Jeg har god erfaring med å bygge tilbakemeldingskultur i veiledningsgruppene. Når en kollega deler personlige tanker og følelser, stiller jeg krav til gruppa om å gi tilbakemeldinger, skriver Niels Erik Opdahl.

Jeg har god erfaring med å bygge tilbakemeldingskultur i veiledningsgruppene. Når en kollega deler personlige tanker og følelser, stiller jeg krav til gruppa om å gi tilbakemeldinger, skriver Niels Erik Opdahl.

Colourbox

Slik bruker jeg psykiater Irvin D. Yaloms interpersonlige tenkning i mitt arbeid som gruppeveileder

Problemer vi får handler ofte om forvrengte måter vi opplever andre mennesker på. Derfor må fokus i gruppeveiledning være på de prosesser som foregår mellom kolleger.
12.11.2021
13:08
19.11.2021 10:05

På alle psykiatriske avdelinger, rus- og barnevernsinstitusjoner, distriktspsykiatriske sentre (DPS) og utekontakter har ansatte veiledning. Veiledning er viktig, og den utføres sikkert ulikt rundt forbi, avhengig av veilederens faglige og teoretiske grunnlag. Denne artikkelen er erfaringer fra praksisfeltet og en synliggjøring av det teoretiske perspektivet som ligger til grunn for mitt arbeid. Jeg er oppmerksom på at jeg arbeider på en annen måte enn det som er mainstream i veiledningsfeltet. I tradisjonell veiledning jobber man mest med forholdet mellom behandler og pasient/beboer/bruker og hvordan den relasjonen påvirker den ansattes arbeid. Jeg legger mest vekt på samspillet i ansattgruppa.

Etter mer enn tjue år har jeg fortsatt tro på og vet at det virker: Deler du noe personlig i en veiledningsgruppe og får tilbakemelding fra kollegaer, virker det helende. Og ikke bare for den som deler, men for hele gruppen.

Grunnlaget for å utvikle en bæredyktig delingskultur er trygghet. For å skape trygghet må det både hos gruppeleder og deltakere utvikles rom for empati, varme og aksept.

Så hvordan skape trygghet? Jeg starter med følgende spørsmål: «Kan du fortelle meg hvem du er?»

Jeg har en ledig stol på min høyre side og inviterer deltakere til å sette seg der. Utfordringen for deltakeren kan være å reise seg fra sin egen stol, gå over gulvet og sette seg på den ledige stolen. Å sitte ved siden av meg kan for noen oppleves litt skummelt.

Gruppeleder: «Hva skjedde med deg da jeg ba deg komme å sitte her ved siden av meg»

Deltaker: «Hjertet banket litt fortere, og jeg ble klam på ryggen»

De andre i gruppa nikker og flere blikk er medfølende. Jeg ber deltakeren se seg rundt i gruppa og spør «Hva ser du?»

Å møte vennlige blikk er helende. Enhver personlig eksponering i en gruppe er mer eller mindre skambelagt, og da er blikk-kontakt viktig.

Selvinnsikt

Eksemplet viser flere sider ved det å være gruppeleder: være aktiv, være åpen, balansere forholdet mellom støtte og utfordring, og ikke minst gripe det som skjer der og da.

Men så enkelt er det ikke alltid.

Gruppeleder: «Hvordan er det å sitte her ved siden av meg?»

Deltaker: «Greit»

Gruppeleder: «Hva mener du med greit?»

Deltaker: «Hvorfor spør du om det?»

Gruppeleder: «Vil gjerne bli bedre kjent med deg».

Deltaker: «Hvorfor det? Jeg trodde vi skulle ha veiledning.»

Gruppedeltaker: «Ja, vi skal det, og jeg tenker kanskje litt annerledes om hva det er viktig å snakke om i en veiledningsgruppe»

Så hva tenker jeg om veiledning med ansatte på en rusavdeling hvor det viktigste behandlingstilbudet er gruppeterapi. Selv har jeg hatt stort utbytte av å være deltaker i terapigrupper. Årene på Institutt for Gruppeanalyse (IGA) lærte meg betydningen av å få mer selvinnsikt og erfare hvordan jeg fungerer sammen med andre i en gruppe.

Det interpersonlige

Irvin D. Yalom sto ikke øverst på litteraturlisten på IGA, men vi lærte om hans interpersonlige perspektiv (Yalom & Leszcz, 2005) Vi er inter-individer. Vi er født inn i en relasjon. Vi vokser opp i relasjoner – på godt og ondt. Problemer vi får handler ofte om forvrengte måter vi opplever andre mennesker på. Derfor må fokus i gruppeveiledning være på de prosesser som foregår mellom kolleger.

Gruppeleder: «Hva tenker gruppen om at det er greit?»

Deltakere som gir tilbakemelding: «Ser ut som han er litt usikker, det hadde jeg vært», «Kanskje vil han beholde maska på, sånn som jeg gjør», «Jeg ville også sagt at det er greit å sitte ved siden av deg».

Legg merke til at tilbakemeldingene er personlig rettet.

De fleste vil gjerne slippe å kjenne på ubehaget.

Deltaker: «Jeg er barnevernspedagog og har min faglig kompetanse å stole på. Hvilke tanker og følelser jeg har om meg selv og mine kolleger er ikke relevant for det arbeidet jeg skal gjøre?»

Gruppeleder: «Du kan ha litt rett i det utsagnet, men bare litt».

Som relasjonelle vesener forholder vi oss til andre mennesker, på jobb, i familien, med venner osv. Og det er ikke friksjonsfritt. Derfor er min erfaring at det er viktig å jobbe med kollega-relasjoner i gruppeveiledning. Når behandlere blir tryggere på seg selv og sine kolleger, gjør de også en bedre jobb.

