å forebygge og avdekke? Og hva må gjøres for at hjelpere skal tørre å snakke om vold og overgrep? Disse spørsmålene var bakgrunnen for at det ble utviklet et enkelt og fleksibelt samtaleverktøy om kropp, grenser, seksualitet, vold og overgrep for ungdom og voksne mennesker med utviklingshemming.

Samtaleverktøy

Handikapforbundet Agder og Statens barnehus Kristiansand, fikk i 2020 støtte fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) til å utvikle et tilpasset samtaleverktøy rettet mot unge og voksne med utviklingshemming. Kortene ble utviklet med utgangspunkt i et samtaleverktøy som allerede var tilpasset barn (Antonsen, 2017). Kroppskortene består av 10 kort, hvert kort med sin kroppsregel, illustrert med bilde og hjelpetekst. De er delt opp i tre hovedtemaer; hva er forbudt, hva er lov og hvordan håndtere situasjonen om noe vanskelig skjer.

Det er utarbeidet en veileder til kroppsreglene. Der presenteres tips til oppstart, regler, øvelser og quiz som kan brukes som repetisjon av oppgavene. I veilederen finner du også råd til hva du kan gjøre om det oppstår bekymring og uro for om personen kan ha blitt utsatt for vold eller overgrep.

Bildene på kortene fungerer som visuell støtte alene eller sammen med hjelpeteksten. Hjelperen står fritt til å tilpasse bruken til den eller de som vedkommende skal snakke med. Kortene kan brukes i individuelle samtaler eller i grupper.

Kroppsreglene kan lastes ned som en nettutgave eller bestilles via Agder Handikapforbund i plastutgave.

For å få kunnskap om erfaringene, tok vi kontakt med noen av de som hadde fått tilsendt kroppsreglene. To hjelpere hadde brukt kroppsreglene i samtaler, og takket ja til å delta i undersøkelsen. Den av oss som ikke hadde vært med på å utvikle kortene, gjennomførte intervjuene. Studien er godkjent av Norsk senter for forskningsdata (NSD) og informert samtykke ble gitt. Intervjuene ble tatt opp med lydopptaker og transkribert våren 2021. Datamaterialet ble analysert ved å følge Malterud (2017) sine prinsipper for tekstkondensering. Vi presenterer erfaringene under fire temaer: «Når det blir tabu å snakke om seksualitet», «Kroppsreglene gjorde det lettere å snakke», «Uroen for å avdekke» og «Ringvirkninger ved å ta i bruk kroppsreglene». Det er stemmene til hjelperne som kommer fram i sitatene. Samtidig presenteres indirekte erfaringer fra ungdommene og de voksne.

Når seksualitet blir tabu

Både nasjonale og internasjonale undersøkelser viser at temaer som handler om seksualitet er et underprioritert område i tjenestene til mennesker med utviklingshemming. Temaene unngås, selv om ansatte mener det er en relevant del av helse- og omsorgstilbudet (Helse- og omsorgsdepartementet, 2017). Hjelperne pekte på erfaringer og holdninger til mennesker med utviklingshemming:

«Jeg vet ikke, men jeg tror at sånn jevnt over så tror jeg det er litt tabubelagt å snakke om sex og følelser og kropp, med, altså kanskje seg imellom, men spesielt i forhold til mennesker med en utviklingshemming for eksempel. At vi tenker ikke at de har en seksualitet».

Det å bli vurdert som aseksuell er en av forståelsesretningene som mennesker med utviklingshemming kan møte fra andre (Olsen & Kermit, 2020). Når vi tenker at et menneske ikke har en seksualitet, kan hjelpere i en krevende hverdag prioritere vekk å snakke om kropp, seksualitet og grenser.

«Mange av våre … har jo ikke et eierforhold til sin egen kropp. Fordi at de er så vant til at det er andre voksne inne som mener noe, og tar noen beslutninger ut ifra kropp i forhold til helse. Men også de … som har behov for hjelp på toalettet, til stell, i sånne situasjoner det at de på en måte er klar over de har rett til å styre og bestemme».

Når man er vant til å motta hjelp til stell og påkledning, kan det føre til utfordringer med å sette grenser, og forstå at man blir utsatt for krenkelser (Eggen & al., 2014). Både forståelsen ansatte har om seksualitet og behovet for hjelp i intime situasjoner, kan bidra til at hjelperen eller befolkningen generelt ikke kan forestille seg at mennesker med utviklingshemming blir utsatt for vold og overgrep. Det vanskeliggjør både forebygging og avdekking (Olsen & Kermit, 2020).

Kroppsreglene gjorde det lettere

I en studie fra Canada gir mennesker med utviklingshemming uttrykk for frustrasjon over manglende informasjon om seksuell helse (Hole & al., 2021). Det å tilrettelegge for samtaler om temaene, vil kunne gi den enkelte mulighet til å spørre om det som en lurer på. NOU 2017:16 viser til at seksualitet regnes som privat, og at det kan oppleves som vanskelig for ansatte å snakke om seksualitet, kropp og grenser med de som mottar hjelp. Erfaringene med å ta i bruk kroppsreglene førte til en annen opplevelse for hjelperne.

