Torgeir Forårsveen" />

Nevroaffektiv analyse er et godt verktøy i miljøterapi

I mange miljøterapeutiske tiltak tar det lang tid før vi ser positive resultater og det kan være vanskelig å føle mestring i arbeidet. Ved å bruke nevroaffektiv analyse over tid, ser man resultater som faktisk viser den aktuelle fremgangen og at det man gjør nytter.

Colourbox

Gode relasjoner er et viktig fundament for menneskelig trivsel og personlighetsutvikling. Gjennom gode og stabile relasjoner får vi evnen til å regulere følelser. Ikke alle har fått mulighet til å trives psykisk, og utvikler derfor mestringsstrategier for å inngå i fleksible samspill. Det er mange som ikke kjenner til det å være i samspill med andre hvor man opplever følelsen av samhørighet, og dermed kommer styrket ut av de interessemotsetninger som kan oppstå underveis. Dette kan det være mange årsaker til, både medfødte og miljøbetingede eller begge deler. Gjennom våre samspill med hverandre i engasjerende, omsorgsfulle og utfordrende felles aktiviteter, utvikler vi empati- og mentaliseringsevne.

Skal vi forstå utviklingen av menneskers personlighet må vi også forstå genetisk disposisjon og medfødte forutsetninger. Mennesker er født med et overordnet plastisk nervesystem, som setter oss i stand til å inngå i samspill med det miljøet vi er født inn i. Gjennom dette utvikles vår personlighet, og de psykiske funksjonene er derfor avhengige av samspillet i vårt sosiale miljø (Hart, 2011b). Nervesystemets utvikling avhenger av omfattende nevrale utviklingsprosesser som finner sted på bestemte tidspunkter i vår utvikling (Hart, 2006a, 2006b). Barnets utvikling formes i et komplekst samspill som integrerer og koordinerer den nevrobiologiske utvikling fra barnets erfaringer i sine nære relasjoner.

For at for eksempel basale ferdigheter som regulering av energinivå og etablering av døgnrytme skal bli en integrert del av vårt nervesystem, må dette først utvikles i samspill med andre. Fra fødselen av har vi en medfødt auto-regulering, som krever støtte og gjensidig regulering fra våre omsorgspersoner for å utvikle seg og bli en av våre kompetanser.

Gjennom sanseopplevelser og sansemotorisk trening sammen med omsorgspersoner, utvikler vi evnen til å merke behag/ubehag og omstille oss fra en tilstand til en annen. Derfor blir det viktig å ta hensyn til menneskers temperament. Vårt medfødte temperament er verken godt eller dårlig, men det har behov for ytre regulering for å kunne støtte våre selvreguleringskompetanser. Det er derfor nødvendig å se på hvordan omsorgspersonen eller miljøterapeuten og barns temperament passer sammen. Hvordan har det vært når barnet bodde hjemme? Hvordan blir det miljøterapeutiske tilbudet hvis barnet har et høyt energinivå og miljøterapeuten et lavt? Våre ulike temperament påvirker samspillet vi inngår i. Barnets temperament danner grunnlaget for hvordan det erfarer samspillet og miljøterapeutens temperament påvirker hvordan man møter nettopp dette barnet. Gjennom dette utvikler barn sine selvreguleringskompetanser (Hart, 2020).

Barns samspill med andre

For de fleste av oss er det helt avgjørende å få en trygg og stabil oppvekst for å klare seg godt senere i livet. I hvilken grad vår oppvekst vil sette spor i oss vil avhenge av vårt medfødte temperament, våre sårbarheter og robusthet fra naturens side. Det er altså vår genetikk i møte med det miljøet vi vokser opp i som til sammen avgjør hvordan våre sosiale, emosjonelle og relasjonelle kompetanser utvikler seg. Den tidlige foreldre-barn-relasjonen skaper et avgjørende grunnlag for sunn sosial og følelsesmessig utvikling, men dessverre er det ikke alle barn som vokser opp med like gode vilkår. Uansett hva barn har lært tidlig i livet, er det viktig å få støtte i denne utviklingen, også når barnet blir tenåring. Når barn starter på skolen, møter de utfordringen med å tilegne seg nye kognitive ferdigheter, men en like viktig utfordring er å tilegne seg nye former for samspill med en større gruppe av andre barn og voksne. Når barn går over i tenårene får gruppeforhold utenfor familien større betydning. Den russiske psykologen Lev Vygotsky (1896–1934) beskriver menneskenes nærmeste utviklingssone i forhold til intellektuelle og motoriske ferdigheter, men analysene er vel så aktuelle når det gjelder sosiale ferdigheter.

