Kjersti Johnsen

Forfatteren har fått stipend fra FO

Denne fagartikkelen skal ikke handle om sjiraffer, ei heller om hjertet til dette dyret. Sjiraffen er brukt som et symbol på det artikkelen skal handle om; betydningen av et godt, varmt og sunt hjerte i arbeid med mennesker. Men den skal også handle om hvordan ta vare på seg selv som hjelper når hjertet blir brukt som et redskap i dette arbeidet. Altså om selvivaretagelse og veiledningens betydning.

Jeg er utdannet sosionom fra 1991. Jeg husker ennå siste skoledag, da vi var samlet i skolens aula og fikk de siste velvalgte ord: «Dere er nå utdannet til å ta dere av de svakeste i samfunnet». Jeg husker jeg tenkte: hvordan i all verden skal jeg få dette til? Jeg hadde fått den boklige lærdommen, men var det nok?

Så begynte jeg i min første jobb i lukket fengsel. Der skulle jeg tilbringe mine første sju år som profesjonell hjelper. Ganske fort fant jeg ut at den faglige lærdommen var nødvendig og veldig god å ha, men at jeg også måtte bruke noe mer for å nå inn til den enkelte innsatte. Her høstet jeg gode erfaringer med å bruke et godt, sunt hjerte i tillegg. Leif Gunnar Engedal sier i boka «Møter med sårbare sinn» (2020, s. 162):

«Psykiatri er først og fremst holdning. Det skal en god del kunnskap til, og den må erverves og arbeides flittig med. Det er riktig at medfølelse, for ikke å si medlidenhet kan skade dersom den ikke er gjennomtrengt av faglig kunnskap, men like sterkt skal det understrekes at faglig kunnskap kan drepe og kvele dersom den ikke er gjennomsyret av den riktige holdning: Medfølelse, varme, fellesskap i lidelsen».

Medfølelse, varme og fellesskap i lidelsen ble fellesnevnere for meg videre i mitt arbeid med sårbare sinn.

Relasjon

For mange år siden ble jeg fortalt følgende historie: Behandlingsinstitusjonen hadde hatt en pasient til behandling en rekke ganger. Pasienten ble innlagt, fikk behandling og ble utskrevet. Gang på gang. Så en dag var pasienten igjen ferdigbehandlet og skulle skrives ut. Denne gangen opplevde personalet, også overlegen, at pasienten hadde blitt så mye bedre under dette oppholdet. Overlegen ble nysgjerrig, hva hadde avdelingen gjort annerledes denne gangen? Han måtte spørre, og svaret han fikk var absolutt ikke det han ventet seg: «Dere har en vaskekone her på denne avdelingen. Hun har jeg snakket med hver dag».

Så hvorfor forteller jeg denne historien? Jo, fordi det viser oss at evnen til å skape en god relasjon ofte kan være uavhengig av profesjon og den boklige lærdommen. Evne til å skape en god relasjon er evnen til å være interessert, til å se det andre mennesket, til å lytte til den andre og til å være genuint opptatt av det som det andre mennesket forteller. Det er det relasjon handler om. Og så kan jeg jo bare gjette hva de to snakket om hver dag. «Hvordan har natten din vært? Hvordan har du det i dag? Hvordan var besøket du skulle ha i går som du fortalte om? Har du spist frokost i dag?». Rett og slett å være interessert i pasienten og det andre mennesket. Jeg tror at hvis vi som hjelpere kan være som vaskekona på avdelingen samtidig som vi har den faglige lærdommen, vil vårt gode hjerte komme til syne og endringsarbeidet kan begynne. Og da er det helt nødvendig med den boklige lærdommen vi som hjelpere innehar.

Det som kan være utfordrende ved å være en fagperson, som skal bidra til rask endring hos pasientene, er at bruk av ressurser og økonomi settes i fokus. Ofte tillates det ikke nok tid til å skape en god relasjon, noe som igjen fører til rask «behandling» og at fagfolk kan avslutte pasienten før relasjonen er skapt. Vi hører ofte at pasienten ikke er motivert for behandling. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Ofte får ikke pasienten vist hvor han vil og hva han strever med nettopp på grunn av for kort behandlingstid.

