Hilde Sophie Gard" />

Colourbox / KMJ

Samtaler i barnevernet med barn i høykonfliktfamilier

«Når mamma og pappa krangler … så krangler de om meg …. jeg spurte om de kranglet før jeg ble født … de sa at de ikke gjorde det». Når vi skal snakke med barn som Alfred, setter vi sammen komplementære team, som har den nødvendige personlige og barnevernsfaglige kompetansen til å kunne gå inn i et samspill.
26.09.2022
10:00
26.09.2022 14:25

Når barnevernet undersøker omsorgssituasjonen til barn som lever i høykonfliktfamilier, skal barnet være en aktiv deltaker (FNs Barnekonvensjon, Barnevernloven). For barna innebærer dette retten til å snakke med voksne, som de knapt kjenner om de vanskeligste tingene i livet.

Det er en utfordring for oss som barnevernsarbeidere å håndtere den innebygde motsetningen det er mellom det formelle beslutningssystemet i barnevernstjenesten, som gir begrenset tid til avklaring av barnets omsorgssituasjon, og behovet for tid til å skape tillit og trygghet i samtalene med barnet (Øvreeide, 2019).

Det tar tid å bygge tillit og skape trygge relasjoner. Et tillitsforhold er et forhold som stadig må bekreftes. I en hektisk hverdag i barnevernstjenesten, hvor hver saksbehandler kan ha et tosifret antall undersøkelser parallelt, og hvor det er raske skifter mellom de ulike sakene og møtevirksomhet, er det en stor utfordring å skape det rommet som er nødvendig for å kunne skape trygge relasjoner til barnet.

Det er vår erfaring at en måte å ivareta barnet på, er å sette sammen komplementære team, som har den nødvendige personlige og barnevernsfaglige kompetansen til å kunne gå inn i et samspill med barnet, hvor barnet føler seg sett og ivaretatt. 

I denne artikkelen vil vi dele våre erfaringer fra vårt samarbeid i et slikt team. Vi vil bruke Alfred og hans erfaringer for å illustrere dette. Artikkelen er en utdyping av vår forrige artikkel som handlet om teamarbeid som ressurs i undersøkelsesarbeid i barnevernstjenesten.

Å ta en for laget

«Når mamma og pappa krangler … så krangler de om meg …. jeg spurte om de kranglet før jeg ble født … de sa at de ikke gjorde det …»

Skolen meldte bekymring da de så at Alfred ikke greide å konsentrere seg om skolearbeidet og ofte virket trett og trist. Når læreren hadde spurt hvordan han hadde det, hadde han svart at han hadde det bra, at han bodde litt hos hver av foreldrene og at det var fint.

I samtale med foreldrene omtalte de Alfred som empatisk, snill og flink. De trodde ikke han merket så mye til konfliktene mellom dem som foreldre. Selv om foreldrene var positive til at vi snakket med ham, ga de uttrykk for en underliggende frykt for barnevernet. De sa de ikke forsto hvorfor barnevernet skulle involvere seg i familiens private forhold. Det førte til mer stress enn det som allerede var i familien (RKBU Nord, 2020).

«Når jeg kommer til mamma på fredager så vil hun jeg skal høre på når hun forteller om alt det slemme pappa har gjort mot henne …. hvis jeg ikke gjør det så blir det ikke noe hyggelig i helgen … hvis jeg forteller noe morsomt som pappa og jeg har gjort … så blir hun sint og lei seg ….»

Etter å ha snakket med Alfred forsto vi at han var direkte involvert i foreldrenes konflikter, og at han ble eksponert for deres gjensidige mistillit og aggressive samspill. Han var satt i en skvis mellom foreldrene allerede før han kom til samtalen med teamet.

Vi merket en usikkerhet hos Alfred, og at han var redd for at foreldrene kunne reagere negativt hvis han fortalte noe han trodde de ikke ville like. I samtalene med oss virket det som han ikke eide ordene sine selv, men snakket på vegne av foreldrene, som om en, eller begge foreldrene, hadde instruert ham til å si det som tjente deres sak. Da han fikk vite at han skulle snakke med oss, ble han satt i enda en skvis. Uansett hva han sa, visste han at det ville bli feil for en av foreldrene, som ville bli sint på ham eller skuffet. Han var som alle barn helt avhengig av foreldrene sine, og gjorde alt for å bevare relasjonen til dem. Han kunne risikere å bli avvist av dem, eller i verste fall miste dem. Da var tryggere ikke fortelle så mye, eller fortelle en fantasifull solskinnshistorie. Samtidig var han oppdradd til å svare voksne høflig når de stilte spørsmål, og ikke lyve. Det krevde mot av ham å skulle takle disse dilemmaene til det beste for familien (Øvreeide, 2019).