Den nevroaffektive analyse er utviklet av Marianne Bentzen, psykomotorisk terapeut, og Susan Hart, Cand. Psych. PhD. Kjernen i analysen er å finne menneskers nærmeste emosjonelle utviklingssone, for så å kunne sette i gang målrettede intervensjoner som styrker disse. Metoden er inndelt i tre hvor man setter score på det autonome, limbiske og prefrontale nervesystem på grunnlag av 15 spørsmål. Analysen omfatter energinivå, ulike former for sansning, følelsesmessig kompetanse, tilknytning og prefrontale funksjoner som planlegging, impulskontroll og til sist mentalisering. Den er egnet for barn, ungdom og voksne hvor man ønsker å utarbeide en intervensjonsplan, enten ut fra deres gjennomsnittlige følelsesmessige funksjonsnivå, eller ut fra en vurdering av hva de presses eller støttes av i forhold til normalt funksjonsnivå.

Miljøterapi og analysen

Jeg mener at den nevroaffektive analysen er særdeles godt egnet i miljøterapeutiske tiltak. Det har lenge vært en utfordring for de som praktiserer miljøterapi å kunne vise til noe som er konkret og målbart. Ved å benytte seg av analysen vil man kunne se om de intervensjoner og tiltak man har satt inn gir ønsket effekt, og man vil kunne måle utvikling over tid. Analysen inneholder en skala som tar utgangspunkt i Vygotskys prinsipp om nærmeste utviklingssone. Vygotsky mente at all innlæring skal tilpasses det enkelte menneskes utviklingsnivå. Det handler om å være litt foran personens kompetanser slik at utviklingen skyves framover. Hvis alt tilpasses personens mestringsnivå, stagnerer utviklingen siden personen mangler relevante utfordringer. Hvis det kreves mer enn personen kan mestre, overveldes personen, og utviklingen vil også stagnere (Vygotsky, 1978). I analysen er dette delt inn i tre områder.

Rød sone: Kjennetegner at en ferdighet er så underutviklet at den er utenfor evnen til å lære akkurat nå.

Gul sone: Nærmeste utviklingssone.

Grønn sone: Kjennetegner at en ferdighet ligger innenfor kompetanseområdet, det vil si at ferdigheten allerede er utviklet og kan selvreguleres (Bentzen, Hart, 2021).

Det vi ønsker er å kartlegge de gule sonene og sette inn miljøterapeutiske intervensjoner rettet mot dette nervesystemet. Når analysen skal gjennomføres er det hensiktsmessig å ha informasjon fra så mange respondenter som mulig. Dette kan for eksempel være alle som jobber i et tiltak, skole, familie, ansvarsgruppe eller annet. Gjennomføringen av analysen har en verdi i seg selv, men diskusjoner og nyanseringer i en gruppe som forteller om sine erfaringer, er også særdeles verdifullt. Det er viktig å påpeke at det ikke er den enkeltes opplevelse som skal scores, men hvordan det autonome, limbiske og prefrontale utfolder seg, eller eventuelt ikke utfolder seg. Det er derfor viktig at hver enkelt hele tiden minnes på at man ikke skal synse, anta eller gjette, men gi konkrete beskrivelser.

Miljøterapeutiske intervensjoner

Intervensjoner tar mange former, men analysen sikrer at de blir mer treffsikre og målbare. Som alle andre analyseverktøy er den avhengig av at informasjonen man legger inn er korrekt. Den måler også hvor mye trygghet og støtte den enkelte har behov for i de ulike områdene og dette letter arbeidet for miljøterapeutene når de skal vurdere hvor mye støtte som må til for å jobbe med den enkelte intervensjon.