«Dette var noe helt annet, enn bare at vi skulle sette oss ned og på en måte mase om ting vi kanskje ikke, de føler at vi kanskje ikke har noe med, for nå er de voksne».

Det ble lettere å snakke om de ulike temaene når samtalen dreide seg om noe konkret. Det å ha en sak å snakke sammen om, beskrives av Skjervheim (1996) som en treleddet relasjon. Å snakke sammen om hva de så og leste på kortene, førte til at relasjonen endret seg fra en subjekt-objekt, til en subjekt-subjekt relasjon. Det kan tenkes at ved å ta i bruk kortene, ble risikoen for å krenke den andres urørlighetssone redusert. Det ble lettere å snakke om private temaer. På den andre siden ble kroppsregelen om å ta på seg selv, oppfattet som vanskeligere å ta opp i samtalen. «Kort nummer 6. Den valgte jeg å ta vekk for NN … For jeg tenkte at det ble ukomfortabelt for han». Illustrasjonen gir mulighet for tolkning, slik at hjelperen måtte si noe konkret om hva som skjedde på bildet. Sett i lys av Skjervheim (1996) kan det forstås slik at hjelperen var redd for at relasjonen skulle endre seg fra en treleddet relasjon til en toleddet relasjon. Hjelperen mente at det kunne bli ubehagelig for personen og fjernet kortet, men sjekket ikke ut om dette stemte med den det gjaldt. Studier viser at menn med utviklingshemming mangler arenaer for å ta opp temaer som handler om ereksjon, onani og orgasme (Frawley & Wilson, 2016). Ved å fjerne kortet fra samtalen, ble brukeren fratatt mulighet til å stille spørsmål rundt denne kroppsregelen.

Eggen & al. (2014) peker på at det er viktig å få mulighet til å stille spørsmål om det som er vanlig, uvanlig, straffbart og problematisk. Vår erfaring er at mennesker med utviklingshemming også kan utsette kjæresten eller andre for vold og overgrep, slik at det å snakke om hva som er lov og hva som er forbudt kan bidra til å forebygge at det kan skje noe straffbart.

«Et eksempel kan være krangling med kjæreste, den ene vil kysse, den andre ikke. Da lå jo kortene der i hylla og man kunne ta utfordringene med en gang når det var mest aktuelt».

Ved å skape et åpent seksualvennlig miljø der mennesker med utviklingshemming oppholder seg, vil det kunne bety at det blir enklere å ta praten om hvordan forholde seg til kjærligheten, sex og behovet for nærhet (Eggen & al., 2014). En av hjelperne opplevde dette:

«Og etter det, så det kan godt være, når at jeg tenker på det nå, etter at vi hadde den samtalen, så har hun jo vært, kanskje det er derfor hun har brukt meg mer, i ettertid til de samtalene. For det er alltid meg hun prater med når det gjelder alt. Om det gjelder kjæresten eller om det gjelder hva hun tenker, om hva som er vondt og hva som er vanskelig».

Inntrykket fra denne erfaringen var at ved å ha tatt i bruk kortene, ble det en åpenhet mellom de to, som gjorde det lettere å ta opp igjen temaene i etterkant. Frawley & Wilson (2016) viser i sin studie til at mennesker med utviklingshemming etterspør muligheten til å kunne snakke med noen om hvordan det er å være i et parforhold.

Et eksempel på kroppskort. Foto: Nina Skauge

Nina Skauge

Uroen for å avdekke

En av hjelperne fortalte om motstand blant kollegaer mot å ta opp temaene. Uroen ble uttrykt som redsel for å avdekke: «tenk hvis det setter i gang noe, kommer opp noe?». Hjelperne vi snakket med, måtte ta ansvar for at temaene skulle settes på dagsorden. Funn i studien til Lunde (2013) viser til at ansatte kan føle seg ensomme og personlig ansvarlige for å ønske å ha samtaler om seksualitet, kropp og grenser. De savner at ledelsen bidrar med opplæring og tilrettelegger, slik at de igjen kan gjennomføre opplæring til de det gjelder (Lunde, 2013).

Tall for hvem som begår overgrep er usikre, og det er ikke grunnlag for å si at mennesker med utviklingshemming begår flere overgrep enn andre (Grøvdal, 2013). Det ble uttrykt uro for å avdekke grenseoverskridende atferd:

«Man er på en måte, pliktig til å si ifra om … Hva en liksom oppdager … Å ikke bryte den tilliten mellom oss da. Det som er så vanskelig da, er når en jobber så tett med bruker, og skal fortsette å jobbe tett».