Da foreldrene fremmet sak for retten om fordelingen av samværet med Alfred, kom det enda flere profesjonelle voksne på banen som skulle snakke med ham; familieterapeuten på Familievernkontoret og psykologen i retten.

Etter at undersøkelsen og rettssaken var over, fortalte han litt om hvordan det hadde vært for ham:

«Nå skal du skal ikke ha flere samtaler …»

«Det er fint … da slipper jeg å lyve mer …»

«Har du løyet?»

«Nei ikke løyet akkurat … bare fortalt litt forskjellig ….»

Alfred hadde prøvd å mestre det kunststykke det er å manøvrere best mulig mellom de ulike instansene og voksne. Det var opp til ham å tolke spørsmålene riktig, og at svarene han ga ikke førte til nye problemer for familien.

Å være nysgjerrig og til stede

«Jeg har snakket med flere som ville vite mye om meg … de skrev på arkene sine mens jeg snakket …. jeg tror de egentlig ikke brydde seg om meg … de skulle bare fylle ut arkene sine … de arkene var sikkert veldig viktige …»

For at vi skulle få en dialog med Alfred, var det avgjørende at vi greide å formidle til ham at vi var nysgjerrige og interesserte. Målet var at han opplevde at det var trygt å snakke fritt, slik at han ikke ble spurt så mange spørsmål (Gamst, 2019).

Da vi forhåndsinnstilte oss før møtet med ham, prøvde vi å finne ut hvordan vi best kunne nærme oss ham. Vi kunne ikke garantere at han kom til å få hjelp, fordi det avhang av at foreldrene samtykket til det. Så hvorfor skulle han fortelle hvis han ikke trodde han kom til å få hjelp? Alfred var årvåken og på vakt da vi møtte ham. Vi hadde et stort ansvar for å skape kontakt med ham på en måte som gjorde ham trygg. Å lytte aktivt er en kompleks ferdighet, og det er gjennom den vi kan fremstå som genuint interesserte. Det skjer ikke bare med ord, men gjennom vårt blikk og ansiktsuttrykk, gester og tonen i stemmen. Han ville komme til å fange opp alle de tilsynelatende små bevegelsene og blikkene våre som kunne skape en forbindelse og dialog (Beesley et al, 2018).

Ved å være to som lyttet sammen, og som hadde ulike måter å nærme seg ham på, kunne vi velge hva som syntes å være den beste måten for ham. Hvis han var tilbakeholden og sky, kunne vi nærme oss mer forsiktig, enn om han selv var mer utadvendt og tillitsfull. En annen styrke ved å være to, var at vi kunne følge med på hvordan den andre forholdt seg til ham, og hjelpe hverandre med å justere oss underveis. Det ville alltid være en fare for at vi uforvarende kunne si, eller gjøre noe som skapte usikkerhet hos ham. Vi så jo ikke oss selv utenfra, og trengte å bli gjort oppmerksom på feilpasninger (Heap, 2005).

Å skape kontakt

«Jeg grudde meg først … men så begynte vi å snakke om fotball som er det beste jeg vet … Thomas er også fotballspiller …. han heier på Liverpool og jeg heier på Manchester United!»

Fotballen ga oss en inngang til Alfreds hverdag. Det var en naturlig kobling inn til det vanskelige temaet som bekymringsmeldingen dreide seg om; foreldrenes høye konfliktnivå. Den felles fotballinteressen ble linken til å snakke om det vanskelige (Gamst, 2019).

«Pappa sier at mamma ikke får lov til å komme og se på når jeg spiller kamp i hans uker … Det synes jeg er dumt for da ser hun ikke når jeg scorer … Noen ganger kommer mamma likevel … da står hun helt på den andre siden av banene der pappa er …»

Det var i de små hendelsene i hverdagen at foreldrenes konflikter fikk store konsekvenser for Alfred. Ved å dele disse erfaringene kunne teamet kartlegge foreldrenes ivaretakelse av ham, og om de greide å skjerme ham for konfliktene de hadde seg imellom (Ibid, 2019).

Vi hadde gode muligheter til å treffe Alfred på hjemmebanen ved å bruke våre ulike interessefelt og personlige ulikheter. Ulikhetene ga oss et større repertoar i kontaktetableringen. For ham ble det mindre skummelt å snakke med oss når han kunne bli litt kjent med oss først, og å kunne dele sin interesse med en av oss (Heap, 2005).

Å lytte til tausheten

Alfred var i en maktsvak posisjon i møtet med alle de profesjonelle voksne, og han hadde et stort behov for å bli forstått og ivaretatt. Han var, som alle barn, spontan og hadde ikke tilegnet seg den samme sosiale kamuflasjen som voksne. Han kunne ikke snakke om vanskelige ting på en distansert og tildekkende måte. Det innebar at han var helt prisgitt at vi forsto hvilke dilemmaer og utfordringer han sto midt oppe i (Christoffersen, 2011).