Deltaker: «Jeg blir så irritert på NN når vi er på jobb sammen?»

Gruppeleder: «Har du sagt noe om det til NN?»

Deltaker: «Nei, jeg synes det er vanskelig. Kanskje hun blir lei seg, kanskje sint også».

Gruppeleder: «Noen i gruppa som kjenner seg igjen?»

Spørsmålet nå er om vi skal gå videre å utforske hva forholdet til NN handler om. NN er ikke til stede i gruppa. Kan vi snakke om personer som ikke er der? Jeg mener vi kan det. Alt handler om måten dette gjøres på. Vi kaller personen som er irritert på NN for R.

Det er ofte slik at det som hindrer oss fra å si fra til et annet menneske er frykten for hvordan hen vil reagere. En av forutsetningene for å si fra er at R ønsker å forbedre forholdet sitt til NN

Gruppeleder: «Hva stopper deg fra å si fra til NN?»

R: «Redd for hvordan hun vil reagere.»

Gruppeleder: «Jeg må spørre deg om en ting R: Minner NN deg om en person i livet ditt?»

Det blir stille. Jeg lar stillheten vare en stund.

R: «Jeg blir både sint og lei meg. Ja, NN minner meg om storesøsteren min. Hun var alltid irritert på meg og kalte meg lille-dust. Jeg turte aldri å ta igjen. Gikk heller på rommet og gråt.»

Gruppeleder: «Ser det kommer en tåre nå også»

R gråter og det berører gruppa: Så modig du er.» «Godt å se deg». «Skjønner at du er forbanna på søsteren din. Kanskje savner du henne også?»

R: «Ja, hun var veldig snill mot meg da jeg var liten.»

«Kanskje hun var sjalu på deg?»

R følte etterpå en lettelse fordi hun fikk uttrykt vanskelige følelser, og hun forsto hva hennes irritasjon mot NN egentlig handlet om. Og hun får tilbakemeldinger fra gruppen som støtter og forstår. R opplevde det som kalles en korrigerende emosjonell erfaring (Stokkebæk, 2011) En erfaring som både har en emosjonell og en kognitiv side.

Å gi og motta tilbakemeldinger er viktige aspekter i interpersonlig erfaringsdannelse. Jeg har god erfaring med å bygge tilbakemeldingskultur i veiledningsgruppene. Når en kollega deler personlige tanker og følelser, stiller jeg krav til gruppa om å gi tilbakemeldinger. Tilbakemeldinger bidrar vesentlig til å befeste den korrigerende emosjonelle erfaringen. Jeg ber om at tilbakemeldingene er umiddelbare, er presise og fokuserer på det som er delt. Den er følelsesmessig, ikke-vurderende og handler om forholdet mellom giver og mottaker, det vil si interpersonlig (Stokkebæk, 2011)

Skillet mellom hjelp og trøst

Hva er det som har betydning for gruppedeltakernes utvikling og utbytte? Her er noen tanker om enkelte av Yaloms gruppeterapeutiske faktorer (Yalom & Leszcs, 2005; Stokkebæk, 2011)

Yalom har selv undersøkt blant dem som har deltatt i hans terapigrupper hvilke faktorer deltakerne mener har hatt størst betydning for dem. De tre viktigste: interpersonlig læring, katarsis (lære en måte å uttrykke følelser på) og gruppesamhørighet (group cohesion).

Jeg går videre med gruppesamhørighet. Gruppen er viktig for meg. Jeg er viktig for gruppen. Foran har jeg skrevet noe om trygghet. Trygghet bidrar til samhold i gruppa.

«Fortell meg hvem du er» er kickstart for utvikling av gruppesamhold. Samholdet i gruppa styrkes når kolleger kjenner hverandre, er trygge på hverandre og åpne for tilbakemeldinger.

Katarsis handler ikke bare om lettelsen etter et følelsesuttrykk. Like viktig er det å finne en form på hvordan uttrykke følelser.

Universalitet (allmenngjøring) er en gylden faktor i gruppa:

Deltaker: «Oi, jeg er ikke alene om å føle det slik.»

Jeg ser en lettelse når noen tar sats og avslører gjemte tanker og følelser, og gruppa nikker og føler på det samme.

Altruisme betyr å være til hjelp og støtte for andre. Her er det viktig å skille mellom hjelp/støtte og trøst. «Stakkars deg. Kan jeg gi deg en klem?», – den type støtte hjelper ikke.

I tillegg til de spesifikke gruppefaktorene prøver jeg å pirre nysgjerrighet. Nysgjerrighet på seg selv, også på deg som gruppeleder. Nysgjerrighet på kolleger. Nysgjerrighet fører til interesse for å utforske hva som foregår under overflaten. Å utforske krever åpenhet. Man må tåle motstand og kritikk (gjelder særlig gruppeleder) og viktigst som gruppeleder: Holde liv i håpstenkningen, også en av Yaloms gruppefaktorer.

Referanser

Stokkebæk, A. (2011). Korttidsterapi i grupper på dynamisk relationelt grundlag. Hans Reitzels Forlag.

Yalom, I.D. & Leszsz, M. (2005). The theory and practice of group psychotherapy. Basic Books.

Yalom, I.D. (2007). Schopenhauerkuren. Pax forlag.

Yalom, I.D. (2018). Å bli seg selv – en psykiaters memoarer. Cappelen Damm.

Yalom, I.D. (2003). Terapiens gave. Pax forlag.

12.11.2021
13:08
19.11.2021 10:05