Marit Klemp Stephansen

Artikkelen er skrevet med stipend fra FO

Denne beskrivelsen kan være gjenkjennelig for mange som har møtt barnevernet. Jeg har jobbet i kommunalt barnevern siden 2008 og jobbet mye med undersøkelser av barns omsorgssituasjon (Barnevernloven, 1992, § 4-3). I møte med familier som har tydelige preferanser kan det kjennes unødvendig å først gjennomføre full undersøkelse for å kunne gi dem hjelpen de ønsker. Det er barnevernets lovverk og særlig tradisjonelle arbeidsformer som setter rammer for fremgangsmåten vår.

Kan det å endre fremgangsmåten i arbeidet føre til at sosialarbeidere hjelper på nye måter?

Ved å tilby hjelp i starten av en undersøkelse, endrer vi den tradisjonelle måten å gi barneverntjenester på. I Sandnes kommune har vi prøvd ut Tiltak som undersøkelse (TSU) der tiltaksarbeidere er med fra starten av undersøkelsen. Denne artikkelen ser på erfaringene med prosjektet og hva som skjer når barnevernet samkjører ressurser i undersøkelser.

Prosjekt Tiltak som undersøkelse

Høsten 2018 opplevde vi stor pågang i mottaksteam med flere undersøkelser enn vi klarte å håndtere. Vi trengte mer kapasitet og så nærmere på om vi kunne bruke ressurser fra andre avdelinger, slik at ansatte med andre arbeidsoppgaver også kunne delta i undersøkelsene. Våren 2019 startet vi derfor prosjektet Tiltak som undersøkelse. Tanken var å benytte barnevernets tiltaksfase som en undersøkelse. Hensikten var å tilby raskere hjelp til barn som er i kontakt med barneverntjenesten, samt et ønske om at barns medvirkning ble bedre ivaretatt ved denne måten å jobbe på. Der skulle et team av familieveiledere og andre tiltaksarbeidere sammen med saksbehandlere utføre undersøkelser. Tiltaksarbeiderne jobbet til vanlig med hjelpetiltak. (Barnevernloven, 1992, § 4-4).

I samarbeidet mellom saksbehandlere og tiltaksarbeidere kan det oppstå uenighet rundt fremgangsmåte, faglig tilnærming og arbeidsflyt. I dette prosjektet skulle familieveilederne ikke bli saksbehandlere, men bruke sin kompetanse og arbeidsmetodikk i undersøkelser sammen med saksbehandler. Prosjektets mål var å gi bedre kapasitet til å undersøke og ikke minst utforske om en mer ressursorientert tilnærming resulterte i raskere og mer riktig hjelp for familier.

Innhenting av informasjon

Tanken om tiltak som undersøkelse var ikke ny i tjenesten vår. Vi jobber kontinuerlig med tjenesteutvikling, og hvordan vi kan gi bedre hjelp til barn og familier vi møter. Vi har blant annet latt oss inspirere av barneverntjenesten i Kongsberg, som bruker familieråd i undersøkelse (Paulsen, 2016). Forskning viser at endring som oppstår tidlig i kontakt med hjelperen i større grad vedvarer på lang sikt (Bargmann, 2017). Vi ønsket derfor å få til bedre undersøkelser som ga hjelp på et tidligere tidspunkt, med familienes beste i fokus.

I forskningsprosjektet Barnevernets undersøkelser – fra bekymring til beslutning, som ble gjennomført på oppdrag av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, presenteres det to hovedformål med undersøkelser: Best mulig informasjonsgrunnlag for beslutninger og grunnlag for samarbeid dersom saken går videre til tiltak. Også i saker som henlegges bør møtet med barnevernet være en positiv opplevelse (Vis et al., 2020).