En gutt vi arbeidet med, hadde store reguleringsvansker i sitt autonome nervesystem og et svært høyt energinivå. Dette var en gutt som i det klassiske diagnosesystemet fort ville falt inn under kategorien ADHD. Etter gjennomført analyse fant vi raskt ut at han trengte hjelp med energiregulering og at aktivitet som skifter fra lav-høy-lav intensitet var hensiktsmessig. Før vi gikk i gang, måtte vi se på helheten i tiltaket. Var det stabil bemanning og lite bruk av vikarer? Hadde de ansatte det de trengte for utføre en god jobb? Vi så på arbeidsmiljø, ledelse, om nødvendige rekvisitter var tilgjengelige, egen lekenhet til å gjennomføre aktuell aktivitet hos personalet og trygghet til å romme gutten når det oppsto vanskelige følelser. Disse forholdene er viktige fordi rammene rundt de ansatte setter et stort preg på hvordan de utøver oppgaven sin. De ansatte må ha nødvendig trygghet, lekenhet og mot for å gjennomføre intervensjoner.

I tillegg til det organisatoriske som var satt i system, ble det besluttet at en av intervensjonene vi skulle ha ekstra fokus på de kommende månedene var «boksen går» sammen med flere trygge voksne og eventuelt en annen ungdom. I tillegg bestemte vi at det alltid var en voksen som hadde fullt fokus på gutten for å hjelpe ham med å regulere seg ned når energinivået ble for voldsomt. I begynnelsen var dette en stor oppgave fordi han trengte mye regulering for å håndtere skiftningene i leken.

Positive resultater

Men etter mange gjentakelser klarte gutten i økende grad å regulere seg ned. Det ble gjennomført en ny analyse, som viste at han hadde fått utviklet noe mer kompetanse på området, men han var ikke i mål. Vi evaluerte hele organisasjonens påvirkning i tiltaket og valgte å opprettholde intervensjonen, men bestemte at det alltid skulle være en ansatt som gjemte seg på samme sted som han. Dette gjorde vi også for å sikre en intervensjon i det limbiske nervesystem; deling av følelsestilstander. Ved å gjemme seg på samme sted var den ansatte og gutten sammen i skuffelse når de ble oppdaget og i glede når de klarte å «ta boksen» først eller sammen i frustrasjon når de akkurat ikke rakk det. Ved å utføre en lek som regulerte og utviklet hans autonome nervesystem, kunne vi også koble på intervensjoner i et høyere nervesystem. Dette førte til at han fikk utvidet sin kompetanse på områdene slik at de på sikt kunne bli automatisert.

Gutten hadde også utfordringer med å inngå i relasjoner med jevnaldrende. Etter gjennomførte intervensjoner var han mer regulert, det har ikke vært noen utagering, og han har klart å holde på vennerelasjoner. Et godt arbeidsmiljø spilte også inn, som lite sykefravær og trygge ansatte. Når alt dette er på plass, vil lekende aktiviteter være nøkkelen til å utvikle emosjonell, sosial og relasjonell kompetanse. Dette ble mulig å gjennomføre fordi vi hadde et verktøy som konkretiserte hvor vi måtte starte og hva vi kunne bygge videre på.

Et trygt arbeidsmiljø

Analysen gir forslag til intervensjoner, men de bør likevel tilpasses organisasjonen som skal utøve disse. Intervensjonene i seg selv er svært nyttige og anvendbare, men de er også avhengige av at hele organisasjonen er med. For eksempel er det ledelsens ansvar å legge til rette for strukturell makroregulering, det vil si evnen til å tilrettelegge for forutsigbare og trygghetsskapende rammer rundt de ansatte og barnet/ungdommen i tiltaket. Forhold som valg av turnus, arbeidsmiljø, planlegging og det å skape rom for at de ansatte kan få tid til å utføre intervensjonene. Dette danner rammen for den relasjonelle makroregulering og har betydning for hvordan miljøterapeuten tilrettelegger for lekefylt aktivitet sammen med ungdommen. Gjennom aktivitet med forutsigbarhet og rytme kan man inngå i mikroregulering i et intenst oppmerksomhetsfokus med gjensidig innflytelse på hverandre (Hart, 2016). Den amerikanske barnepsykiateren Daniel Stern kalte mikroreguleringen for møteøyeblikk. Han beskriver det som korte sekvenser hvor det oppstår en opplevelse av en felles følelsesreise. Stern peker på at det er her utviklingen skjer; det utvider og gir dypere mening både inne i oss selv, men også i samspillet. For eksempel ved at en ungdom gjør noe som utløser ekte glede hos miljøterapeuten, som igjen fører til at ungdommen også opplever den samme gleden (Stern, 2007).

