rasjon: Colourbox.com

På tide å utvide fagkompetansen i tjenestene for utviklingshemmede

Utviklingshemmede er mer utsatt for overgrep og traumer enn andre. Det trengs mer kunnskap for å skille ulike symptomer og gi god hjelp.
22.01.2021
10:35
22.01.2021 10:35

I mange år har vi jobbet for å styrke mennesker med utviklingshemming sin medvirkning i eget liv, for en meningsfylt hverdag med jobb, aktiviteter og en god helse. Med god helse menes ofte den fysiske helsen, med et sunt kosthold og fysisk aktivitet. Det vi derimot ser er at vi henger etter på psykisk helsearbeid. Det finnes lite kompetanse, og dette blir ofte sett på som en del av personens utviklingshemming.

Utsatt for vold og overgrep

Personer med utviklingshemming er to til tre ganger oftere utsatt for overgrep enn øvrig befolkning (Kvam, 2001). Dette kan ha sitt utspring i at funksjonsnedsettelsen påvirker evnen til å ivareta egne interesser (Bjønnum & Myklebustad, 2017, s. 13).

«Når mental og fysisk alder ikke samsvarer kan det skape særskilte utfordringer som ikke alltid oppfattes eller ivaretas av omsorgspersoner og nettverk» (Helse- og omsorgsdepartementet, 2016, s. 49).

Enkelte forskere og praktikere hevder at mange utviklingshemmede har et så sterkt ønske om å være som andre, at de kan godta å bli behandlet dårlig i stedet for å ikke være delaktig i relasjonen.

Å oppleve traumer er slett ikke uvanlig, og det er normalt å få en psykisk reaksjon i etterkant av en potensielt traumatisk hendelse. Utviklingshemmede kan ha gode forsørgere og likevel utvikle utviklingstraumer i sin oppvekst på bakgrunn av begrensninger ved seg selv.

Kvinner med lett til moderat utviklingshemming er mer utsatt for vold og seksuelle overgrep enn kvinner med sterkere grad av utviklingshemming. Det kan komme av at disse kvinnene ikke klarer å si ifra om eventuelle overgrep. Det er overveiende sannsynlig at kvinner med psykisk utviklingshemming er 80 prosent prosent mer utsatt for seksuelle overgrep enn befolkningen ellers (Grøvdal 2013).

Utviklingshemmede barn er ekstra sårbare for overgrep på bakgrunn av at foreldre har vansker med å knytte seg følelsesmessig og at disse barna har utfordrende atferd. Gutter generelt er mer utsatt for vold og overgrep utenfor hjemmet enn kvinner, samt at gutter med utviklingshemming i større grad utøver vold og overgrep på andre gutter med utviklingshemming (Grøvdal 2013).

Forveksling av symptomer

Hos personer med utviklingshemming er det sannsynlig at traumer og overgrep ikke blir oppdaget og dermed ikke blir behandlet riktig fordi symptomene kan forveksles med angst og depresjon. I tillegg er det mulig at unnvikelse etter traume kan forstås som utfordrende atferd.

Ved PTSD (posttraumatisk stresslidelse) er de ytre symptomene lettere å observere fordi de ofte er mer synlige, for eksempel at personen er på vakt, anspent, irritabel, ikke finner ro og dermed sover dårlig, i motsetning til om personen opplever påtrengende og plagsomme minner og mareritt (Kildahl et al., 2019).

Forveksling av symptomer på en eventuell PTSD og det som andre vil se på som en del av diagnosen til den enkelte, kan forringe det arbeidet tjenesteyter skal utføre. Om vi oppfatter det som utfordrende atferd, i stedet for en reaksjon på et eventuelt traume, vil vi kunne bidra til å eskalere en atferd. Dette vil over tid kunne bidra til å brenne ut tjenesteytere, samt gi utrygghet hos tjenestemottakere. Vi kan jobbe målrettet for atferdsendring, men kan likevel unngå kjerneproblematikken.

Mange er avhengige av at de som tolker og melder fra om deres traumer, også skal se deres reaksjoner og tolke behov i etterkant. Dette kan gi rom for store variasjoner i hvordan den enkelte blir møtt.

Identifisering av traumesymptomer

Mennesker med utviklingshemming har høyere risiko for å utsette seg for uheldige situasjoner og videre utvikle PTSD (Kildahl, Bakken, Iversen & Helverschou, 2019 s. 3).

Som tidligere nevnt, kan det være vanskelig å oppdage og kjenne igjen reaksjoner og symptom på traumer, overgrep og PTSD hos personer med utviklingshemming. Det meste av forskningen som er gjort tidligere, handler om befolkningen generelt og det er ikke tatt hensyn til utviklingshemming. Der det derimot er gjort forskning, er det vanskelig å konkludere med et resultat som man ser er gjennomgående (Kildahl et al., 2019).