Det bærende elementet i TSU var at ansatte som jobbet med endringsarbeid nå skulle delta aktivt i undersøkelser, og at endringsarbeidet startet allerede i første kontakt med familien. Tiltaksarbeiderne i vår tjeneste har kompetanse på familieveiledning og endringsarbeid. Disse inngikk nå i team sammen med saksbehandlere, og vi utarbeidet en felles rutine for teamet for å sikre et felles utgangspunkt når de skulle arbeide sammen i saker. Denne samsvarte med lovverk og gjeldende rutiner i tjenesten.

Feedback Informerte Tjenester (FIT)

Barnevernets hjelpetiltak er ikke alltid tilpasset behovet til de som trenger hjelp (Christiansen et al., 2015). Vi har siden 2018 jobbet med tilbakemeldingsverktøyet Feedback Informerte Tjenester (FIT) i vår tjeneste. Når vi bruker FIT innhenter vi barnets opplevelse av egen situasjon, og foreldrenes syn på hvordan barnet har det. Vi ber også om tilbakemelding om hvordan familien opplever møter med oss med tanke på innhold, relasjon, rammer og metode. Vi bruker de samlede tilbakemeldingene for å se hvordan utviklingen har vært, og til å kunne endre tilnærming hvis hjelpen vår ikke virker. FIT gir oss et tydelig bilde av familiers mål, preferanser, og hvordan de opplever hjelpen vi gir (Bargmann, 2017). FIT ble det bærende verktøyet i prosjektet, med søkelys på respekt for og samarbeid med familiene (Barnevernloven, 1992, § 1-7). I tillegg kjente både saksbehandlerne og tiltaksarbeiderne FIT, slik at alle hadde et felles referansepunkt.

Ifølge Bargmann (2017) er en av de mest avgjørende faktorene for hjelp den evnen hjelperen har til å inngå en terapeutisk allianse med brukeren. Andre faktorer ved hjelperen som bakgrunn, utdanning og erfaring har mindre betydning. Sentralt i alliansen står enighet rundt mål og mening, arbeidsmåter, behandlers rolle og at brukerens preferanser imøtekommes. Vi arbeidet derfor innledende i undersøkelsen med å danne en slik allianse med familien. I prosjektet innledet vi alle oppstartsmøter med familier ved å spørre «hva kan vi gjøre for å hjelpe dere». Slik fikk vi et bilde av om familien selv tenkte at de trengte hjelp. En oppstart av undersøkelse innebærer å gå gjennom bekymringsmeldingen, for å få klarhet i hvordan familien selv ser på det som melder er bekymret for. Vi opplevde ofte at familier selv mente de ikke trengte hjelp, men at bekymringsmeldingen og kontakten med barnevernet var et problem. Innfallsvinkelen ble da å fokusere på å hjelpe med å dempe melders bekymring. Noen familier ønsket langvarig hjelp, og vi kunne da konkludere undersøkelsen med tiltak og starte opp hjelpen raskt.

Forskningsprosjektet om barnevernets undersøkelser viser at familier sjelden er med på å lage undersøkelsesplanen sin. Det er vanskelig å se sammenhengen mellom bekymringsmeldingen og begrunnelsen for hjelpetiltak, og det er først og fremst barnevernets bekymring som fører til tiltak. Barnevernets kompetanse bør derfor styrkes for å se sammenheng mellom barnets og familiens behov, og hvordan dette kan møtes i et tiltak (Vis et al., 2020). I TSU planla vi undersøkelsene sammen med familiene, og lot deres preferanser påvirke hva som skjedde og hvem i teamet som utførte det. Med samtykke fra familien kunne vi jevnlig hente inn melders opplevelse av hvordan barnet hadde det, ved å bruke tilbakemeldingsverktøyet FIT. Parallelt jobbet teamet med det som melder eller familien mente kunne forbedres. Gjennom undersøkelsen fikk vi sammen et bilde av om situasjonen til barnet endret seg, om familien trengte videre hjelp og om de var motiverte for dette. Når undersøkelsen ble konkludert kunne vi sammen se om vi hadde nådd målet vårt, eller om det var behov for mer hjelp for å nå målet.