Modellen over viser kompleksiteten i miljøterapeutiske intervensjoner, og hvordan alle ledd i en organisasjon henger sammen. Selvagens er et viktig begrep i profesjonelt arbeid med å hjelpe mennesker i sårbare situasjoner. Det handler om å kunne bruke seg selv mer bevisst. Bli bevisst på at møtet med den andre, i tillegg til den språklige kommunikasjonen, inneholder informasjon fra ens kropp, sanser, følelser.

Ansvar for egen rolle

De fleste av oss har en kollega vi trives ekstra godt sammen med eller en kollega vi helst vil slippe å samarbeide med. I vårt fagfelt treffer vi også kolleger og ungdommer som setter i gang ulike ting hos oss. Noen får vi et svært tett bånd til, mens andre har vi større utfordringer med å skape kontakt med. Hva er det som gjør at vi opplever ulike mennesker så forskjellig, og hvordan velger vi å forholde oss til det? Alle har vi levd et liv som har formet oss til den vi er i dag. Flere av oss har gått i fellen å legge skylden på den andre hvis samarbeidet ikke fungerer. Men skal man endre noe som ikke fungerer, må man starte med seg selv framfor å fordele skyld. Det er viktig både i livet generelt og i en profesjonell setting å minne seg selv på sin rolle i samspillet og hvordan man påvirker både den andre og sine omgivelser gjennom væremåte. De fleste av våre relasjonelle strategier går på «autopilot», og er prosesser vi verken tenker over eller planlegger. Det er derfor en krevende oppgave å rette søkelyset mot seg selv for å bevisstgjøre prosesser man har tilegnet seg gjennom erfaringer i livet.

Gjennom en bevisstgjøring i oss selv og vår påvirkning på omverdenen blir det også mulig å danne nye mønstre. Disse prosessene utspiller seg ofte parallelt. Når vi endrer måten vi inngår i et samspill på, vil også omgivelsene få nye erfaringer når de blir møtt på en annen måte.

Modellen viser kompleksiteten i miljøterapeutiske intervensjoner. Den er utarbeidet av Skraa printhus etter idé av Svanhild Kvaal v/Rena ungdoms og familiesenter.

Modellen viser kompleksiteten i miljøterapeutiske intervensjoner. Den er utarbeidet av Skraa printhus etter idé av Svanhild Kvaal v/Rena ungdoms og familiesenter.

Skraa printhus

Endre sitt eget mønster

Et eksempel på dette er en gutt på 16 år som flyttet til institusjonen. Han hadde svært svak «indre motor», og han fant lite glede og engasjement i det meste. Han isolerte seg mye, og de gangene han deltok i fellesskapet var han ofte frekk og småsur. Jeg var ikke blant de som jobbet tettest med han, men var likevel godt involvert i tiltaket.

Utfordringen for meg var at jeg kjente på en irritasjon rettet mot han og fant det vanskelig å like gutten. En kollega valgte et velkjent uttrykk for å hjelpe meg til å stå i det: «fake it, til you make it». Dette var selvsagt humoristisk og godt ment, men lite hensiktsmessig i lys av nevroaffektiv utviklingspsykologi. I dette aktuelle tiltaket var det limbiske system området for nærmeste utviklingssone og her vi skulle sette inn intervensjoner. Og skal man lykkes med dette, må det være ekte. Jeg kunne derfor ikke «fake it» overfor hans emosjoner. Jeg ble nødt til å gå mange runder med meg selv og utforske hvorfor han trigget meg på den måten han gjorde. Det ble nødvendig å finne en annen måte å møte denne gutten på, slik at jeg kunne hjelpe han og faktisk være en forandring til hans beste.

Det viste seg at han var ganske så intelligent og samfunnsengasjert og dette ble et godt utgangspunkt for oss. Her kunne vi diskutere og møtes på ulike følelser som sinne, glede, frustrasjon og et gjensidig engasjement. Videre oppdaget jeg at han også hadde et engasjement for retro spill. Dette var de samme spillene som jeg vokste opp med og hadde god kjennskap til. Dette ble derfor neste steg i vår relasjon; vi gamet, lo, var frustrerte, irriterte, glade og lettet i alle de spill vi prøvde oss på. Det er også viktig å påpeke at mine ferdigheter innen spill mildt sagt er rustne, så han var både bedre enn meg og lærte raskere enn meg. Ikke bare ble dette en arena hvor vi kunne inngå i et delt følelsesfellesskap, men han fikk også en rolle hvor han var den som skulle lære meg noe, vise meg alle triksene.