Jeg tror at alle fagfolk er opptatt av å hjelpe pasienter, men at stramme rammer kan sette begrensninger for bruk av tid og ressurser. Dette er veldig synd og jeg kan se at dette på sikt kan skape noe i fagfolk som ikke er bra, både for den enkelte hjelper og for pasientene. Det kan være utfordrende å bruke hjertet i arbeid med pasienter hvis fokus blir å holde på budsjett og ha fleste mulig pasienter på sin rode. For å lykkes i en endringsprosess må en fagperson koble opp hjerte og teori. Dette vil ta tid, en tid som det er viktig å satse på.

Fagfolk skal være opptatt av den rollen vi har, men vi må også være bevisst denne. Du er et menneske – jeg er et menneske. Interesse og nysgjerrighet må gå hånd i hånd for å ramme inn relasjonen på en god, trygg måte. Relasjonen vil også bli preget av holdninger vi har, og den evnen vi har til å forstå eller leve oss inn i andre menneskers reaksjoner og følelser. Hvis vi ikke har disse ferdighetene, vil dette la seg lett gjennomskue hos de vi skal hjelpe. Sårbare sinn trenger varme og omsorg, noe som er svært viktige elementer i en relasjon. Sjiraffens hjerte veier 11 kilo (Rueness, 2023). Så stort og fremtredende skal også vårt hjerte som hjelper være.

Når det er sagt, har vi som fagfolk også en plikt til å synliggjøre det som ikke virker i ulike system. Det er viktig å synliggjøre hvis rammene er for stramme, ressursene er for knappe og der tilnærminger til pasienter kan gjøres på ulike måter. Dette er også godt sosialt arbeid, både med hensyn til den enkelte pasient og samfunnsøkonomisk. Jeg tror at hvis rammene tillater at vi som hjelpere bruker hjertet i tillegg til den faglige kompetansen, vil det kunne hjelpe flere i sin streben etter et bedre liv.

Etter å ha jobbet mange år i lukket fengsel, beveget jeg meg videre til jobber innenfor kriminalomsorg i frihet, rusomsorg, psykiatri og skole. Samtidig tok jeg videreutdanninger innenfor rusbehandling, billedterapi og veiledning. Det ble mange år i felten etter hvert. Gjennom hele min yrkeskarriere har jeg blitt vitne til så mye sårbarhet, så mye svik og så mye håpløshet. Disse menneskene behøver så mye omsorg, så mye forståelse og så mye empati, samtidig som vi som hjelpere også skal sette adekvate krav til den enkelte. Ved å inneha vår faglige forståelse, vil vi som hjelpere ha en unik mulighet til å hjelpe de som trenger det.

Illustrasjon: Hanna Johansson Svensson

Empati

For å få til en god relasjon trengs empati. Hva er så empati? Hvordan kommer dette til syne i oss som hjelpere? For meg betyr empati å ha forståelse og respekt for den andres situasjon og det den andre forteller. Det å kunne lytte til den andre, vise interesse, og å ha en ikke-dømmende holdning er måter å tilnærme seg pasienten på som viser medmenneskelighet og engasjement. Det er en kunst å anerkjenne motivene til det andre mennesket og ikke bli farget av egne motiv. Og det er en kunst å være en aktiv lytter uten å bli for aktiv selv. Dette er krevende øvelser for oss som hjelpere. Psykolog Per Isdal sier i sin bok «Smittet av vold» (2017, s. 91): «Empati er avgjørende i all menneskebehandling, den viktigste ingrediens i alle menneskelige endringsprosesser. Empati er ikke noe som kan spilles, det er noe vi føler eller ikke». Så hva sier dette oss? Jo, at empati må menes ut ifra eget indre. Ut ifra hjertet.

Å sette seg inn i andres følelsesliv krever at man har evnen til og interessen for å bedre kontakten mellom pasient og den som skal hjelpe. Hvor mye empati som skal vises, kan ikke fastslås, ei heller tallfestes. En god fagperson vet selv hvor denne grensen går.

