Malene Gunnæs Aasen

Det står side opp og side ned i fagbøker og artikler om hvor viktig det er å dele vonde opplevelser, og hvor mye vi selv kan vinne på det. Når slutter denne lærdommen å gjelde oss? Og når skal vi ta den i bruk igjen?

Om vi ikke selv holder på vonde hemmeligheter, så kan vi møte noen som gjør det. Hemmeligholdelse av vonde opplevelser kan påvirke vår psykiske helse. Hvis vi forstår hvorfor det kan være vanskelig å dele, kan vi bli bedre rustet i slike møter. Det er viktig å rette søkelyset mot dette området og på den måten bidra til endring.

Denne artikkelen er ment som et kunnskapsbidrag og kan være relevant i de fleste møter med andre mennesker, spesielt med de som strever og bærer på vonde hemmeligheter alene. Jeg ønsker å belyse hvorfor vi holder slike hemmeligheter for oss selv. Med vonde hemmeligheter mener jeg tanker, følelser og opplevelser som tynger, og som man av ulike grunner har vanskelig for å dele.

Psykisk smerte

Negative tanker om seg selv og situasjonen man befinner seg i kan bli overstyrende gjennom skam, skyld, frykt og det å føle seg som en byrde for andre. Egne følelser og tanker kan bli krevende å håndtere. Man kan oppleve tap av kontroll over eget liv og hendelser som berører deg. Noen føler seg ekskludert av de rundt, mens andre har et eget ønske om å trekke seg bort fra det sosiale liv. Relasjoner som før opplevdes som givende, oppleves nå som belastende. Å isolere seg fra hverdagens normer og krav kan oppleves som nødvendig for å klare seg gjennom dagen. For noen er den største frykt å bli «sett» og å måtte åpne seg opp for andre mennesker, samtidig som åpenhet kan være det som fører til utvikling.

Livet kan til tider bli så vanskelig at det nesten ikke er til å holde ut. Noen får tanker om at de er uviktige og verdiløse, noen føler skam knyttet til å ikke håndtere hverdagen, mens andre opplever verden som utrygg og uten tillit til mennesker rundt seg. Gleden kan fort endres med likegyldighet og pessimisme, og det som tidligere vekket følelser er nå bare vage registreringer av en verden som suser forbi i toppfart. For noen dukker det opp tanker om at det hadde vært bedre å ikke eksistere lenger.

Mens smerten herjer i kropp og sinn, bærer de på dette alene i stillhet. Selv om behovet for å sette ord på opplevelsen viser seg gjennom dikt- og dagbokskriving, blir det for vanskelig å fortelle om det til noen andre. I hvert fall for en stund.

Psykiske og psykososiale aspekter kan påvirke hvorfor vi tier om hemmeligheter som kan spise oss opp fra innsiden. Hemmelighetene som kan isolere oss i frykt for å si noe feil eller avslørende. Er det skammen? Er det frykten for avvisning? Er det frykten for å belaste andre mennesker mer enn de tåler? Eller er det kombinasjonen av et levd liv?

Med utgangspunkt i at vonde hemmeligheter er psykisk smerte som man av ulike grunner holder for seg selv, vil jeg henvise til hvordan Haugsgjerd (2018) definerer dette:

«Psykisk smerte er en betegnelse som omfatter mange ulike vonde og vanskelige følelsestilstander, som frykt, angst, sorg, frustrasjon, sinne, bitterhet, selvbebreidelser, skam, depresjon, melankoli, fortvilelse, forvirring, hevnlyst, selvhat osv. […] Begrepet psykisk smerte har sin berettigelse når smerten er sterk, langvarig og har følger for livsmot og selvutfoldelse» (Haugsgjerd, 2018, s. 32).

Gjennom ulike former for livskriser kan man kjenne på en psykisk smerte som kan oppleves som uutholdelig. Men kan denne psykiske smerten også gjøre at vi hemmeligholder det vi opplever?