Noen barn tåler stress bedre enn andre og klarer å tenke klart selv med mye støy og høy puls. Sårbare barn kan ha problemer med å konsentrere seg og ta imot informasjon hvis de føler seg truet. De kan ha problemer med å regulere egne følelser og å tilpasse seg sosialt. I toleransevinduet hviler hjernens alarmsystem. Der klarer barnet seg selv, og utenfor toleransevinduet må barnet ha hjelp fra voksne.

Det finnes fire hovedgrupper av symptomer på PTSD: ukontrollerte gjenopplevelser, unnvikelse, negative endringer i tanker og følelser og endringer av fysiologisk aktivitetsnivå.

Kildahl et al. viser til at det er lettere å oppdage ytre symptomer på traume gjennom endring av atferd hos den utsatte enn å oppdage indre symptomer, som unngåelse og gjenoppleving av traume (2019 s. 16).

Hva kan tjenesteyter bidra med?

Som tjenesteytere kan vi bidra med å være mer bevisst vår rolle som hjelpere og være med på å utfordre systemet. I dag er helsehjelp for sårbare grupper i stor grad lagt opp til å gi nødvendig helsehjelp som beskrevet i loven (Helse- og omsorgstjenesteloven §4-1. 2011). Det er viktig at vi oppdaterer rutiner og prosedyrer om blant annet seksuell, fysisk og psykisk helse, for å forebygge og avdekke vold og overgrep, samtidig som både tjenesteyter og mottaker kontinuerlig veiledes. Tjenesteyters kompetanse, både forebyggende og avdekkende, er i stadig endring, og kunnskap må etterfylles. Vi ser på økt traumeforståelse som en ny og viktig bidragsyter til å forstå hele mennesket, og slik kunnskap burde inkluderes i arbeidet med denne utsatte gruppen.

Som nevnt tidligere er utviklingshemmede mer utsatt for traumer enn befolkningen generelt, og vi ser at det fortsatt mangler et traumebevisst fokus blant tjenesteytere i kommunen. Traumebevisst forståelse setter søkelys på tilknytning og ser på hvordan det kan bidra til kvalitet i miljøarbeidet. (Thommesen & Neumann, 2019).

Endringer i hjerne

Traumebevisst forståelse er delt inn i tre grunnpilarer: trygghet, relasjon og følelsesregulering. Et traume kan medføre endringer i hjernen og det er viktig å være bevisst dette som tjenesteyter. Men det finnes lite forskning på traumer hos utviklingshemmede (Nordanger & Braarud, 2018). Vi kan derfor bare anta at et potensielt traume vil ha større innvirkning på personer med utviklingshemming enn på andre. Vi tenker at utviklingshemmede kan ha mindre forståelse for en potensielt traumatisk opplevelse, og derfor er det særdeles viktig med god og grundig kunnskap om temaet krise.

For å gjøre en god jobb med traumeutsatte er det viktig med god traumeforståelse og kunnskap om hjernen. Traumebevisst forståelse viser til at hjernen reagerer ved farer og belastninger, og er delt inn i overlevelseshjerne, følelseshjerne og tenkehjerne, «den treenige hjerne» (Thommesen & Neumann, 2019, s. 61).

Disse delene reagerer på bestemte måter på de påkjenninger de blir utsatt for. Normalt vil de ulike delene av hjernen samarbeide, men ved traumatisering blir balansen forstyrret og det vil vise seg som redsel, skepsis, mistillit, unnvikelse eller uvennlighet i omgivelsene (Nordanger & Braarud, 2018).

Å se smerten bak atferden

Traumebevisst forståelse fokuserer på toleransevinduet. Toleransevindu viser til det spennet eller den sonen vi mennesker har som gjør at vi er oppmerksomme overfor andre personer og inntrykk. Denne sonen bør ikke være for høy (hyperaktivering) og ikke for lav (hypoaktivering), men midt imellom. Grensen mellom disse stadiene vil variere fra person til person (Nordanger & Braarud, 2018; Thommesen & Neumann, 2019).

Hvis tjenesteytere har solid kunnskap vil det mest sannsynlig være til støtte for personen som sliter. Da vil tjenesteyter raskt observere når tjenestemottaker er utenfor toleransevinduet sitt og heller prøve å støtte og berolige personen slik at det er mulig å få kontakt og denne kan motta beskjeder.

Der er et viktig miljøarbeid å kunne se smerten bak atferden uansett diagnose, og tenke at personen ikke er vanskelig, men har det vanskelig (Thommessen & Neumann s. 10).

Personalet må være bevisst hvordan de kommuniserer, hvilke krav vi stiller og hvordan vi stiller dem. Vi må gi støtte og vise forståelse i møte med noen som har det vanskelig. Og vi må være bevisst egne reaksjonsmønstre i vanskelige situasjoner.