Hjelper opplevde usikkerhet og ubehag ved å skulle snakke om det som er forbudt. Hvilke følelsesmessige ubehag hjelpere gjennomgår i avdekkingsprosessen fremheves i studien til Albæk & al. (2017). Denne studien viser til at hjelpere kan føle på utilstrekkelighet grunnet mangel på kompetanse, redsel for å gjøre situasjonen verre og/eller vanskeligheter med å tro på at noen kan utsette andre for overgrep. Hjelpere tåler vanskelige følelser, men det å avdekke vold og overgrep berører både menneskelige og etiske utfordringer (Albæk & al., 2017). I helse- og omsorgstjenesteloven §3-3 står det at tjenestene har ansvaret for å ha kunnskap og ressurser til å følge opp mistanke om overgrep (Dahl & al., 2020). Vi tenker at det ikke er nok at dette ansvaret er hjemlet i loven. Det må også tilrettelegges i tjenestene for at hjelpere skal oppleve støtte og opplæring i ferdigheter til å håndtere ubehagelige følelser (Albæk & al., 2019). For å øke forståelsen for egne og andres behov er det også nødvendig å tilrettelegge informasjonen om vold og overgrep til det kognitive nivået til personen med utviklingshemming (Helse- og omsorgsdepartementet, 2017).

Kroppsreglene ga ringvirkninger

Ved å ikke forstå hva som er vanlig og hvor grensene går, kan det være vanskelig å fortelle at det har skjedd noe ulovlig (Olsen & al., 2020). En av hjelperne fortalte om noe som skjedde i etterkant av samtalene:

« … hun vært veldig åpen om etterpå, at sånne ting er så viktig … Så har jo ho fått melding om å sende bilde av seg selv og … Og det var nå nettopp, bare for noen uker siden at hun kom til meg. Spurte om jeg kunne komme inn når jeg skulle jobbe natt. Men da sa hun at noen hadde sendt igjen … at hun måtte sende melding om puppene sine og ja. Så prata litt om det da».

Engebråten & Bakkefjell (2020) oppfordrer hjelpere til å være til stede og tilgjengelige for samtaler der mennesker med utviklingshemming oppholder seg. Ny forståelse for egne tanker, følelser og opplevelser kan oppstå når vi snakker sammen. Det kan igjen gi ringvirkninger og bidra til å forebygge vold og overgrep.

En av hjelperne fikk denne erfaringen i etterkant av samtalen om kroppsregel 1:

« … jeg husker han var veldig på at, ett eller annet om det er min kropp og jeg bestemmer over meg selv. Han gjentok det veldig mye, etter at vi hadde hatt samtalen».

Mange mennesker med utviklingshemming synes det er utfordrende å sette grenser for seg selv, noe som gjør at risikoen for å utsettes for vold og overgrep øker (Eggen & al., 2014). Det å få muligheten til å snakke om det å bestemme over egen kropp, kan bidra til både en bevisstgjøring og en øvelse på å sette egne grenser.

Noen kan ha erfaring med seksuelle handlinger, men allikevel ha et begrenset ordforråd til å fortelle om erfaringene. Det gjør det vanskelig å få kjennskap til om personene kan ha blitt utsatt for vold og overgrep (Eggen & al., 2014). Det er allikevel ikke nok å ha fokus på hvordan fortelle om erfaringene, når vi vet at en av årsakene, til at det tar så langt tid å fortelle om seksuelle overgrep, er at utsatte ikke vet hvem de kan fortelle det til (Steine & al., 2017). Mennesker med utviklingshemming må også få kjennskap til hvem de kan si ifra til når de har vanskelige hemmeligheter. «Det må jo være noe av det viktigste verktøyet de har».

Oppsummering

Hjelperne vi snakket med hadde tatt i bruk kortene i samtaler med unge og voksne med utviklingshemming, både individuelt og i gruppe. De fortalte om at det var tabu å snakke om seksualitet, at det ble lettere å snakke om temaene ved å ta i bruk kroppsreglene, uroen for å avdekke og ringvirkninger ved å ta i bruk kroppsreglene. De uttrykte begeistring for kortene, både når det gjaldt illustrasjoner, regler og hjelpetekst. Utformingen bidro til at kortene var selvforklarende og fleksible. Det førte igjen til at de to hjelperne opplevde at kortene bidro til støtte i samtalen, og samtidig gjorde det mulig å tilpasse samtalen til den enkeltes behov.

Hjelperne fortalte også at det var avhengig av deres engasjement for tematikken, som gjorde at det ble gjennomført samtaler sammen med ungdommene og de voksne med utviklingshemming. Vi mener det er viktig at også ledelsen engasjerer seg i dette. Det blir sårbart om den enkelte hjelper skal ha det personlige ansvaret for at temaene tas opp. Mennesker med utviklingshemming har rett til å ikke bli diskriminert når det gjelder informasjon om seksuell helse (NOU 2017:16).

Ut fra samtalen med disse to hjelperne kom det fram at de var mest opptatt av kropp, grenser og seksualitet, og mindre opptatt av vold. Studiene til Åker & Johansen (2019), Christoffersen (2019) og vår erfaring tilsier at vold sjelden blir oppdaget eller anmeldt. Hjelperne mente at det fortsatt er tabu å snakke om seksualitet, men kan det tenkes at det er enda mer tabu å snakke om vold? Eller er det slik at vi tror at mennesker med utviklingshemming er beskyttet for å bli utsatt for vold? Er vi ikke er i stand til å tro at noen kan utøve vold mot mennesker som trenger vår hjelp? Forskning viser til at vold forekommer. Vi må tro at det skjer.