Sosial tilbaketrekking

Det er mange grunner til at vi forholder oss tause om vanskelige opplevelser, tanker og følelser. Også opplevelsen av å være sosialt ekskludert, ønsket om sosial tilbaketrekning og isolering fra relasjoner og tidligere støttespillere kan være av betydning. På den ene siden har man et ønske om å isolere seg fra omgivelser og relasjoner, og på den andre siden har man ekskludering, hvor man ikke får innpass i en gruppe. Uavhengig av årsaken til sosialt utenforskap sier Haugsgjerd (2018) at vanskelige opplevelser som har fått utvikle seg over tid setter sitt preg på evnen til å forholde seg til andre mennesker. Det er igjen noe som kan føre til at personen mister troen på seg selv eller troen på livet. De strategiene vi lager oss for å mestre livet kan oppfattes som destruktive av andre, men vi kan også ha symptomer som har skapt så store problemer at de i seg selv skaper smertefulle erfaringer med utenforskap (Haugsgjerd, 2018).

Opplevelsen av å ikke bli forstått med sine symptomer og strategier man har laget for å håndtere livet, kan skape en avstand som igjen gjør det vanskelig å skulle åpne opp om vonde hemmeligheter. Atle Dyregrov (2013) understøtter dette og sier at følelsen av å ikke bli forstått kan føre til sosial tilbaketrekning. Det paradoksale i dette er at man ofte må fortelle sin historie for å møte forståelse. «Språket og ordene har en helt spesiell betydning for vår forståelse av andre og av oss selv» (Haugsgjerd, 2018, s. 48).

Gjennom samtale kan man oppleve «at erfaringen med å tåle smerte er gjort om til dyp livserfaring – man kan se at ens egen sårbarhet er likedan som andres sårbarhet. Å gå inn i det smertefulle og snakke om det skaper styrke» (Haugsgjerd, 2018, s. 38). Som vist til ovenfor kan det å bli «sett» være en stor frykt, og noe som igjen skaper en unngåelsesstrategi for å unngå å dele av seg selv. Samtidig kan delingen være nødvendig for endring og utvikling. Om man får en opplevd styrke av å dele det smertefulle, avgjøres av flere faktorer. For eksempel hvilke erfaringer man har med andres reaksjoner fra tidligere når man har forsøkt å dele. Blir man møtt av noen som ikke «tåler» å høre hemmeligheten, kan dette resultere i enda en vond opplevelse. Man kan da forbinde deling med negative følelser som skyld og skam. Dyregrov (2013) sier at selvbebreidelse etter å ha opplevd noe vondt ofte kan være en sterk følelse av skyld.

Miljø og relasjoner

Grunnleggende tillit må være til stede for at man skal kunne dele vanskelige følelser og tanker, hevder Haugsgjerd (2018). Tillit viser seg i relasjonene, og det krever at man har noen rundt seg eller er i et miljø. Det kan være vanskelig hvis man føler seg ekskludert eller selv har isolert seg. Samtidig kan miljøet være det som skaper usikkerhet hvor verden blir utrygg og man mangler tillit til mennesker rundt seg. Hvis miljøet ikke tilbyr trygghet og tillit vil det være vanskelig å dele noe så personlig som vonde hemmeligheter. Dyregrov (2013) hevder at noen ved deling av vonde opplevelser merker endring hos de man har betrodd seg til som igjen skaper uro og bekymring rundt den enkelte. Dette kan være en medvirkende faktor til hemmeligholdelsen: frykten for å bli en byrde og belastning for de rundt seg. Manglende forståelse av behov, samt manglende forståelse for opplevelsen kan også bidra til at det blir vanskelig å snakke med sine nærmeste (Dyregrov, 2013).

