Turid Nistad

Caroline Kingswick

Artikkelen er tidligere publisert i Fontene 5-2024, s. 54-59.

Gjennom de siste 13 år har ansatte på Statens barnehus Trondheim drevet gruppetilbud for barn utsatt for vold. Over 100 barn har deltatt. Parallelt gjennomføres det gruppe for omsorgspersoner. Mange av disse barna lever i en situasjon preget av uro og utrygghet. Bosted, omsorgspersoner, skole og venner kan skifte fra uke til uke. Barna og familiene trenger hjelp over lang tid, på mange livsområder og fra mange tjenester.

Vold utgjør et folkehelseproblem med store personlige lidelser og koster samfunnet dyrt. Kostnadene knyttet til barndomstraumer i Norge er beregnet til 110 milliarder kroner per år (Hughes et al., 2021).

Adverse Childhood Experiences Study (ACE- studien) viser hvordan belastende barndomserfaringer fører til både somatisk og psykisk sykdom gjennom hele livsløpet (Feletti & Anda et al., 1998). En belastning kommer sjelden alene. Det er en klar sammenheng mellom antall belastninger hos barn og mengde negative opplevelser gjennom livet (Kirkengen & Næss, 2021).

Barna som kommer til barnehuset, forteller om ulike former for vold fra sine omsorgspersoner. De kan bli slått, sparket, bitt, brent, kløpet, tatt kvelertak på, stengt inne eller ute, løftet etter ører eller håret. De kan bli kalt stygge ting og truet, og ting i hjemmet kan ødelegges. Dette defineres som fysisk, psykisk og materiell vold. Det som er vanskeligere å sette ord på er den konstante frykten de lever i, som på fagspråket kalles for latent vold.

Vold mot barn er spesielt alvorlig når den begås av mennesker de er avhengige av og på steder der de ikke kommer seg unna og hvor de skulle ha vært trygge. Da kan selve utviklingen bli forstyrret (Nordanger & Braarud, 2017).

Det er like skadelig å være utsatt som å være vitne til vold (Isdal, 2002). Når vold i familien gjentar seg påvirker det samspillet. Vi ser ofte et mønster der en forelder blir sint og den andre preges av frykt. Dette tar mye kapasitet hos de voksne og tar fokus bort fra barna og deres behov. Omsorgen og utviklingsstøtten blir mangelfull, og barnet blir overlatt til seg selv med sterke følelser og skremmende tanker. Dette fører til et dobbelt belastningsforhold for barna, i faglitteratur beskrevet som utviklingstraumer. Alle sider ved barns utvikling kan skades. De kan få vansker med søvn, matinntak og motorisk, kognitiv, sosial og emosjonell utvikling. Det påvirker også barnets opplevelse av trygghet og tilknytning til omsorgspersonene. Barn som lever i frykt lever også i konstant overlevelsesmodus og for høyt stressnivå, det som kalles toksisk stress (Silberman et al., 2016). Erfaringene sitter i hjernen og kroppen, og barnet lærer at andre mennesker ikke er til å stole på. For å overleve under slike familieforhold utvikler barn ulike strategier, mest vanlig er utagering eller overdreven tilpasning.

Bakgrunnen for å skrive denne fagartikkelen var et mål om å strukturere erfaringer med gruppetilbud, finne ut om det er nyttig og løfte fram barneperspektivet i voldssaker. Problemstillingen vår er: Hvordan kan et gruppetilbud være nyttig for barn som har levd med vold i familien?

Rekruttering til gruppene

Å rekruttere barn og omsorgspersoner til grupper er tidkrevende og komplisert. Som nevnt er dette ofte familier med mange belastninger og kaotiske liv, hvor de voksnes strev tar mye plass. Å sette barns hjelpebehov i fokus krever en radikal endring i tankesettet til både omsorgspersoner og hjelpeinstanser. Etter vår erfaring finnes det sjelden ett «riktig» tidspunkt for å iverksette hjelp for barna og se saken fra deres perspektiv. Noe av det som er mest krevende med rekrutteringen, er erfaringsmessig knyttet til voldstematikken. En av foreldrene er siktet i en straffesak, og deltakelse vil for noen oppleves som erkjennelse av vold eller at omsorgen har vært mangelfull. Vi møter også på en holdning om at det som ties i hjel og ikke snakkes om forsvinner, og at det å forholde seg aktivt til volden er for smertefullt og gjør ting verre. Vår erfaring er at når barn og omsorgspersonene først har startet i gruppene, er det stort sett ingen som slutter. De fullfører gruppemøtene, får tillit til barnehuset og ønsker mer oppfølging etterpå.

