Ane Lyckborn Slaatto

Artikkelen er basert på studien Youth in Residential Facilities: «Am I Safe?,» «Do I Matter?,» and «Do You Care?» publisert i tidsskriftet «Residential Treatment of Children & Youth». PhD-prosjekt i samarbeid med OsloMet-Storbyuniversitet og Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP). (Slaatto et al., 2022)

Å være trygg og føle seg trygg er fundamentale behov for ungdom på barnevernsinstitusjoner (Bath, 2015; Furnivall, 2018; Moore et al., 2017). På tross av dette, viser flere studier at mange ungdommer opplever utrygghet, er utsatt for vold og/eller trusler om vold mens de bor på institusjon (Attar-Schwartz, 2014; Attar-Schwartz & Khoury-Kassabri, 2015; Freundlich et al., 2007; Gibbs & Sinclair, 1998; Sekol, 2013).

Ungdom er ofte plassert på barnevernsinstitusjon som et resultat av skadelige relasjoner med omsorgspersoner. De har blitt påført traumer, skuffelser og blitt overlatt til seg selv (Braxton, 1995; Briggs et al., 2012; Carr et al., 2020; Collin-Vézina et al., 2011; Gharabaghi, 2019). Omsorgssvikt kan videre føre til uro, frykt og forstyrret tilknytning (Collin-Vézina et al., 2011; Greger et al., 2015). Slike erfaringer kan øke ungdommens behov for å oppleve trygghet, og en viktig oppgave i arbeidet med traumatisert ungdom er å skape en trygg plass til dem (Bath, 2015). Disse ungdommene kan også oppleve større grad av avmakt enn ungdom generelt, blant annet grunnet strukturen i det terapeutiske miljøet (Braxton, 1995)

Plassering i barnevernsinstitusjon skal bidra til at ungdom opplever god omsorg og beskyttelse og blir rustet til et uavhengig og meningsfullt liv i samfunnet (Ten Brummelaar et al., 2018; Whittaker et al., 2016). Det skal også bidra med et miljø der ungdom kan føle seg trygge og få ro til å bearbeide tidligere traumer og skuffelser, slik at de kan utvikle seg (Bath, 2015; Hawkins-Rodgers, 2007; Holden et al., 2010; Moore et al., 2017). Som Bath (2015) påpeker, en atmosfære preget av trygghet er nødvendig for å heles.

Relasjonen mellom ungdom og ansatte

Trygghet er grunnleggende for relasjonell kontakt og velvære. Derfor er det nært knyttet til kvaliteten på relasjoner mellom ansatte og ungdom. Ansatte interagerer med ungdom daglig og slik spiller det stor rolle for miljøet på institusjonen, hva de gjør og sier. Ungdom er avhengig av at ansatte tilrettelegger og muliggjør for god og effektiv kontakt (Freundlich et al., 2007).

Ansatte er forpliktet til å bygge og vedlikeholde gode relasjoner med ungdom, preget av tillit, der ungdom er deltakere, samt å tilby tilstrekkelig med struktur for at de skal lykkes (Ungar & Ikeda, 2017). Ungdom rapporterer bedre psykologiske og atferdsmessige utfall når de opplever ansatte som tilgjengelige, pålitelige, respektfulle og ærlige (Bell, 2002; Manso et al., 2008; McLeod, 2010). Flere forskere har påpekt viktigheten av ansattes emosjonelle anerkjennelse for ungdoms velvære og utvikling (Cameron & Maginn, 2008; Lausten & Frederiksen, 2016; Warming, 2015).

Ungdom som bor på barnevernsinstitusjoner trenger ofte hjelp av stabile og omsorgsfulle voksne til regulering gjennom interaksjon. En slik interaksjon er nødvendig for at disse ungdommene utvikler kapasiteten til selvregulering (Bath, 2015). Hvis ansatte mislykkes i å regulere seg selv kan det i verste fall lede til skadelige og potensielt straffende handlinger, som uhensiktsmessig bruk av tvang mot ungdom (Anglin, 2003). En reduksjon av aggressive hendelser er assosiert med bedre omsorg og behandlings miljø for ungdom og bedre arbeidsmiljø for ansatte (Visser et al., 2020).

Ungdommens opplevelse av trygghet

Bufetat startet i 2017 implementering av et opplæringsprogram i trygghet og sikkerhet for ansatte på samtlige statlige barnevernsinstitusjoner i Norge. Programmet har som mål å forebygge og håndtere konfliktfylte situasjoner. Ifølge ansatte har dette bidratt til økt bevissthet hos miljøterapeuter i forebygging, håndtering og bearbeiding av konfliktfylte og uønskede situasjoner (Slaatto et al., 2021).