Selv om Alfred var spontan, var det også noe han holdt tilbake. Mye av den kunnskapen han hadde, var implisitt og taus. Sammen prøvde vi å finne mer ut av hva tausheten hans rommet. Teamet var en viktig arena å reflektere om dette på.

Tausheten kunne henge sammen med at han var klar over at en del av det som skjedde i hverdagen måtte skjules og ikke røpes. Han kunne bruke tausheten for å beskytte foreldrene, og for å beskytte sin egen relasjon til dem (Levin, 2001).

Det kunne være opplevelser og erfaringer som det er vanskelig, og kanskje umulig for ham å sette ord på. Ved å stå midt i konfliktfeltet mellom foreldrene fikk han mange kroppslige erfaringer som han opplevde gjennom sansene. Det hadde gitt ham en kroppslig forståelse av virkeligheten som gjorde ham utrygg og redd, men som ikke kunne formidles gjennom ord. Tausheten kunne romme erfaringer av avmakt og ensomhet (Merleua-Ponty, 1994).

Ved å være to kunne vi ha gode muligheter til å fange opp flere signaler, og oppfatte hva Alfred kommuniserer gjennom tausheten, fordi vi sanset og fanget opp ulike ting. Vi kunne innta ulike posisjoner ved at en gikk tettere på følelsesmessig, mens den andre observerte litt på avstand. Vi hadde et stort utbytte av å kunne dele observasjoner og få innspill fra hverandre, noe som utvidet perspektivet vårt (Heap, 2005).

Å være midt i en «live session»

Alfred satt mellom foreldrene på møtet. Plutselig begynte foreldrene å krangle høylytt om noe de var uenige om i konklusjonen. Vi forsøkte å stanse dem, men de hadde oppmerksomheten kun rettet mot hverandre og de ignorerte våre anmodninger. Alfred satt helt stille og søkte blikkene våre: «Det er akkurat sånn det er … nå vet dere hvordan det er …»

Vi ble sittende maktesløse midt i en «live session» med gjensidig ufiltrert og gjensidig aggresjon. Det ga oss en viktig kunnskap om Alfreds omsorgssituasjon. Det var lett for oss å forholde oss til det han selv fortalte om foreldrenes krangling, fordi det ble med en viss distanse. Imidlertid var det en risiko for at vi bare forholdt oss til overflaten av utfordringene han levde med, og at alvoret gikk under radaren hos oss. De fleste foreldrene krangler jo i en skilsmisseprosess. Da så vi hvordan de totalt ignorerte Alfred, noe som ga oss en påminnelse om hvor lite empati han ble møtt med, og hvor skremmende og utrygt han hadde det i familien (Ekeland, 2014).

«Jeg pleier å gå inn på rommet mitt når de begynner å krangle … så legger jeg meg under dyna og holder hendene for ørene …»

Denne opplevelsen ble et vendepunkt for oss i saken, ved at vi så den følelsesmessige brutaliteten han ble utsatt for med egne øyne. Det var samtidig et vendepunkt for Alfred. Han visste at han ikke var alene lenger, fordi vi visste hvordan han hadde det, og at han visste at vi visste.

I rollen som undersøker var det tøft det å skulle gå tett på Alfred og hans situasjon for å finne mer ut av den bekymringen vi hadde for ham. Vi merket at det var fristende å prøve å kompensere ved å trøste, eller si eller gjøre noe som kunne gjøre situasjonen litt mindre brutal for Alfred, istedenfor å være sammen med ham i det vanskelige. Samtidig forsto vi at det ikke bare var for å skåne ham, men også for å skåne oss selv at vi tenkte sånn (Nilsen, 2020.) 

Ved å kunne dele disse erfaringene i teamet, ble vi mer klar over våre begrensninger. Dersom vi ikke var nok skjerpet, kunne vi risikere å overse viktige ting og for raskt velge et bestemt perspektiv og følge det. For å kunne ivareta ham og gjøre gode faglige vurderinger, var det avgjørende at vi greide å holde flere perspektiver oppe samtidig, og ikke konkluderte for raskt (Askeland, 2011).

Dialogen vi hadde i teamet i etterkant var en støtte, men også en påminnelse om at det alltid ville være en fare knyttet til å utsette seg for de belastningene høykonfliktsakene påførte oss. Faren for at vi kunne komme til å lukke oss og stagnere ville alltid være til stede. Teamet var et sted vi kunne dele de vanskelige tingene, og bevisstgjøre egne følelser og bearbeide reaksjoner. Vi lærte noe viktig, og det gjorde oss bedre rustet til å stå i slike situasjoner i fremtiden (Rønnestad & Skovholdt, 1991).