Barnegruppa

Vi har hatt gruppetilbud for barn i ulike aldre. Form og innhold i gruppene har vært inspirert av manualen «Ikke lenger alene» utarbeidet av Alternativ til vold og traumefokusert psykoterapigruppe for førskolebarn drevet ved traumeenheten ved barne- og ungdomsklinikken i Stockholm (Brager & Lichtenstein, 2015). I tillegg har vi tatt inn elementer fra kjente traumetilnærminger, både narrativ traumeterapi (White, 2009) og eye movement desensitization and reprocessing, heretter forkortet EMDR (Shapiro, 2018) samt mer kroppsorienterte verktøy som meditasjonsøvelser, bevegelse og musikk.

Barna har vært samlet ti ganger, én time hver gang. I hvert møte gjennomgår vi dagens tema, har et måltid og lekaktiviteter. Vi har mest erfaring med gruppetilbud for barn mellom åtte og ti, og det vil være utgangspunktet i våre videre beskrivelser. Vi har erfart at det ikke bør være for stor spredning i alder på barna, helst ikke mer enn to år. Vi har hatt høy toleranse for barn som beskrives som urolige, og opplever at disse barna har hatt godt utbytte av gruppetilbudet. Barn som er mer tilbaketrukket har hatt god effekt av å delta sammen med barn som deler sine voldserfaringer og at volden settes ord på.

Antall barn i en gruppe har variert, men vi har erfart at seks barn er det optimale for å sikre at barna blir tilstrekkelig fulgt opp og får nok reguleringsstøtte. Det har brukt å være tre ledere i barnegruppa og to for de voksne. For å sikre kvalitet og felles forståelse har alle gruppelederne en samtale etter hvert møte. Dette for fortløpende å vurdere tryggheten til barnet, hvordan vi vurderer barnet og omsorgspersonen(e). Dette har også en ivaretakende effekt for gruppelederne.

Kartlegging før gruppestart

Før gruppestart vet vi mye om barnets fungering og volden de har vært utsatt for. Undersøkelser hos tannleger og sosialpediatrisk team gir et bakgrunnsteppe før vi supplerer med egne kartlegginger.

Barn og foreldre blir tilbudt samtale før oppstart for å bli kjent og få informasjon om tilbudet. Vi oppsummerer det vi vet, og sjekker ut om det stemmer slik at barnet kan supplere eller korrigere om vi har forstått feil. Trygghet og sikkerhet er et gjennomgående tema i hele gruppeløpet.

Å snakke om vold kan gi uro i kroppen, vonde følelser og vanskelige tanker. Barna får informasjon om at dette er naturlige prosesser som de vil få hjelp til å håndtere samtidig som de voksne får veiledning på det. For å sikre kjennskap til sentrale belastninger blir det gjennomført kartlegging av traumatiske erfaringer og posttraumatiske symptomer (KATES). Vi har gjentatte erfaringer med at slik systematisk kartlegging gir en bedre oversikt enn vi klarer å få fram gjennom samtaler med barna. Forskning har vist at barn ønsker direkte og åpne spørsmål (Brattfjell & Flåm, 2019).

Uansett hvor mye informasjon vi innhenter om barnets utvikling, fungering og plager før gruppestart erfarer vi gang på gang at barnet kan vise andre sider enn forventet i gruppa. Disse erfaringene gjør at vi har gått bort fra strenge inklusjons- og eksklusjonskriterier. Vårt motto er at vi møter et barn som har det vanskelig, ikke som er vanskelig.

Rammer og arbeidsmetoder

Rekkefølgen på tema og innhold i de ulike møtene har variert noe etter alder, gruppesammensetning og hva som har vært viktig for barna. Vi gir informasjon om hva vold er, barna får definere hva vold er for dem, vi snakker om å bryte hemmeligheter, om ansvar og skyld, om følelser og vanlige reaksjoner, om trygghet, og avslutningsvis om håp og ønsker for fremtiden. De siste årene har vi hatt en åpen post der barna kan bringe inn et tema. Erfaringen er at de vil dele egne opplevelser og snakke mer om vold.

Det er viktig med god struktur, og vi deler derfor opp timen. Vi starter med å tenne lys for hvert barn. Deretter er det dagens tema. Halvveis er det måltid etterfulgt av lek. Både måltid og aktivitet bør være voksenstyrt og krever stor grad av reguleringsstøtte for ikke å bli kaotisk og utrygt. Etter lekaktivitet gjennomføres resten av dagens tema. Som avslutningsritual gjør barna en meditasjonsøvelse på tre minutter, hvor de sitter eller ligger på gulvet med dempet belysning og hører på en lydfil (Snel, 2019). Deretter står barna i ring og holder i hendene mens de sier til hverandre; «Takk for at du kom, du er god nok som du er».