Selv om interessen og arbeidet for trygghet på barnevernsinstitusjoner har økt, mangler det fortsatt forskning på hvordan ungdom opplever trygghet der de bor, samt hvordan de ønsker og har behov for at systemer og ansatte skal respondere på deres behov. For å få fram ungdommenes stemmer fokuserer vår studie på deres opplevelser av trygghet og deres erfaringer med ansattes atferd og holdninger. Vi gjennomførte et gruppeintervju med tre ungdommer ved en omsorgsinstitusjon og fem individuelle telefonintervju ved en rus/atferd institusjon. Ungdommene var mellom 16 og 18 år, og hadde varierende botid.

«Er jeg trygg?»

Studien viser at ungdom opplevde trygghet relatert til sine fysiske omgivelser. En sa «Min trygghet er mitt eget rom». En annen sa at «så lenge jeg er på rommet, er jeg trygg». En tredje nevnte at trygghet er «Å bo i andre etasje». Grunnen til dette var at han følte seg sårbar i første etasje fordi « … gata er rett utenfor vinduet mitt». Betydningen av fysiske omgivelser på barnevernsinstitusjoner har fått lite oppmerksomhet i både nasjonal og internasjonal forskning.

Ungdommene knyttet også trygghet tett til andre mennesker rundt dem, både andre ungdom og ansatte. Som en sa: « … at jeg har folk rundt meg hele tiden. er trygghet for meg. Jeg føler meg ukomfortabel alene.» Noen av ungdommene uttrykte også at trygghet handler om at ansatte bryr seg om de og snakker med dem.

Få ungdommer sa at de følte seg utrygge eller redde på institusjonen, selv om det ble nevnt trusler fra andre ungdommer og uro rundt å være vitne til konfliktsituasjoner. Man kan anta at ungdommer som har hørt eller sett slike situasjoner, kan oppleve utrygghet. En sa: «Jeg sliter med høylytte krangler. sender meg lett inn i et angstanfall». To andre ungdommer sa at det kun er dem selv som skaper utrygghet for dem. Deres utsagn kan tolkes som koblet til ungdommenes egen atferd eller situasjoner de havner i. Det kan også tolkes som at disse ungdommene tar et stort eget ansvar for utrygge situasjoner og legger skylden på seg selv. Vi kan anta at mange plasserte ungdommer har erfaringer med å ta ansvar for seg selv i tidligere omsorgsmiljø. Som en av dem sa, han må fikse problemene sine selv og involverer seg minst mulig i de voksne. Dette kan tyde på at han ikke har tillit til at ansatte kan hjelpe han, som igjen kan bidra til økt utrygghet.

«Betyr jeg noe?»

Vi kan anta at ungdom ønsker å vite at de betyr noe, både for andre og i sammenhengen de lever i. Halvparten av ungdommene hadde ingen daglige aktiviteter som jobb, skole eller ukeplan. Som en beskrev en typisk dag: «Jeg våkner opp, så sovner jeg. Så gjør jeg det fem ganger til, og så våkner jeg opp faktisk, går på PC-en, prater med kjæresten, så legger jeg meg igjen. Jeg gjør ikke veldig mye, jeg bare sitter inne på det rommet 24/7 … Jeg er ganske på vent, jeg bare venter med alt sammen. Jeg gjør ikke noe med livet mitt akkurat nå, jeg bare venter til jeg flytter..».

Da de ble spurt om hvorfor de oppholder seg på rommet hele dagen, svarte en: «Jeg føler i mitt hjerte at det ikke er noe. der ute som trenger meg eller jeg trenger det.» En annen sa: «Jeg skjønner at man sitter inne på rommet fordi …, når man liksom ikke har noe å stå opp for.» Ungdommene uttrykte følelser om å være «på vent», ikke vite hva de skal fylle livet med og hvor og når de skal videre.

Disse uttrykkene kan tyde på at ungdommene opplever at deres liv har lite innhold og mening. Dette i motsetning til ungdommene som hadde skole og lignende i hverdagen, som ikke beskrev livet på denne måten. Mangel på aktivitet og usikkerhet om nåtid og fremtid kan oppleves som triggende og kan eskalere frustrasjon (Engström et al., 2020). I tillegg kan det påvirke selvtilliten, som igjen kan svekke ungdoms resiliens og deres evne til å løse egne problemer.

En av ungdommene forklarte hvorfor han ikke ville søke jobb: «Plutselig får jeg en jobb, og så dagen etterpå: Hei, du skal flytte nå!». Dette kan bety at ungdommen opplever fremtiden som uforutsigbarhet og mangler kontroll og oversikt over livet nå og i fremtiden. Mangel på forutsigbarhet, kontroll og medvirkning kan skape passivitet (Fudge Schormans & Rooke, 2008), følelser av avmakt (Young, 2011), og lært hjelpeløshet (Maier & Seligman, 2016; Seligman, 1974).

