Helene Brox

Fosterhjem er mer enn et rom å bo i

Hva er profesjonell omsorg i barn og unges øyne? Hva kan barn og unge lære oss om å være profesjonell i eget hjem?
24.09.2019
09:03
24.09.2019 10:17

Et fosterhjem er en fysisk erstatning for et hjem du er født og mer eller mindre oppvokst i. Det er ikke nødvendigvis en relasjonell erstatning, men et relasjonelt tillegg til det hjemmet, den familien ungdommen allerede har. Konteksten «hjem» er det som danner inngangsporten når et barn flytter inn, og foreldrebegrepet (fosterforeldre) er det som benyttes om den relasjon som danner utgangspunktet for samhandlingen. En kan forstå fosterhjem som et oppdrag hvor familiekonseptet er metoden og relasjon er verktøyet.

Barn og unges behov for å bli hørt er tatt mer inn i lovverk og praksis i senere år, og det har blitt mer og mer akseptert at barn og unge er eksperter på sin egen situasjon. På hvilken måte kan denne endringen bringe mer profesjonalitet inn i fosterhjemsomsorgen? I min masteroppgave var jeg interessert i å høre hva de unge forteller om det å bo i fosterhjem. Tilhørighet er et felles narrativ i fortellingene. Ungdommenes fortellinger er narrativer om kjærlighet, om å høre til, føle seg ønsket, om å skape seg noe mer enn et rom å bo i. Når barnet flytter blir det revet opp fra en hverdag som det nødvendigvis ikke trives i, men som er kjent. Det kjente kan i noen sammenhenger forveksles med det trygge. Denne forvekslingen kan skape stor forvirring. Når ungdom flytter inn i et fosterhjem, tilbys de en familiekontekst. I forhandlinger om relasjon og tilpasning har de med seg sine egne preferanser på hva en familie er og skal være. Samtidig er båndet til foreldre der, noe som lett kan skape ambivalens og forvirring (Ulvik, 2007, Ellingsen et al. 2011).

Ulvik drøfter dette i sin doktoravhandling. Hun skriver at det overlates til aktørene selv å utforme relasjonene i praksis, hvem de skal være for hverandre, og at dette er en prosess som ikke er definert en gang for alle. Hun peker på ambivalensen som kan oppstå om man gjør fostermamma til mamma, og forvirringen som kan oppstå ved å ha to mammaer og lojalitetskonflikten. Hun sier videre at slike relasjonsforhandlinger kan analyseres som to forhandlingstemaer: 1) relasjonskategori og hvordan den konstitueres og 2) relasjonens emosjonelle kvalitet (s. 216).

På den måten blir fosterhjemmet mer enn bare et rom å bo i.

Vi skaper oss selv gjennom det vi forteller om oss selv (Bruner; i Jansen, 2014). Historiene (narrativene) er vår måte å skape mening i tilværelsen på. Bruner bruker uttrykket «self-making» og kaller det en kunstform hvor vi skaper oss også i relasjon til andre. Vi eksisterer innenfor en kultur og en diskurs, og i relasjon til det som er rundt oss. Vi omgås andre mennesker og påvirker og påvirkes både av menneskene og kulturen.

Bateson (i Bateson, N. et al. 2011) mener tankene våre er formet av den kulturen vi lever i; «You think you are thinking your own thoughts, but you are not, you are thinking your cultures thoughts». Videre hevder han at våre handlinger må forstås ut fra konteksten de oppstår i, og at ord og handlinger ikke har mening uten kontekst.

Historier skaper mening

Vi forteller hele tiden historier som er med og bekrefter oss. Vi bruker også historier for å skape mening til det som skjer i livene våre for å gjøre hendelsene mer begripelige for oss selv. Særlig skjer det når noe ubegripelig eller noe vanskelig rammer oss. Narrativer fortelles gjerne til noen, og hvem vi forteller til har betydning både for hvilke historier som blir fortalt og hvordan de blir fortalt.

Som konsulent for statlige familiehjem ønsket jeg å vite mer om dette. Jeg har derfor snakket med ungdommer som tidligere har bodd i fosterhjem. I denne artikkelen vil jeg vise noen utdrag av samtalene vi har hatt. De forteller om hva som gjør et fosterhjem til ikke bare et sted å bo, men også et sted å høre til.