Kjente gjentakende rammer, måltid, lek og aktivitet hjelper barna til å holde fokus og delta når vi jobber med dagens tema. Det er viktig at gruppelederne er bevisste at barn som har levd med vold i familien har et smalt toleransevindu og har behov for mye reguleringsstøtte for å holde på oppmerksomheten. Ved at det er tre gruppeledere kan man være tett på, gi pauser og ta enkelte barn ut av gruppa ved behov.

Selv om barna har levd i vold over lang tid er det ikke slik at de har språk og begreper for det de har opplevd. Barna har sjelden snakket med noen om volden før. Om de har fortalt, er det som regel til en voksen på skolen og i avhør hos politiet. Målet er å gi barna et språk, og gjennom det skape sammenheng og anledning til å bearbeide. Informasjon og kunnskap om vold går igjen i alle møter og blir jobbet med på ulike måter, gjennom bruk av video, psykoedukasjon, tegning, rollelek, og ved at barna deler.

Vi jobber med å knytte tanker og følelser relatert til voldshendelser sammen med kroppslige reaksjoner. Ved hvert gruppemøte er en av øvelsene sommerfuglklem, som er hentet fra en traumeorientert tilnærming (EMDR). Når lignende reaksjoner eller tanker kommer kan barna bruke dette som hjelpemiddel for å roe ned kroppen og tåle de vanskelige minnene.

Andre tilnærminger for å bearbeide traumeminner er at de barna som vil, deler egne voldserfaringer. Deretter vurderer gruppelederne hvilke av disse som kan spilles ut via rollelek. Vi velger hendelser som flere av barna kan gjenkjenne. Rollespill gjøres ved bruk av kanindukker, hvor barna plukker ut hvem som er i familien. Gruppelederne spiller ut voldshendelsen, noe som blir sterkt og virkelighetsnært for barna. Noe av hensikten med slikt arbeid er å ta barna tilbake til voldshendelser og de sterke følelsene de har erfart, slik at de får bearbeidet dem i trygge omgivelser sammen med trygge voksne. Når slike voldshendelser spilles ut er det særdeles viktig at gruppelederne er tett på, gir reguleringsstøtte og er sensitive for ulike reaksjoner.

En av de viktigste prosessene i gruppeløpet er å frata barna ansvar og skyld, og hjelpe dem med å flytte fokus fra indre smerte til mer ytre forståelse. De kan fortelle om grove voldshendelser og samtidig gråte fordi de savner mamma eller pappa så mye. Å løfte fram de gode minnene i familien står sentralt. Gjennom ti gruppemøter legger man puslespillet sammen med barnet og lar barnet få ta det i sitt tempo slik at det skaper mening og kjennes trygt.

Vi har erfart at avdekking er en prosess, og at det ofte fremkommer ny informasjon om omsorgssvikt, vold eller seksuelle overgrep. Slikt tar gruppelederne tak i ved å ta barnet ut av gruppa. Vi snakker mer inngående med barna, og deretter deler vi informasjon med barnevern og foreldre der det er mulig. Det blir gjort fortløpende vurderinger, og flere barn har byttet omsorgsbase underveis eller etter endt gruppeløp.

På nest siste gruppemøte er temaet håp og ønsker for fremtiden. Etter hvert gruppemøte spør vi barna hva som har vært bra og ikke bra. Generelt er vår erfaring at de fleste gruer seg før gruppestart, men når vi er ved veis ende ønsker de fleste flere møter samt individuell oppfølging videre. På siste møte får barna diplom, og vi koser oss med pizza, lek og aktivitet. Da er vi ikke innom vanskelige temaer.

Kaospilot med volden i førersetet

Over år har rådende praksis vært at det barn ikke vet, har de ikke vondt av. De var for små, var ikke våkne da volden skjedde, var ikke utsatt selv eller kunne ta skade av å snakke om så vanskelige tema. Nå vet vi bedre. Det barn ikke kan snakke om, har de vondt av. Ofte snakket vi med foreldre, veiledet og henviste videre til andre hjelpeinstanser uten at det nødvendigvis førte til endring for barna. Vi ville sette barnas perspektiv og erfaringer først, og ble inspirert og motivert til å forsøke oss på gruppekonteksten etter å ha lest om Alternativ til vold sine erfaringer og deretter vært på besøk hos BUP traumeenhet i Stockholm.

