Av Ingelin Nauff Pettersen

ingelin.pettersen@sandefjord.kommune.no.

Spørsmålet om omsorgsovertakelse blir gjerne hovedfokus i saker for Fylkesnemnda, mens samvær vies relativt liten plass. Dette er naturlig fordi det er en alvorlig inngripen i et familieliv. Samvær har imidlertid betydning for hvordan saken kan utvikle seg, og hva som vil være til barnets beste i tiden framover.

I vedtak benyttes ofte standardformuleringer der det vises til plasseringens antatte varighet og formål med samvær, samt rettspraksis. I senere saker der samvær behandles isolert, er derimot vurderingene etter mitt syn langt mer grundige og tilpasset den enkelte sak.

Det finnes lite forskning på samværsordninger, men vi vet likevel stadig mer om hva som er bra og ikke for barn (Engelien, 2009, NOU 2012:5)

Lovmessig grunnlag

Barn og foreldre har i utgangspunktet rett til samvær med hverandre jfr. Lov om barneverntjenester [Bvl] paragraf 4-19 og FNs Barnekonvensjon art. 9. Prinsippet om barnets beste hjemlet i paragraf 4-1 og artikkel 3 skal være retningsgivende når Fylkesnemnda fastsetter samvær. Barnevernstjenesten kan senere utvide omfanget, men ikke redusere uten at det fremmes ny sak for nemnda. Foreldre kan kreve at samvær vurderes på nytt tidligst ett år etter forrige behandling av saken.

Samværsretten er et utslag av det biologiske prinsipp, der det anses som en egenverdi for barn og foreldre å opprettholde kontakt med hverandre. Kunnskapsstatusen i dag er en annen enn den som lå til grunn for lovverket som fremdeles benyttes i rettssystemet, der det biologiske prinsipp står sterkt (Sandberg, 2006). Det har skjedd en dreining mot det utviklingsfremmende tilknytningsprinsipp, som innebærer at kontakten i størst mulig grad skal støtte opp om barnets trivsel, tilknytning og utvikling (NOU 2012:5).

Rettspraksis benyttes gjerne som veiledning ved fastsettelse av samvær, og viser at det som oftest tilkjennes samvær fra fire til seks ganger i året.

Formål med samvær

Midlertidige plasseringer tilsier hyppige og mer langvarige samvær for å holde kontakten mest mulig ved like og gjøre en tilbakeføring lettere. Sjeldnere og kortere samvær er aktuelt dersom plasseringen antas å være langvarig, der tilbakeføring ikke kan påregnes eller ligger langt fram i tid. Formål med samvær vil da være å gi barnet kjennskap til hvem som er dets biologiske foreldre, og ikke å skape eller opprettholde en følelsesmessig tilknytning til dem (Haugli og Havik, 2010, NOU 2012:5).

For minoritetsbarn kan samvær være betydningsfullt for å opprettholde kontakt med kultur, språk og feiring av religiøse høytider. Dette forutsetter imidlertid at foreldrene benytter anledningen til dette. Jeg har erfart at det ikke alltid er tilfelle.

Stabilitet og kontinuitet

Det å vokse opp i en familie og beholde bånd til den gjennom livet gir kontinuitet. Det kan være viktig for barnets identitetsutvikling, og det å kjenne sin sammenhengende livshistorie. Ved omsorgsovertakelse brytes den viktigste kilden til kontinuitet, men tapet kan til en viss grad kompenseres ved samvær, bilder, minner og informasjon (Bunkholdt og Sandbæk, 2008).

På mitt arbeidssted benyttes livsbok som et hjelpemiddel for å skape kontinuitet, og fosterbarn informeres årlig om sin biologiske familie og bakgrunnen for at det bor i fosterhjem. Bilder av foreldrene brukes gjerne for å forberede små barn til samvær.

En omsorgsovertakelse skjer ofte for å oppnå større stabilitet i omsorgssituasjonen. Det vil si at barnet erfarer omsorgspersonene og hverdagen som forutsigbar, uten store eller hyppige endringer i væremåte eller rutiner. Mangel på stabilitet kan føre til en utrygg og desorganisert tilknytning, risiko for skjevutvikling eller skader i utviklingen (Bunkholdt, 2002).

Barnet har et særlig stort behov for ro, trygghet og forutsigbarhet når det skal bli kjent med og knytte seg til sine nye omsorgspersoner. Hensynet til kontinuitet må derfor underordnes behovet for stabilitet, dersom samvær har en negativ påvirkning på barnet. I mange tilfeller kan imidlertid samvær fungere slik at begge deler blir ivaretatt samtidig.