Andre faktorer som kan påvirke om man forteller det vonde man bærer på, kan være hvor godt man har lært å kommunisere tanker og følelser og om man har ord og språk som er dekkende nok, og om man er vant med å bli møtt med bekreftelser eller avvisning fra omsorgspersoner tidligere i livet. «Tidlig fravær av en omsorgsgiver som barna kan kommunisere ubehag eller negative følelser til, eller motta trøst og omsorg fra, høyner faren for problemer senere i livet» (Dyregrov, 2013, s. 41). Dette sier noe om at det er viktig å ha en trygg person i livet.

Det kan være ulike årsaker til at man ikke klarer å sette ord på vonde hemmeligheter. Man kan oppleve press fra andre om å ikke dele, som igjen kan resultere i frykt. «Dessverre kan barn komme under press fra foreldre eller andre voksne for å se bort fra det de opplevde eller hva de forsto. Dette skjer når foreldre kommer med villedende forklaringer, påbud, trusler eller bare taushet» (Dyregrov, 2013, s. 109). Slike trusler og påbud kan gjøre seg like gjeldende ved taushet. Man får en underordnet forståelse av at «dette snakker vi ikke om». En slik tilnærming vil kunne medføre at man ikke våger å snakke ut om de vonde hemmelighetene.

Frykten for stigma

Dyregrov (2013) mener mennesker ikke alltid ønsker å snakke med sine nærmeste etter traumatiske opplevelser. Det kan være vanskelig på grunn av manglende forståelse for situasjonen de har opplevd. Mangel på erfaringer i lignende situasjoner gjør at andres bemerkninger kan oppleves som sårende eller upassende. Men hvor avgjørende er det å åpne seg til noen som har erfaring fra lignende situasjoner? Kan delingen av vonde hemmeligheter stoppe fordi man ikke finner kvalifiserte mennesker å åpne seg til – mennesker som tåler å høre?

Mennesker som opplever psykisk smerte, kan også oppleve stigmatisering. Dette gjelder både fra samfunnet, men også internalisert stigmatisering, altså selvstigmatisering. Spesielt selvstigmatisering kan påvirke selvtillit og tanker om egen verdi (Volkow, 2021). Som vist til ovenfor, er språket av betydning. Hvordan vi er vant til å høre andre omtale psykisk smerte, og hvordan vi selv gjør det, vil kunne påvirke i hvilken grad vi tør å be om hjelp. Min tolkning av dette er at man kan oppleve utfordringer med å dele vonde hemmeligheter i frykt for å bli stigmatisert. «Ordene vi bruker for å beskrive psykiske lidelser […] kan påvirke sannsynligheten for at folk vil søke hjelp» (Volkow et al., 2021, s. 2230). Noen kan også oppleve stigmatisering, nettopp fordi de har søkt hjelp og fortalt historien sin.

I andre sammenhenger kan man oppleve at den vonde erfaringen man har gjort seg blir bagatellisert, hvor man får responser som å tenke på noe positivt, eller at samtaletemaet ganske enkelt blir unngått (Dyregrov, 2013). Når man opplever at noe man har båret på, som har vært vondt for en selv, blir bagatellisert eller minimert, tenker jeg at dette også kan påvirke selvfølelse. Det kan oppstå tanker om å være uviktig og verdiløs når historien ikke verifiseres hos mottaker. Og hvor viktig oppleves det da å fortsette å fortelle om sine opplevelser når man ikke føler seg sett? Samtidig kan det for noen oppleves som en lettelse å bli møtt på denne måten, fordi man da skaper distanse til det man har opplevd.