Kulturendring

Utfordringer i arbeidet kan også føre til et veivalg: skal man fortsette i samme spor som før eller iverksette strategier for endring? (Busch et al., 2007). Erfaringer viser at når vi har det travelt så går vi lett på autopilot, fremfor å tenke kritisk og kreativt. Evne til variasjon og fleksibilitet er nødvendig i undersøkelser siden det er så mange ulike temaer, grader av alvorlighet og ulik grad av kontakt med barnevernet fra før (Vis et al., 2020). Barnevernloven sier at vi ikke skal undersøke mer omfattende enn hva bekymringen tilsier (Barnevernloven, 1992, § 4-3, 2. ledd). I prosjektet ble det derfor viktig å være fleksible, men samtidig ikke gjøre noe uten at det var nødvendig for å belyse bekymringen. Vi så at det ofte var nok å arbeide med vårt felles mål og ved å jevnlig måle utviklingen i saken med melder og familien.

I praksis skjedde mye av undersøkelsen i form av hjemmebesøk med veiledning av tiltaksarbeider, ved å hente melders vurdering av barnets situasjon, eller i møter med familien og instanser for å finne rett hjelp for barnet. Vi fikk dermed tilgang på mye av informasjonen vi vanligvis innhentet i en undersøkelse, men utførelsen hadde en annen form. Ikke minst inngikk informasjonsinnhentingen i et systematisk endringsarbeid for å bedre barnets situasjon. Denne måten å arbeide sammen med tilbakemeldingsverktøyet FIT påvirket kulturen i teamet ved å gi økt fokus på likeverd og familienes ressurser.

Resultater

Prosjekt TSU ble avsluttet våren 2020. Vi gjorde en internkontroll for å evaluere prosjektet, som viste at TSU hadde bidratt både til økte ressurser i krisen og utforsket nye undersøkelsesformer. Det kom frem at ansatte i prosjektet opplevde i mindre grad enn i andre undersøkelser å bli «eksperten» i møte med familiene. De opplevde at plan for undersøkelse ble laget med familien, og at det var høy grad av måloppnåelse. FIT ble brukt i 88 prosent av sakene, og der det ikke ble brukt var det begrunnet. Tiltaksarbeiderne i prosjektet opplever ofte at starten på deres samarbeid med familier er å reparere etter en vanskelig undersøkelse. Ved å delta i undersøkelsen endres dette. Rundt halvparten av familiene hadde møtt barnevernet tidligere, og de satte ofte ord på negative erfaringer som de hadde med seg inn i den nye undersøkelsen. Familiene som var involvert i prosjektet tilbakemeldte via FIT at de opplevde å få rask hjelp og at de var fornøyde med hjelpen.

De ansatte opplevde at tiltaksarbeid i undersøkelsene var i tråd med barnevernloven, og at undersøkelsene ikke ble mer omfattende enn nødvendig. Undersøkelsene i prosjektet var ofte mer kortvarige enn ellers, og veiledning fra tiltaksarbeider ble brukt i 73 prosent av undersøkelsene. Undersøkelsene ble konkludert med henleggelse like ofte som ellers i tjenesten.

Teamet i TSU opplevde utfordringer i samarbeid med saksbehandlere og familieveiledere som ikke var en del av prosjektet. De som jobbet i prosjektet opplevde at de utforsket å endre måten barnevernet undersøker på, mens de andre kunne oppfatte det som et tiltak for å avlaste dem. De ansatte i prosjektet pekte derfor på forankring i tjenesten og tillit fra ledelse som viktig for å få felles forståelse og forpliktelse. Det ble viktig for de ansatte i TSU å være fleksible, engasjerte og dedikerte, siden familiens preferanser styrte fremgangsmåten. Familier kunne for eksempel foretrekke å møtes utenfor barnevernets ordinære kontortid. De ansatte kunne oppleve dette som krevende og samtidig motiverende. Evne til å jobbe i team og kompetanse på brukermedvirkning og samarbeid var også noe de ansatte ble utfordret på. De ansatte var vant til å ta utgangspunkt i bekymring og utfordring, til tross for kunnskap om hvor viktig det er å anerkjenne menneskers ressurser. Det å arbeide rettet inn mot familienes egen opplevelse og preferanser utfordret derfor den tradisjonelle måten de ansatte jobbet på, og tvang frem fokus på samarbeid og ressurser.