Barn vi møter på barnehuset har store og sammensatte vansker. Gjennom de siste årene har vi fått mer kunnskap om utviklingstraumer som knytter sammen en helhetlig forståelse av disse barnas vansker. Barnegrupper med fokus på voldserfaringer og omsorgsforhold har derfor blitt et mer treffsikkert tiltak i dag enn ved oppstart. Det parallelle gruppetilbudet til omsorgspersonene vurderes å være viktig for barnas utbytte av tilbudet. Forskning og erfaring viser at endring også må skje hos dem som barna er mest sammen med, nemlig omsorgspersonene.

I en gruppe er det alltid barn som deler sine voldserfaringer, andre barn bidrar og noen velger å lytte. Det kan synes som denne vekslingen mellom å ha en aktiv og mer observerende rolle, gir mulighet til å jobbe med ubehagelige temaer som man muligens ikke hadde kommet i posisjon til i individualterapi. I et gruppekonsept kan barna få mer distanse til volden ved at det snakkes generelt, og ikke bare om egne erfaringer. Barna får også et språk for voldserfaringer og trening i å bruke det. Mange av barna har levd i familievold over år og står i fare for å oppleve det igjen. De trenger å ha begreper om hva de har opplevd for å kunne si fra til voksne.

Vi tror ensomheten mange barn beskriver blir noe mindre av å delta i gruppe. De ser at de ikke er alene om å ha opplevd vold, at de ikke er ødelagte og at man ikke kan se det på dem. I gruppa ser lederne flere barn sammen, og de ser barnas strev med sosiale relasjoner og følelsesregulering. Dette gir god anledning til å hjelpe barna på akkurat disse områdene gjennom hele gruppeløpet. I tillegg gir disse erfaringene et godt grunnlag for å gi spesifikk veiledning til andre voksne som barna er sammen med utenom grupperommet.

Å være kaospilot med volden i førersetet er en krevende arbeidsoppgave, og jevnlig øvelse er en fordel. Å samle barn med store utfordringer i gruppe krever trygghet i rollen, samt kunnskap om vold og terapeutiske virkemidler. En må ha gode sikkerhetstiltak for passasjerene, særlig for barn som reiser alene, og barnas beskyttelse og trygghet i hverdagen må vurderes jevnlig og bedres når det er nødvendig. Arbeidet med oppfølging av hvert barn krever mye mer tid enn de timene som går med til gruppemøtene.

«Tenk om disse barna kunne få samme oppfølging som de voksne …» Thorkildsen (2023) påpeker en systemsvikt ovenfor barna som gjør at volden ikke stopper. Sitatet er hentet fra Irene Nordskag som er politi og har jobbet med tilrettelagte avhør av barn siden tidlig på 1990-tallet. I sitatet ligger det et hjertesukk over at det er gjennomarbeidet gode metoder for å sikre både mistenkte og fornærmede voksne i en voldssak, men at det fortsatt er en vei å gå for å sikre barn samme rettigheter, beskyttelse og oppfølging.

Ut fra vår erfaring med barnegruppe er det to områder der vi ønsker mer forskning. Vi trenger å vite mer om langtidseffekter av barnegruppa, og om det faktisk hjelper slik det er tiltenkt. Deretter ønsker vi mer virksomme tiltak for å stoppe og forebygge vold. Per i dag er det for stort sprik mellom den kunnskapen man har om skadevirkninger av vold og samfunnskostnader, og tiltakene som settes inn. Det er et tankekors at barn som er i utvikling og har mulighet til et bedre liv ikke får nødvendig hjelp, mens ressursene settes inn på tiltak for voksne. Vår erfaring er at det også er mye å hente på å tematisere volden og jobbe målrettet med å stoppe og forebygge nye voldshendelser.

Barnehuset har fått positive tilbakemeldinger fra både barn og omsorgspersoner som har deltatt. Samarbeidspartnere som skoler og barnevernstjenester vurderer også gruppetilbudet som nyttig. En sterkere inkludering av brukerstemmen kunne gitt oss anledning til å justere og videreutvikle gruppetilbudet. Mer forskning på området er sterkt etterlengtet og vi er utålmodige på barnas vegne.

Caroline Kingswick

Privat

Master i utdanning og oppvekst. Har jobbet i ulike familiesentre og på barnehus siden 2018

Turid Nistad

Privat

Sosionom, har jobbet i ulike barnevernstjenester, BUP-avdelinger og barnehus siden 2011