I traumebevisst omsorg har ikke tjenesteyter søkelys på straff og konsekvenser fordi handlingen som den traumeutsatte utfører ikke er en bevisst handling. Det vil derfor ikke være formålstjenlig med straff i situasjonen der utagering skjer.

Personalet bør være bevisst sitt eget toleransevindu for å være forberedt på hvor mye stress en selv tåler. Når vi jobber med personer som beveger seg utenfor sitt toleransevindu, er det svært viktig at vi holder oss i midten av toleransevinduet. Hvis vi begynner å bli følelsesmessig engasjerte, kan vi selv også havne enten over eller under i toleransevinduet, hyper- eller hypoaktivert (Thommesen & Neumann 2019).

Økt kunnskap

Traumebevisst omsorg, som traumebevisst forståelse tar utgangspunkt i, ser på forskning om hvordan krenkelser og traumatiske opplevelser påvirker barn og unges utvikling og fungering. Det handler om biologiske, emosjonelle, kognitive og sosiale følger av traumatisering. Det å knuse en tv er en måte å uttrykke smerte på. Den voksne må kunne roe ned egen frustrasjon i en slik situasjon (Thommesen & Neumann 2019).

For å forstå hjernens følelsesmessige prioriteringer og funksjon må man tenke «bottom-up». Det vil si at når vi blir redde, vil den primitive hjernen overta for tenke- og følelseshjernen (Thommesen & Neumann 2019). Fornuften slutter å virke når den primitive hjernen tar over og hjernen slutter med samspillet sitt.

Både mindfulness, yoga, lek og fysisk aktivitet er tatt i bruk som reguleringstiltak i arbeid med personer med traumebelastning, og mye av det kan videreføres til personer med utviklingshemming.

Et forskningsprosjekt om traumebevisst forståelse ble startet i 2018 i regi av VID vitenskapelige høyskole i Sandnes og den kommunale enhet for funksjonshemmede. Tilbakemeldingene var utelukkende positive, og dette var noe de ønsket å bygge videre på når prosjektperioden var over (Grung, 2020).

Vi tenker at det er på tide å utvide fagkompetansen hos tjenesteytere som arbeider med personer med utviklingshemming, slik at vi blir bedre rustet til å jobbe med eventuelt traumeutsatte mennesker, som denne gruppen dessverre i stor grad er. Vi håper at programmene for videreutdanning på de norske utdanningsinstitusjonene skal inkludere utviklingshemmedes utfordringer og problemstillinger slik at tjenesteytere i større grad kan øke sin kompetanse på en faglig og forsvarlig måte. n

Christina Fredriksen Norberg

Privat

Sosionom med videreutdanning i sexologi og funksjonshemming. Jobber i Tromsø kommune.

Rita Solborg Salomonsen

Privat

Sosionom med videreutdanning i spesped AD/HD, Tourettes og Asperger syndrom. Jobber i Tromsø kommune.

Referanser

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (2010). Mennesker med

utviklingshemming skal heller ikke diskrimineres – informasjons- og

utviklingsprogram (2010-2013). Oslo: Departementet

Grung, R. M. (2020). Traumebevisst forståelse i arbeidet med utfordrende atferd. Hentet fra vernepleier.no

Grøvdal, Y. (Red.). (2013). Mellom frihet og beskyttelse? Vold og seksuelle overgrep mot mennesker med psykisk utviklingshemming – en kunnskapsoversikt (Rapport 2/2013). Oslo: Nasjonalt senter om vold og traumatisk stress.

Helse- og omsorgsdepartementet (2016). Snakk om det! Strategi for seksuell helse (2017-2022).

Helse- og omsorgstjenesteloven. (2011). Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. Hentet fra lovdata.no

Kildahl, A. N., Bakken, T. L., Iversen, T. E., Helverschou, S. B. (2019). Identification of Post-Traumatic Stress Disorder in Individuals with Autism Spectrum Disorder and Intellectual Disability: A Systematic Review. Journal of mental health research in Intellectual disabilities, 12, 1–2.

Kvam, M., H. (2001). Seksuelle overgrep mot barn. Oslo: Universitetsforlaget

Nordanger, D.Ø. & Braarud, H. C. (2018). Utviklingstraumer: regulering som nøkkelbegrep i en ny traumepsykologi. Bergen: Fagbokforlaget.

Thommessen, C.S. & Neumann, C. B. (2019). Gode hjelpere kjenner seg selv: traumebevisst omsorg i arbeid med barn og unge. Oslo: Cappelen Damm akademisk.

22.01.2021
10:35
22.01.2021 10:35

Christina Fredriksen Norberg

Privat

Sosionom med videreutdanning i sexologi og funksjonshemming. Jobber i Tromsø kommune.

Rita Solborg Salomonsen

Privat

Sosionom med videreutdanning i spesped AD/HD, Tourettes og Asperger syndrom. Jobber i Tromsø kommune.