Barnets alder og mening

Barn har rett, men ikke plikt, til å uttale seg i saker som omhandler dem jfr. Bvl paragraf 6-3 og FNs Barnekonvensjon artikkel 12. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med alder og modenhet. I tillegg må styrken og fastheten i ønskene vurderes, og hvorvidt barnet forstår konsekvensene av sitt uttalte ønske (Haugli og Havik, 2010, Bunkholdt, 2014).

I tillegg er det etter min mening viktig å vurdere hvorvidt barnet kan være parentifisert, det vil si påvirket av sin lojalitet til foreldrene, presset eller styrt av noen til å si en konkret ting. Noen ganger vil uansett andre argumenter kunne veie mot barnets synspunkt og nødvendiggjøre en annen løsning.

Forhold ved foreldrene

Foreldrenes egenskaper og fungering, hva som ligger til grunn for omsorgsovertakelsen og konsekvenser omsorgssvikten har hatt, kan påvirke barnet under samvær (Haugli og Havik, 2010). Noen foreldre har problemer med å være trygge og kontrollerte voksenpersoner ved at de viser sterke følelsesmessige reaksjoner under samvær. Andre kan slite med rus eller psykiske problemer, eller fungerer kognitivt svakt. Noen foreldre velger å prioritere egne behov framfor barnets, eller møter ikke opp til samvær. Alt dette kan oppleves uforutsigbart og vanskelig for barnet, særlig dersom det skjer flere ganger (Koch og Walstad, 2005).

Dårlig omsorgskompetanse medfører imidlertid ikke nødvendigvis like dårlig samværskompetanse. Samvær foregår i et begrenset tidsrom, noe som krever mindre av foreldrene. Min erfaring er at veiledning på gjennomføring av samvær og oppdatert informasjon om barnet i tillegg kan gi foreldre bedre forutsetninger for å skape gode samvær.

Samarbeidsevner og konfliktnivå

Foreldre kan ha problemer med å forstå og akseptere behovet for en omsorgsovertakelse. Følelser som savn, fortvilelse, sinne, og maktesløshet kan påvirke samarbeidet på en negativ måte. Enkelte bruker samvær til å involvere barnet i uenighetene som foreligger, eller forteller barnet at det skal flytte hjem igjen selv om dette er usannsynlig eller uavklart. Noen fremmer jevnlige krav om tilbakeføring av omsorgen eller økt samvær. Dette fører blant annet til ustabilitet for barnet, relasjonell uro, og i verste fall fare for brudd i fosterhjemmet (Bunkholdt, 2002, Haugli og Havik, 2010).

Noen barn blir satt i en lojalitetskonflikt ved at foreldrene snakker negativt om fosterforeldrene. Jeg kjenner til tilfeller der foreldre har sagt til barnet under samvær at fosterforeldrene bare har barnet for pengenes skyld, og at de ikke er like glade i barnet som dem. Dette kan føre til at omsorgen og utviklingsstøtten fosterforeldrene tilbyr, ikke vil ha like god effekt. I verste fall kan det gjøre at barnet hindres i ny tilknytning, tilhørighet og positiv utvikling. Ifølge Haugli og Havik (2010) er det slik at jo større motstand foreldrene viser, jo mindre samvær vil barnet antakeligvis klare å håndtere eller ha utbytte av.

Reaksjoner ved samvær

Barn kan få en rekke ulike fysiske og psykiske reaksjoner både før, under og etter samvær. Jeg har opplevd tilfeller der barn også har regrediert og gått tilbake i utvikling. Dette kan være belastende for fosterhjemmet, som opplever at det de har lagt mye tid og krefter i å bygge opp, blir brutt ned igjen i forbindelse med samvær. Spesielt slitsomt kan det være dersom samværene er så hyppige at barnet ikke får ro til å komme seg mellom hver gang.

Samvær kan for mange barn oppleves svært stressende. Når stresset øker, minsker muligheten til å kunne trekke eventuelle positive elementer ut av samværet. I stedet brukes kreftene på å beskytte seg selv og håndtere situasjonen. Vedvarende stress kan være skadelig for barnets utvikling, og bidrar antakelig heller ikke til at barnet får noe bedre eller godt forhold til foreldrene (Engelien, 2009).

En viss uro i forbindelse med samvær er naturlig og påregnelig, da det kan handle om savn, spenning eller usikkerhet. For noen kan imidlertid samvær vekke vonde minner eller virke retraumatiserende. Dersom reaksjonene overskrider det som vurderes som normalt, er sammensatte, motstridende og påvirker barnets hverdag eller utvikling i vesentlig grad, må det tas på alvor. Reaksjoner som øker i intensitet og varighet må også tillegges vekt (Engelien, 2009, Bunkholdt, 2014). Reaksjonene gir nyttig informasjon om hvordan barnet opplever samvær, uavhengig av om barnet har et godt utviklet språk eller ei.