Å gi ungdom muligheten til å forstå hvordan de står i forhold til andre og til omgivelsene for øvrig, gi de en opplevelse av at de betyr noe for dem selv, for jevnaldrende, for omsorgspersonene og for verden, samt å styrke deres selvtillit er essensielt for å hjelpe dem til å oppnå autonomi (Gharabaghi, 2019).

«Bryr du deg?»

Flere av ungdommene uttrykte at de opplever at ansatte bryr seg om dem, er tilgjengelige og til å stole på, snakker med dem og forsøker å løse problemer. Noen av dem opplevde likevel at det var personavhengig om de fikk støtte eller ikke, om de ble forstått eller ikke. Andre påpekte at de synes ansatte står fast i regler og er lite fleksible. Noen opplevde at det er nytteløst å diskutere og argumentere med ansatte, noen opplever at ansatte provoserer med vilje, og andre synes at ansatte noen ganger synker til ungdommens nivå og blir forbannet tilbake.

Selv om en av ungdommene sa at «du kan ikke like alle», reflekterte flere over hvilke kvaliteter, atferd og holdninger de ønsket hos ansatte: «at de viser at de bryr seg», for eksempel ved å « … spørre om det går bra. si at de kan snakke med oss». En annen ønsket at de deltar på aktiviteter. Flere nevnte at de ønsker at den ansatte « … skal være ganske åpen og dele, for eksempel hvis jeg har lyst å snakke om noe, så vil jeg føle at jeg ikke bare snakket til, snakket til en stein ikke sant, at de også skal legge inn noe i samtalen, så for eksempel hvis jeg snakker om mine følelser, så hvert fall prøve å snakke om hva de opplever. ikke bare gi, men få litt også. og så at de ikke. følger punkt og prikke hele tiden, at de skal være litt seg selv også, så en ikke bare føler at de er ansatte, at jeg føler at de er folk også».

En av ungdommen sa at han «prøver å holde emotions unna. fordi profesjonelt arbeidssted ikke sant. da føler jeg at jeg også skal være profesjonell.» Det kan tyde på at institusjonen han bor på er preget av at det er en arbeidsplass, mer enn ungdommens hjem. En annen kommenterte: « … voksne. litt irriterende at de kommer og går. Det er bare en jobb for dem». Disse sitatene kan tolkes som at det er en viss distanse mellom ungdom og voksne på institusjonen.

Flere ønsket at ansatte skal forklare regler, ta deres perspektiver med i betraktning og la ungdom få tid og rom til å roe seg ned. En av deltakerne snakket om hva han ønsker fra ansatte etter en konfliktsituasjon: «Jeg vil at de ikke skal mase på meg og ikke ta det opp på en dårlig måte igjen. Det at alt skulle vært min feil, at de heller ser fra begges perspektiv». En annen ba om at ansatte skulle; «la oss roe oss ned, la oss gå en tur … Det er bedre enn å slå ned noen..».

Konklusjon

Selv om vi ikke kan generalisere funnene til å gjelde alle ungdommer på institusjon, anser vi at de bidrar til å belyse viktige erfaringer og opplevelser fra ungdom som lever sine liv på institusjoner. Studien indikerer at ansattes atferd og holdninger er avgjørende for ungdoms opplevelser av livet under offentlig omsorg. Ansatte spiller en viktig rolle i disse ungdommenes liv, og deres interaksjoner med dem påvirker i stor grad hvordan ungdom opplever både trygghet og mening i hverdagen. Våre funn tolker vi dit hen at det er viktig å fortsatt fokusere på å videreutvikle ansattes kunnskap, ferdigheter og holdninger.

Studien belyser at fysiske omgivelser har betydning for ungdoms opplevelse av trygghet. Mer oppmerksomhet bør gis til ungdommenes kommentarer om betydningen av deres rom og de fysiske omgivelsene på institusjonen, særlig i utbygging av nye institusjoner og i tilrettelegging av gamle bygg.

Det er behov for mer forskning for å få kunnskap om hvordan ansatte kan bidra til at ungdom opplever økt trygghet og mening i hverdagen og fremtiden. En viktig lærdom fra denne studien er blant annet at flere av ungdommen rapporterte at de opplevde at deres liv var på vent, og at de ikke vet hva som skal skje med dem videre. Videre forskning bør sette søkelyset på å undersøke dypere ungdoms opplevelser og perspektiver på hvordan de har det og hva som skal til for å leve meningsfulle liv, også mens de bor på barnevernsinstitusjoner. Slik informasjon er avgjørende for utvikling av omsorg og behandling med høy kvalitet. At ungdom opplever å være på vent, og at de ikke har noe der ute som betyr noe eller at de betyr noe for noen, er bekymringsfullt og bør gjøres noe med så raskt som mulig.