Det er i denne konteksten ungdommenes historier fortelles til meg. De skaper mening i hendelsene. Slik sett har fortellingene både en form av gjenfortelling om det som faktisk skjedde, og en form hvor de skaper mening i det som skjedde basert på samtalen med meg og mine spørsmål. Ungdommene er anonymisert.

Vi kan lese fra fortellingene om båndet til foreldre er sterkt, og særlig til mamma. Dette båndet er sterkt for alle med unntak av Emil som kun har bestemor her i landet.

Alle har, i ettertid eller nåtid, en viss forståelse og aksept for flyttingen, men båndet til mamma er fremdeles like sterkt. For noen kan det også forstås som drømmen om, og håpet om hva en mamma skal være.

Ungdommenes historier handler om relasjoner, og de fortelles i en familiekontekst. Fortellingene handler om hverdagshendelser. Det er ikke fortellinger om flotte rom, fine biler og materielle ting, men de små hendelser som viser kjærlighet og tilknytning. Det er i hverdagen relasjon skapes, og fortellingene deres handler om å høre til. På den måten kan tilhørighet forstås som et masternarrativ i fortellingene (Jansen, 2013).

Lene

Lene fikk se i et fotoalbum av fosterhjemmet før besøk og plassering.

L: Jeg husker veldig godt bildene, det gjorde i hvert fall et veldig godt inntrykk (…). Jeg var veldig opptatt av at det ikke skulle være helt sånn stilrent der. Og det var det ikke der, så det husker jeg at jeg la merke til. At det lå lissom en avis på bordet selv om de tok bilder på en måte.

Lene har med seg en preferanse på hvordan det bør være for at hun skal trives. Det hun gjør er å sammenligne hva hun kommer fra, hennes biologiske hjem og det nye hjemmet. Det kan ikke være for stor forskjell. Dette kommer enda bedre til uttrykk når hun forteller fra oppholdet i beredskapshjemmet før hun kom til fosterhjemmet;

Dem var veldig forskjellig fra meg. Så jeg følte at jeg…jeg kunne aldri vært dattera deres på en måte. For vi var så veldig forskjellige. Og barna deres var jo også veldig forskjellig fra meg.

Intervjuer: Du ville hjem?

L: Ja, det ville jeg. Og det tror jeg hadde med det at jeg heller ikke følte at jeg hørte hjemme der. […] For man savner jo et sted hvor man kan føle seg hjemme.»

Det er viktig for Lene at hun kan føle seg hjemme der hun skal bo, og «hjem» for henne har noen kriterier knyttet til seg som hun henter fra sitt opprinnelige hjem. Selv om Lene egentlig vil hjem har hun også en viss forståelse for at hun ikke kan bo hjemme, men det blir vanskelig når forskjellen blir for stor. Følelse av tilhørighet handler om noe mer enn et rom, en seng, et sted å bo.

Emil

Emil kom til Norge sammen med bestemor. Han hadde vokst opp i et annet land, og hadde ingen sammenlignbare preferanser for hva en kunne forvente av en familie i Norge. Men han hadde flyttet tidligere og hadde venner som bodde i en familie. For meg handler hans historie om å vokse seg inn i familiekonteksten. Hans første fosterhjem var mennesker han kjente siden han var god venn med sønnen i huset og faren var Emils fotballtrener. Emil beskriver det å bo med dem som noe godt, og i Emils narrativ forteller han det som at de gjorde de «riktige» tingene slik han hadde lært.

E: Nei altså ….det var greit å bo der og så... Men altså, du merker jo at døm er en familie på en måte. Altså døm inkluderte meg i alt og det var sånn at vi dro på campingen og jeg var jo inkludert og sånn. Jeg følte ….jeg var jo ung, jeg gikk i 7. eller 8. klasse og du vet ikke alltid livet da lissom, så jeg følte at jeg …..måtte bort.

[...]

Intervjuer: Men når du sier at de var en familie. Merka du at du ikke var en del av familien?

E: Nei altså… jeg var jo en del, men fremdeles så er jeg det jo ikke helt lissom...

Intervjuer: Var det noe de gjorde eller?