Dette høres kanskje enkelt ut, men reisen var lang og jeg brukte mye tid på å jobbe med mine egne indre fortolkninger og reaksjoner før jeg klarte å inngå i et godt samspill. Poenget er at jeg måtte endre min væremåte og mitt tankesett for å kunne hjelpe denne gutten. Heldigvis fant vi en felles plattform vi kunne møtes på.

Man kan på mange måter si at selvagens referer til det vi kaller personlig egnethet. Har vi evnen til å ta ansvaret for ting som går galt når vi står i en hjelperrolle, og kan vi gi æren til andre når det går godt? Har vi kapasitet til å reflektere, regulere og romme våre egne emosjoner og usikkerhet samtidig som vi skal ta innover oss og romme andres?

Vi må derfor være bevisst oss selv og velge følelsesmessige intervensjoner som ansatte har tro på og kan gjennomføre med ekte emosjonell innlevelse og lyst. Dette fordrer selvfølgelig at vi jobber i en organisasjon hvor det er takhøyde for diskusjoner: Hva er vi komfortable med? Hva er passe ukomfortabelt og hva er så langt utenfor vår komfortsone at det rett og slett ikke vil være noe vi kan gjennomføre? Følelsesmessige intervensjoner må med andre ord ikke bare skreddersys ungdommen men også til den ansatte som skal utføre dem.

Oppsummering

Miljøterapi har lenge vært et litt flytende fagfelt, og når man setter det i system kommer kompleksiteten tydelig fram. Den nevroaffektive analyse skaper en særdeles egnet mulighet for å lage treffsikre miljøterapeutiske intervensjoner og gjøre arbeidet målbart. Ved å benytte analysen over tid kan man få ut scoringer som viser den aktuelle fremgangen, og man ser at det man gjør nytter. I motsatt fall viser den også når vi bommer og har satt inn intervensjoner som ikke var nyttige nok. Det gir oss en mulighet til raskt å endre måten vi arbeider på. Dette vil styrke både forståelsen hos fagfolk, men også gjøre miljøterapien mer anvendelig som metode. Videre skaper denne måten å jobbe på et vindu for fagpersonell å rette blikket både mot seg selv og sine omgivelser. Hvilken betydning har vår fremtoning, vår historie, samspillet og arbeidsmiljøet. Dette er viktig å evaluere og rette søkelyset mot dersom man skal lykkes med miljøterapien uavhengig av hvilken type organisasjon som utøver den. Det kreves altså ansatte som har mot nok til å inngå i lekfylte aktiviteter sammen med andre, en organisasjon som støtter oppunder forståelsen og kreativitet til å iverksette gode intervensjoner.

Torgeir Forårsveen

Privat

Klinisk barnevernspedagog, avdelingsleder ved Rena ungdom- og familiesenter

Referanser

Bentzen, M og Hart, S. (2021). Manual – Den neuroaffektive analyse. København.

Hart, S. (2006a). Hjerne, samhørighed, personlighed. Hans Reitzels Forlag. København.

Hart, S. (2006b). Betydningen av samhørighed. Hans Reitzels Forlag. København.

Hart, S. (2011). Neuroaffektiv udvikling. I Karpatschof, B og Katzenelson, B. (red.) Klassisk og moderne psykologisk teori. Hans Reitzels Forlag. København.

Hart, S. (2016). Neuroaffektiv udviklingspsykologi 1: Makro- og Mikroregulering. Hans Reitzels Forlag. København.

Hart, S. (2020). De følsomme relationer. Hans Reitzels Forlag. København.

Stern, D. N., Bielenberg, T.-J & Roster, M. T. (2007). Her og nå: Øyeblikkets betydning i psykoterapi og hverdagsliv. Abstrakt forlag. Oslo.

Vygotsky, L. S. (1978). Mind in Society. Harvard University Press, Cambridge, Massachussets

Torgeir Forårsveen

Privat

Klinisk barnevernspedagog, avdelingsleder ved Rena ungdom- og familiesenter