Tålegrense versus behov

Barn som reagerer med sorg, savn eller protester på atskillelsen fra foreldrene, kan ha behov for samvær. Barnet kan få bekreftet direkte fra foreldrene at flyttingen ikke er barnets skyld, og at foreldrene fortsatt bryr seg. Videre kan samvær gjøre det lettere å forstå hvorfor en flytting var nødvendig, og gi barnet et mer realistisk bilde av foreldrene. Sannsynligheten for at barnet klarer å mestre det som har skjedd og drar nytte av sin nye omsorgssituasjon, vil da kunne øke (Bunkholdt og Sandbæk, 2008, Haugli og Havik, 2010).

Store barn vil ofte evne å ha et forhold til både foreldre og fosterforeldre, mens de små fortrinnsvis vil knytte seg til sine nye omsorgspersoner slik at behovet for samvær ikke er like prekært. De små har heller ikke kognitiv kapasitet til å forstå at det som en gang var farlig, ikke lenger er det, og trenger større beskyttelse (Engelien, 2009).

Medfødte egenskaper og bakgrunnserfaringer gjør også at barn har ulike behov. Noen er robuste, mens andre er mer sårbare. Det finnes fylkesnemndsvedtak der samvær begrunnes med at barnet vil tåle omfanget. Faren ved å velge en tålegrense er at man ikke kan vite om denne er blitt vurdert riktig, før det er for sent (Havik, 2008). En kan dermed risikere at samværet går på bekostning av barnets behov og barnets beste.

Dersom foreldrene skal ha samvær hver for seg, bør det vurderes hvor mye som er tilrådelig før totalvirkningen kan bli uheldig og belastende for barnet.

Praktisk gjennomføring

Den praktiske gjennomføringen kan ha betydning for hvordan samvær fungerer. Foreldre kan ha behov for transport, hjelp til å huske samværsdatoer, og bistand til å planlegge innhold i samværet. Tidspunkt og sted må tilpasses barnets hverdag og behov, og stor geografisk avstand kan være en ekstrabelastning. Noen barn har behov for å ha fosterforeldre til stede eller tilgjengelig som en trygghet under samvær.

Tilsyn fra barnevernstjenesten kan sikre at barnet blir ivaretatt og ikke utsettes for fare, skade eller psykiske belastninger (Haugli og Havik, 2010). Min erfaring er at tilsyn uavhengig av dette kan ha en positiv effekt der foreldre har behov for eller nytte av fortløpende veiledning i samspill med barnet. Samværskompetansen kan således forbedres, og det vil være lettere å følge opp barnet i etterkant fordi man kjenner til alt som har skjedd under samværet.

Et samarbeidsprosjekt

Samvær må i størst mulig grad støtte opp om barnets trivsel og utvikling, slik at det virker utviklingsfremmende eller i hvert fall nøytralt. Det må i minst mulig grad være til skade, eller påføre barnet belastninger som hemmer utvikling. Alle involverte parter må gjøre sitt for å få til dette. Dersom det ikke går og samvær hindrer at målsettingen med plasseringen blir nådd, må det vurderes om samvær bør reduseres eller stoppes for en periode. Samvær er ofte til det beste for barnet, men ikke i alle tilfeller og for enhver pris.

Barn har ulike behov, relasjonserfaringer og sårbarheter som må tas hensyn til. Det som er bra for ett barn, er ikke automatisk det beste for alle. Derfor er det lite hensiktsmessig å lage en norm for hva som er «riktig» samværsomfang i barnevernssaker, noe også Høyesterett har påpekt i rettspraksis. Flere forhold bør tas med i vurderingen, slik denne artikkelen beskriver.

Det beste vil etter min mening være om vi så tidlig som mulig, gjerne allerede i begjæringen om omsorgsovertakelse, klarer å foreslå et samværsomfang tilpasset det enkelte barnet. Dette krever at det brukes tid på argumentasjonen, slik at standardformuleringer i størst mulig grad kan unngås. Samtidig kan det være vanskelig å vite hva som er best, før man har gjort seg noen erfaringer. Det kan også skje endringer underveis som må tas hensyn til. Derfor er det nødvendig å evaluere samværsordningen jevnlig, samt ta initiativ til å foreta justeringer ved behov. Da øker sannsynligheten for at samværsomfanget i størst mulig grad ivaretar hensynet til barnets beste til enhver tid.