E: Nei, det var ikke noe sånn at de gjorde noe, men altså…

Intervjuer: Du fikk like mye godnatta kos som sønnen?

E: Jajaja, det gjorde jeg, men tingen var at jeg, jeg var ikke vant til å bo med hvite da. Jeg var vant til afrikanske forhold, på en måte. Så å plutselig flytte og ikke vite noe om det på forhånd og… Men en dag så bare flytter du.»

Når han selv velger å flytte ut, er det følelsen av ikke å høre til som driver han. Noe som i utgangspunktet var midlertidig ble plutselig varig uten at Emil var klar for det. Relasjonens emosjonelle kvalitet var framforhandlet på forhånd, men forhandlingene om relasjonskategori var uklare. (Ulvik, 2007).

Emil kommer med et annet utgangspunkt og fra en annen kultur. Slik jeg forstår hans fortelling er han på leting etter nye preferanser. Forskjellen på hva han kommer fra og til, skaper en uro. Han prøver å skape mening i tilværelsen. Han hadde etter hvert flere flyttinger, og han brukte de ulike flyttingene til å finne ut hva som er viktig for ham for å høre til. Etter et opphold på en institusjon hvor han bekrefter seg selv som annerledes enn de andre, flytter han igjen inn i et fosterhjem. I møte med fosterhjemmet er Emil på dette tidspunktet opptatt av ytre ting; fin bil, fint hus og lignende. Det er det som definerer en familie for ham.

E: Det var i desember måned, og da var jeg på besøk i et fosterhjem. Det var fint hus og fin bil, akkurat på den tiden tror jeg at jeg tenkte mer på fin bil og fint hus. Og har døm det, lissom, får jeg pent rom, får jeg ditten og datten, jeg tenkte på det. Jeg tenkte egentlig ikke på hvordan er familien når jeg møter dem. Jeg tenkte litt på det, men jeg tenkte lissom…..herregud, jeg kan vel bare sitte for meg sjæl og bare være rolig.»

Fra å ha vokst opp i en landsby i Afrika og bodd med bestemor alene i Norge, er Emil i ferd med å bygge seg erfaringer om å bo i en familie. Som det kommer fram senere i intervjuet, har han med seg en forforståelse for hva han ønsker seg, hvordan et liv med andre skal være. Men selv om Emil har venner som har vokst opp i familie, og på den måten forteller han hva en familie skal være, er det fremdeles ytre faktorer han ser etter når han selv skal velge seg en familie:

E: Jeg visste jo godt hvordan det skulle være, for jeg hadde mange venner og hadde vært hos dem og vet hvordan det skal være, da. Og jeg så jo at, familie – døm var jo bra mot hverandre, men måten de tok imot meg på, det var ikke slik. Fordi døm så på meg som...du er på en måte et fosterbarn, og det la jeg merke til også.

Emils opplevelse når han flytter inn i fosterhjemmet gjør at han skaper seg nye erfaringer om hva en familie er. Han henter opp både egne og venners erfaringer, og det gjør ham mer bevisst på hva som er viktig for ham. Han skaper seg en ny virkelighetsforståelse. Emils utgangspunkt kan godt være det han selv sier: «sitte for meg sjæl og bare være rolig». Men etter hvert blir den opplevelsen mangelfull til tross for fin bil og et fint hus. Han utvider forståelsen av hva som er viktig for ham, opplevelsen av at noen er interessert i ham og vil ha ham. Emil fikk stor frihet i det nye fosterhjemmet. Han måtte ordne alt selv, og forteller at det klarte han. Ingen smurte matpakke, ingen spurte om å være med ham for å handle klær, ingen så på fotballkampen han spilte. Og selv om de spurte hvordan han hadde hatt det på skolen, kjente Emil på noe som manglet:

E: De spurte hvordan har det gått på skolen, og jeg sa det hadde gått bra. Vi spiste middag og det var sånn, når vi snakka så følte jeg ikke noe kjærlighet, jeg følte ikke at døm – døm spurte lissom bare for å spørre, akkurat som de var på jobb eller et eller annet. Bare spørre for å spørre, altså, du bryr deg egentlig ikke om personen.