Å være i flytsonen

Arbeidet med høykonfliktfamilier er svært krevende og kan lett skape en følelse av maktesløshet. Hvis vår maktesløshet hadde møtt Alfreds maktesløshet, blir det lite vi kan gjøre for å hjelpe ham. Da ville det være lett å bli dratt inn i konfliktene mellom foreldrene og miste fokuset på Alfred (Ekeland, 2014)

Teamets kompetanse besto av flere ferdigheter. Vi hadde ulik erfaringsbakgrunn. Vår felles kompetanse var den barnevernsfaglige og kunnskap om konflikter og konflikthåndtering. Likevel vil vi fremheve tilliten i teamet som den viktigste ferdigheten. Tilliten gjorde arbeidet inspirerende og den motiverte oss. Vi kunne være trygge og vise empati i møtet med Alfred, noe som gjorde det mulig for ham å etter hvert senke guarden. Samtidig disiplinerte og skjerpet tilliten oss, fordi vi utførte arbeidet sammen og delte ansvaret for å løse oppgaven. Vi tålte å stå i det uavklarte, komplekse og konfliktfylte, og vi erfarte at vi tidvis var i flytsonen ved at ferdighetene våre balanserte med utfordringene. Samarbeidet i teamet kom til syvende og sist Alfred til gode. Han opplevde å bli sett og forstått, og kunne påvirke konklusjonen på undersøkelsen til sitt eget beste (Andreassen & Wadel, 1989).

Hilde Sophie Gard

Privat

Klinisk sosionom med master i sosialt arbeid og videreutdanning i konfliktarbeid og mekling og familieterapi og gruppearbeid. Arbeider på Barnevernvakten i Asker og Bærum, som ofte kommer i kontakt med høykonfliktfamilier i akutte kriser/konflikter.

Thomas Wæhler

Privat

Barnevernspedagog med videreutdanning i konfliktarbeid og mekling. Arbeider i barnevernstjenesten med undersøkelsesarbeid i høykonfliktfamilier.

Referanser

Andreassen, K.S. & Wadel, C. (1990). Ledelse, teamarbeid og teamutvikling i fotball og arbeidsliv. Flekkefjord. SEEK A/S.

Askeland, G.A. (red.) (2011). Kritisk refleksjon i sosialt arbeid. Universitetsforlaget.

Barne- og likestillingsdepartementet (1992). Barnevernloven. Lov om barnevernstjenester.

Christoffersen, S. Aa. (2011). Profesjonsetikk. Om etiske perspektiver i arbeid med mennesker. Oslo: Universitetsforlaget.

Beesley, P., Watts, M., Harrison, M. (2018). Developing your communication skills in social work. SAGE Publications Ltd.

Ekeland, T. J. (2014). Konflikt og konfliktforståelse. Oslo: Gyldendal Akademiske.

FN (1989). FNs konvensjon om barnets rettigheter.

Gamst, K.M.T. (2011). Profesjonelle barnesamtaler. Å ta barn på alvor. Universitetsforlaget.

Havnen, K.J.S., Christiansen, Ø., Ljones, E.H., Lauritzen, C., Paulsen, V., Jarlby, F., Vis, S.E. (2020). Å medvirke når barnevernet undersøker. En studie av barn og foreldres medvirkning i barnevernets undersøkelsesarbeid. Barnevernets undersøkelsesarbeid, delrapport 5, RKBU Nord.

Heap, K. (2005). Gruppemetode for sosial– og helsearbeidere. Oslo. Gyldendal Akademiske.

Levin, I. (2004). Hva er sosialt arbeid. Oslo. Universitetsforlaget.

Merleua-Ponty, M. (1994). Kroppens fenomenologi. Oslo Pax Forlag.

Nilsen, A-L. N. (2020) Hvem er jeg i møte med barn – og hvem vil jeg være? RVTS Nyheter 2020.

Rønnestad, M.H. & Skovholt, T. M. (1991) En modell for profesjonell utvikling og stagnasjon hos terapeuter og rådgivere. Tidsskrift for Norsk Psykologforening 28. (s. 555-567).

Øvreeide, H. (2019) Samtaler med barn. Metodiske samtaler med barn i vanskelige livssituasjoner. Cappelen Akademiske.

26.09.2022
10:00
26.09.2022 14:25

Hilde Sophie Gard

Privat

Klinisk sosionom med master i sosialt arbeid og videreutdanning i konfliktarbeid og mekling og familieterapi og gruppearbeid. Arbeider på Barnevernvakten i Asker og Bærum, som ofte kommer i kontakt med høykonfliktfamilier i akutte kriser/konflikter.

Thomas Wæhler

Privat

Barnevernspedagog med videreutdanning i konfliktarbeid og mekling. Arbeider i barnevernstjenesten med undersøkelsesarbeid i høykonfliktfamilier.