Holdninger

Hva er en god holdning, en ikke-dømmende holdning? Det er sikkert mange definisjoner på dette. For meg er det viktigste å fremstå som et menneske med respekt for den andre, med forståelse for at det andre mennesket kan ha havnet i en vanskelig situasjon, samt å være ærlig og oppriktig. I tillegg er det viktig å gi den andre et håp om at livet kan bli bedre.

Håp

Jeg har jobbet mange år som profesjonell hjelper. Mye av min jobb har vært å formidle håp for fremtiden, å gå et stykke vei med et annet menneske. Mye av jobben min var jo nettopp det å være et medmenneske med et stort hjerte, være nær på en ryddig og sunn måte og å være en god samtalepartner. Artisten Bjørn Eidsvåg synger i sin låt «Eg ser» (1983), første vers: «Eg ser at du e trøtt, men eg kan ikkje gå alle skrittå for deg. Du må gå de selv, men eg vil gå de med deg».

Dette er jo essensen i all hjelpekunst, veien må den du jobber med gå selv, men jeg som hjelper vil gå den sammen med vedkommende. Med respekt, omsorg og tillit. Men så tror jo jeg at et sårbart sinn ikke vil gå sammen med en som ikke er genuint interessert og har et godt, varmt hjerte.

I tillegg må vi formidle håp. Vi som hjelpere må gi de vi hjelper noe å strekke seg mot, som kan hjelpe den enkelte å finne sin egen motor som skal drive de videre.

Jeg har gjennom mange år jobbet mye med endringsgrupper. Det som har vist seg å være virkningsfullt, har vært å ha gruppedeltakere som er på forskjellige stadier i sin endringsprosess. Det skaper håp for andre som er i startfasen. Det å bli vitne til og høre historier fra andre, som en kan kjenne seg igjen i, gir lyst og energi for endring. Det gir håp.

«Til alle tider har folk sendt sine drømmer og håp opp mot stjernehimmelen med ønske om at en spesiell stjerne – en lykkestjerne – vil stå dem bi og se til at drømmene går i oppfyllelse.

Drømmer og håp er noe vi mennesker alltid har hatt, men ingen har akkurat de samme drømmene som deg.

Vil du virkelig at dine drømmer og håp skal gå i oppfyllelse, er det ingen som kan hindre deg i å lykkes. For det aller viktigste er at du har tro på deg selv og mot til å gjøre ditt beste».

Dette diktet av ukjent opphav har jeg lest for mange i, for dem, en håpløs situasjon. Men hvis jeg som hjelper ikke mener det jeg leser, kan jeg like gjerne droppe det. Min empati, interesse, engasjement og holdninger vil skinne igjennom, bare ved å ta dette diktet fram og lese det. Jeg tror at den andre vil kunne kjenne på hjelperens engasjement og håp om en endring, noe som igjen vil kunne være med på å skape en relasjon som all samhandling er avhengig av. En god hjelp er jo all bruk av kreativitet, det som virker på en, virker kanskje ikke like godt på en annen. Selv liker jeg å sammenligne meg med en håndverker som har med seg en verktøykasse når han skal gjøre en jobb. Det trengs ulike verktøy. Jeg er derfor så glad for å ha lært ulike tilnærmingsmetoder som jeg kan bruke i dette arbeidet.

Leirbål

I arbeidet som hjelpere tar vi inn andres lidelse, smerte, angst og traumer. Det blir som giftstoffer som hemmer vår egen livsutfoldelse og vitalitet, og som over tid kan slite oss ut både som hjelpere og privatpersoner.

Jeg elsker begrepet leirbål. Tenk noe så fantastisk, å ha et leirbål og sette seg rundt for å dele ulike tanker og følelser. Isdal (2017, s. 177) skriver at «leirbålet skal fungere som en avgifting. I en avgiftingsprosess er det to grunnleggende ting som må skje: Vi må reagere … Vi må bli lyttet til …». Så hvordan skal vi få til dette? Hvordan skape rom, tid og forståelse for at vi trenger dette? Det trenger ikke være en krevende øvelse, men svært ofte er det jo det. Det å finne tid og rom er ofte det som krever mest.