I intervjuet snakker Emil og jeg om denne erfaringen, han hadde tidligere sagt at han ikke trengte noens kjærlighet, den fikk han gjennom fotballen. Men etter hvert gjorde Emil seg erfaringer om hva som var viktig for han.

Intervjuer: Så sa du i sted at du ikke trengte kjærligheten deres, men savna du den kontakten likevel?

E: Hadde jeg fått den, så hadde jeg blitt boende der.

Det var som om han trengte den tiden til å tydeliggjøre for seg selv hva som var viktig for ham. Og selv om det var mye han savnet, ville følelsen av å bli vist kjærlighet, ført til at han likevel ble boende. Når han så kom til sitt tredje fosterhjem, hadde han klare forventninger om hvordan ting skulle være.

E: Men da jeg kom til xxxx, så virka det ikke som det var en jobb, der var det mer som en familie. Da jeg flytta dit så tenkte jeg faktisk ikke på noe bil eller noe, for da tenkte jeg at jeg skal bo et bra sted.

Intervjuer: Hva var et bra sted for deg?

E: At jeg ble inkludert, at de var åpne, smilte og var glad og …inkluderte meg.

Emil trengte å gjøre seg erfaringer med hva som var viktig han. Han brukte de ulike erfaringene til å skape seg en helhet, skape en mening om et sted å høre til.

Jens

For Jens kom ikke flyttingen som en stor overraskelse. Mamma var den som fortalte Jens at han skulle flytte, og selv om Jens syntes det var rart, hadde han likevel en forståelse for hvorfor.

J: Men det var også greit, egentlig, for jeg trivdes ikke.

Han forteller om mye bråk, sene netter, ingen skolegang og mye alkohol og vold. Senere i intervjuet sier han:

J: Det var en lettelse. Jeg hadde litt tanke på at jeg ville dra til faren min, jeg ville vekk, jeg ville ikke hjem, var ute på natta.

I valget mellom mamma og et dårlig hjem og en annen oppvekst, klarte Jens å ta et aktivt valg. For han ble det å flytte i fosterhjem en grunnleggende ny start på livet: Livet mitt starta egentlig her, kan du si.

Og når jeg ber Jens fortelle hva han forstår som at livet starta der, så er det fortellinger henta fra konteksten familie, barn og foreldre. Om grenser, ferdigheter, støtte og kjærlighet.

J: Før så var det ingen som stoppa meg, ingen som sa «du kan ikke gjøre sånn». Jeg slåss, jeg stjal i butikker, og….. For meg så var det vanlig det. Det var ingen som hadde sagt «du kan ikke gjøre det». Det var ingen som sa at «det er dumt å være tyv for da havner du i fengsel».[…] Det var første gang jeg fikk kjærlighet da, rett og slett. Følte at noen ville ha meg her da.

Jens er den som er mest tydelig på at flyttingen var nødvendig og at han forstod det, også den gang. Selv om han beskriver båndet til mamma som sterkt. Lengselen etter familien, etter mamma, kan forstås på flere måter. Han opplevde mye vold i hjemmet, som gikk utover mamma, og bekymringen for hvordan mamma hadde det var en sterk drivkraft til å ville tilbake. Vi vet også at de fleste barn som må flytte på grunn av vold, overgrep eller omsorgssvikt likevel lengter til foreldrene. Det handler om lengselen etter det en mamma og pappa skal være, og ikke nødvendigvis en lengsel etter den mammaen og pappaen de allerede har. Samtidig handler det om lojalitet, tilknytning og kontroll, og en bekymring for om mamma og pappa har det bra. Er du ikke hjemme kan du heller ikke vite om det går bra med mamma eller pappa.

Senere i historien forteller Jens at denne lengselen førte til at han faktisk flyttet hjem til mamma. Det ble konflikter mellom ham og fosterforeldrene på grunn av hans ønsker om å flytte hjem. Dagen etter at han ble 18 flyttet han. Om det utløsende forteller han:

J: Det var det, jeg ville hjem, vet du. Jeg hadde vært her så lenge, egentlig, og jeg ville fortsatt hjem til moren min.

Det gikk ikke slik Jens forventet, eller håpet på, og på intervjutidspunktet hadde han flyttet tilbake til fosterfamilien og bodde der på hybel i kjelleren.