Forsvarsmekanismer og reaksjonsmønster

Forsvarsmekanismer kan være både bevisste og ubevisste reaksjoner. Forsvarsmekanismer som til en viss grad tillater deg å flykte fra det vonde kan være dissosiering og affektisolering, hvor både følelser og hukommelse påvirkes i den form at de stenges ute. Man kan da fortelle en redigert livshistorie og på denne måten skape distanse til det vonde (Haugsgjerd, 2018). Denne undertrykkelsen av følelser, i tillegg til benektelse og bortskyving av følelsesmessige reaksjoner vil kunne vanskeliggjøre det å snakke om det vonde. Dyregrov (2013) definerer dissosiasjon som et automatisk skille mellom følelser, atferd og tanker. Det skapes distanse til egne erfaringer som et forsvar mot sterke, påtrengende tanker, følelser og gjenopplevelser. Det kan bli for vanskelig å åpne seg om de vonde hemmelighetene fordi det kan vekke sterke minner om det som har skjedd tidligere. Haugsgjerd (2018) hevder at mennesker med sterke, vonde opplevelser kan ha kraftige motforestillinger mot å fortelle om det de har opplevd, fordi minnet gjenkalles i ord og bilder. Dette er noe man også opplever ved det Dyregrov (2013) kaller retraumatisering, hvor mennesker kan oppleve ytterligere påkjenning ved å bli minnet på og snakke om det traumatiske de allerede har opplevd.

«Når ulike stimuli stadig igangsetter følelsesmessige og kroppslige reaksjoner, er det naturlig at barn kan forsøke å holde seg unna eller skjerme seg fra disse. Slik unngåelsesreaksjoner kan vise seg ved at de unngår situasjoner, steder, personer, samtaler eller aktiviteter som ligner på, er parallelle til eller minner om det som forårsaket traumet hos dem» (Dyregrov, 2013, s. 30).

Gutter takler sorg annerledes

I forskning som undersøkte hvilken støtte ungdom ville hatt ved en venns dødsfall, sier Dyregrov (2013) at det var en signifikant forskjell mellom kjønn. Den største andelen av jenter ønsket å gi og motta involveringsstøtte, hvor andre involveres gjennom samtale, aktiv lytting og sorgreaksjoner sammen. Blant guttene ønsket den største andelen unngåelsesstøtte, hvor man da ønsker å holde den vanskelige situasjonen på avstand. Vi sitter da igjen med to svært ulike ønsker og behov. På den ene siden har vi involveringsstøtte som er anerkjent og brukt av de fleste fagfolk, mens på den andre siden har vi unngåelsesstøtte som blir sett på som aktiv unngåelse, og som kan skape problemer i etterkant ved å ikke få fortalt sin historie og bearbeidet den i samtale med andre. Dyregrov (2013) viser til forskning av Rawlins (1992)] hvor det kommer fram at gutter er mer forsiktige med selvutlevering. Kan biologiske forskjeller mellom kjønn være avgjørende for om man tar kontakt med noen etter å ha opplevd livskriser eller opplever psykisk smerte? Ligger dette i så fall på nevrobiologisk nivå eller er samfunnets forventninger til kjønn med i utvelgelse av strategi. Kan prestasjoner og forventninger fra andre påvirke oss i denne grad?

Disse ulike aspektene kan hjelpe oss å forstå noe mer om hvorfor vi tyr til taushet av vonde hemmeligheter, selv om det ikke fremkommer et entydig svar, snarere tvert imot. Det er mye som påvirker oss til å «lide i stillhet», det være seg sosiale forhold, interpersonlige forhold, gruppedynamikk eller tidligere erfaringer i møte med andre. Men hovedpunktene jeg vil trekke ut er, hvordan våre reaksjonsmønstre og forsvarsmekanismer kan påvirke oss, bevisst som ubevisst. Hvordan miljøet vi er i former tanker, atferd og språket vårt. Hvordan sosial tilbaketrekning kan oppleves som nødvendig, men samtidig fratar så mange muligheter til å skape trygge relasjoner hvor man kan dele de vonde hemmelighetene.

Med dette ønsker jeg å øke kunnskapsnivået i møte med mennesker som strever, og ikke minst gi håp og forståelse til deg som bærer på vonde hemmeligheter: Taushet er nemlig ikke alltid gull!