Arbeidsmiljøloven stiller krav om et godt arbeidsmiljø i virksomheten (2006, § 4-1, punkt 1). På bakgrunn av dette kravet skulle det ikke være så vanskelig å finne adekvate tiltak som kan fremme arbeidsmiljøet. Så hvordan skal vi få dette til? Isdal (2017, s. 179) gir følgende råd:

·        Sett av fast tid, enten ukentlig eller et par ganger i halvåret

·        Finn en god metode som alle ansatte kan

·        Tilby ansatte fast veiledning med en kompetent veileder

·        Lei inn en ekstern «bålmester» som kommer jevnlig inn og har fokus på de ansattes reaksjoner

·        Lag en kollegastøtteordning

Tenk hvis en arbeidsplass hadde fått til alt dette! For en fantastisk arbeidsplass dette hadde vært!

Veiledning

Jeg er av den oppfatning at alle som jobber med mennesker har behov for veiledning. Dette for å holde ut i en jobb som kan kreve mye av deg, år ut og år inn og der du bare har deg selv som redskap. Sissel Tveiten (2019, s. 73) skriver:

«Veiledning legger til rette for at handlinger og det faglige og personlige grunnlaget for handlingene blir bevisste. Ved å rekonstruere og reflektere over situasjoner i veiledningen kan fokuspersoner bli bevisst egne handlinger og konsekvenser av handlingene, f.eks. ved å bruke iscenesettelse, logg og situasjonsanalyse».

Jeg jobber mye med veiledning av fagpersoner. Jeg synes dette er et veldig spennende og meningsfylt arbeid. Å møte fagpersoner, som er genuint interessert i faget sitt, er en berikelse også for meg som veileder. Jeg er nok ikke en helt tradisjonell veileder. Å rekonstruere og reflektere over situasjoner i veiledning synes jeg er viktig, men i tillegg er jeg veldig opptatt av å ta vare på den enkelte fagpersonen som menneske. Veiledning skal være et sted der det er høyt under taket og der det er mulig å ta opp det som du er opptatt av. Det skal være et sted du kan «trekke pusten» og fokusere på deg selv. På denne måten tror jeg at du vil kunne holde ut mange flere år i et hjelpeyrke.

Veiledning vil også kunne motvirke gjennomtrekk på arbeidsplassen, sykemeldinger og utbrenthet. Dette vil i sin tur også være samfunnsøkonomisk.

Et av mine veiledningsoppdrag gikk over en treårsperiode. Vi hadde jevnlige, fastsatte veiledninger hver annen uke. Det var ingen fast gruppe, gruppa var åpen og de som var på jobb deltok. Etter en tid viste det seg at fraværet i avdelingen gikk ned. Sissel Tveiten snakker i sin bok om at hensikten med veiledning er at mestringskompetansen til den enkelte styrkes (Tveiten, 2019). Det er lettere å være i en krevende jobb når man kjenner på en god mestringsfølelse. I tillegg er det trygt og forutsigbart å ha et veiledningstilbud som er fastsatt og som er i en ramme.

Jeg er kritisk til at veiledning prioriteres ned på bakgrunn av stramme økonomiske rammer. Jeg tror at for å holde på gode fagfolk og lage gode arbeidsforhold for disse, trengs jevnlig påfyll, både faglig og menneskelig. Dette kan ivaretas blant annet ved jevnlig veiledning. Da vil det bli lettere å kunne bruke sitt gode hjerte i tillegg til sin gode faglighet.

Sjiraffens hjerte veier 11 kilo og jeg har i denne fagartikkelen forsøkt å belyse viktigheten av å ha et stort, sunt hjerte for å kunne hjelpe andre mennesker på en god måte. I tillegg til dette trengs boklig lærdom, gode holdninger og empati, evnen til å skape en god relasjon, samt en genuin lyst til å gå et stykke vei sammen med et menneske som trenger det. For å holde ut i dette arbeidet trengs det fokus på selvivaretagelse. Det å lytte til egen kropp, det å kunne ha leirbål hvor vi kan dele med hverandre, og det å ha et stort og godt rom der det er høyt under taket hvor vi kan drøfte det som opptar oss. Både som fagpersoner og som mennesker. Her er det veiledning kommer inn. Først da kan vi bevare det store, gode hjertet vårt og gjøre en god jobb med sårbare sinn.