Konklusjon: Bedre undersøkelser sammen

Vi som jobber i barnevernet ser ofte at familiers kontakt med oss kan være en intervensjon i seg selv, og forandring kan oppstå uten at det er satt inn tiltak. Spørsmålet er likevel hva vi kan få til ved å jobbe med målrettet endring fra første møte. Tiltaksarbeidere har kompetanse på endringsarbeid, og prosjektet viser at kompetansen kan styrke barne­vernets undersøkelser. Det er fristende å spørre seg om det må kriser tilsvarende vår ­kapasitetsutfordring i 2018 til for å stokke om kortstokken og se hva som skjer. God ledelse i krise, for eksempel ved å prøve ut nye løsninger, kan skape engasjement og motivasjon som en positiv konsekvens.

For oss som jobber i barnevernet er det økende krav til kompetanse, og dette skal kombineres med forventninger om drift og forsvarlig forvaltning. I TSU fikk vi rom til å utforske nye måter å jobbe på, og vi som var involvert hadde tro på fremgangsmåten. Spørsmålet er om resultatene blir like hvis ansatte pålegges å endre praksis i tråd med TSU. Å endre måten vi jobber undersøkelse på rokket ved holdningene hos de ansatte. Hvis vi skal fortsette å utvikle måten vi undersøker på vil ansattes motivasjon for endring være sentralt for å lykkes.

Prosjektet viser at det er alliansen med familien som tvinger frem holdningsendring og økt ressursfokus hos ansatte. Det positivt at ansatte opplever arbeidet som meningsfullt, men når vi endrer måten vi undersøker på er hovedgevinsten at familier får bedre hjelp. I forskningsprosjektet om barnevernets undersøkelser pekes det på hvordan barnevernets undersøkelser kan bedres. TSU viser at det er mulig å få til endringene ved å bruke endringsarbeid og mer ressursorienterte tilnærminger, innenfor eksisterende rammer i barnevernet. Satsning på tiltak for å øke medvirkning står også frem som viktig for å få bedre undersøkelser. Ikke minst gjelder dette situasjoner der barn og familier har mistillit til barnevernet. Når vi ikke lykkes med samarbeid mister vi mye av grunnlaget for gode undersøkelser, og ansatte i barnevernet opplever dette som utfordrende saker. Denne erfaringen gjorde mest inntrykk på oss som jobbet i TSU. Familier med stor frykt eller negative erfaringer ga uttrykk for at de satte pris på å bli møtt med fokus på hva de selv ønsket hjelp til. Å få til felles løsninger for barn i slike saker oppleves godt både for familien det gjelder og den ansatte. Forhåpentligvis kan prosjekt TSU inspirere sosialarbeidere på andre arenaer til å våge å stokke om sine kortstokker, og ikke minst ledere til å legge til rette for kreativitet og nytenkning også i pressede situasjoner.

En ny dimensjon i undersøkelser

Prosjekt TSU er avsluttet, men for oss som deltok er måten vi møter familier på forandret. Erfaringene har ført ført til at vi nå skal samarbeide rundt undersøkelse og tiltak på nye måter. Saksbehandlere og tiltaksarbeidere skal nå arbeide i det vi kaller «lag» rundt familien, og TSU er en inspirasjon og mulig fremgangsmåte her. Målet er at barn og familier som møter oss skal få den hjelpen de trenger så tidlig som mulig. Å endre våre arbeidsmetoder er en ting, men det å justere ansattes holdninger kan og komme innenfra. Å møte familier med å si «hvordan kan jeg hjelpe deg» kan rokke ved tradisjonelle fremgangsmåter og holdninger i barnevernet. Det utfordrer oss til å tenke nytt og endre oss, slik vi også forventer at familiene vi hjelper skal gjøre.