Terje

For Terje var flyttingen en planlagt handling han regisserte selv i samarbeid med mammaen sin. Han forteller om flere barn i hjemmet, om mye krangling og en mamma som ikke hadde det så bra. I tillegg gikk han selv på medisiner og trengte struktur i hverdagen. Han gjør seg noen tanker, og tar dette opp med mamma. På spørsmål om hva mamma tenkte om at han ville flytte, forteller han:

T: Ja, vi gikk sammen. Jeg sa til mamma at jeg ikke ville bo hjemme lenger, at jeg ville flytte. Så gikk vi begge to og sa fra.

Terje tar selv ansvar for både sin egen, mammas og familiens situasjon. Her skiller han seg fra de andre intervjupersonene. Han blir ikke tatt hånd om, han tar hånd om seg selv. Ulvik (2007) beskriver dette som agentposisjoner hvor ungdommen selv er passiv eller aktiv i sin egen flytting. Terje forteller seg fram som aktiv agent i sin egen endring. Han forstår at han ikke kan fortsette å leve med familien basert på mammas og hans egen sykdom. I en narrativ forståelse kan vi si at han skaper seg en ny, alternativ historie, og i den inngår både barnevernet og fosterforeldre som viktige støttespillere. Dette kommer også fram i fortellingene. I møtet med beredskapshjemmet og i møter med barnevernet og det nye fosterhjemmet, forteller han om kaffe og kaker og hyggelige samtaler i det som kan forstås som møte mellom likeverdige «voksne» hvor han er en aktiv del. Han tar bussen alene når han skal besøke de nye fosterforeldrene sine for første gang (de hadde møttes i beredskapshjemmet en gang tidligere). For Terje er ikke dette et narrativ om å skape seg en familie. Han gjør fosterhjemsplasseringen til et samarbeidsprosjekt. Han var likevel opptatt av at dette skulle være et godt sted for han. Han leter etter signaler på at han vil trives og beskriver fosterforeldre med uttrykk som smilende, en god bamse, interessert i meg. Han bruker ofte vi-formen i fortellingen. Blant annet skaper han et «vi» i relasjon til fosterfar som to menn med felles interesser.

Tilhørighet i hverdagsfortellingene

Hvem vi skal være for hverandre, er et forhandlingsspørsmål (Ulvik, 2007). Gjennom samhandling lærer vi hverandre å kjenne og i fortellingene vi forteller om oss selv, til hverandre, skaper vi oss som relasjonelle individ. Samtidig er det ikke en lik gjensidighet som er utgangspunktet, maktforholdet er forrykket, noen flytter inn i den andres sfære. Dette gjør at vi som voksne har et spesielt ansvar for hvordan «forhandlingene» om relasjonen foregår. Ut fra en slik forståelse er de unges fortellinger en viktig veiledning for å sikre at fosterhjem er mer enn et rom å bo i. Som en av ungdommene uttrykte det i intervjuet:« å være profesjonell er å ikke være profesjonell».

Privat

Geir Løland

er konsulent for statlige familiehjem for ungdom. Han har master i familieterapi med vekt på narrativ terapi.

Referanser

Bateson, Nora. (Regissør). (2011). An Ecology of Mind: a daughter’s portrait of Gregory Bateson. [Dokumentarfilm] USA/Canada: Impact Media.

Ellingsen, Ingunn T., Schemmings, David og Størksen, Ingunn. (2011). The concept of Family Among Norwegian Adolescents in Long-Term Foster Care. Child and Adolescent Social Work Journal 28 (4): 201-318. Doi: 10.1007/s10560-011-0234-0

Jansen, Anne. (2013). Narrative kraftfelt: utvikling hos barn og unge i et narrativt psykologisk perspektiv. Oslo: Universitetsforlaget.

Ulvik, Oddbjørg Skjær. (2007). Seinmoderne fosterfamilier: en kulturpsykologisk studie av barn og voksnes fortellinger. Oslo: Unipub.

24.09.2019
09:03
24.09.2019 10:17

Privat

Geir Løland

er konsulent for statlige familiehjem for ungdom. Han har master i familieterapi med vekt på narrativ terapi.