Sara Tanderø

Kvinner med store utfordringer får egen bolig:

Et vellykket prosjekt i rusomsorgen

FAGARTIKKEL: I 2009 opprettet Bergen et eget botilbud for kvinner med omfattende utfordringer innen psykisk og fysisk helse, rus og sosiale vansker. Etter ti års erfaring er vår konklusjon at det har vært nyttig å opprette et eget tilbud for kvinner.
27.02.2020
09:29
27.02.2020 09:29

Elin Wormnes er spesialist i klinisk psykologi, Henriette Audestad er vernepleierog Anette Bø Khan er sosionom

Tiltaket består av kommunale leiligheter med felles inngang. Kvinnene har sin egen leilighet, og betaler selv sin husleie. Det stilles ikke krav til rusfrihet. Målet er å skape rammer der den enkelte kvinnen mestrer å bo stabilt i egen leilighet, sette egne grenser og skape sitt eget hjem.

For å nå prosjektets målsetting har de ansatte arbeidet ut fra en kjønnsspesifikk forståelse av kvinners behov og ressurser. Målet var også å legge til rette for å styrke et kvinnefellesskap med en vi-følelse, der kvinnene kunne gi hverandre bekreftelse, støtte og omsorg.

Et kjønnsperspektiv

Kunnskap om hvordan menn og kvinner har ulike veier inn og ut av rusmisbruket, har styrket forståelsen av at menn og kvinner ofte trenger ulike tiltak for å stabilisere seg.

Flere kommuner og spesialisthelsetjenester har utviklet egne kvinnetiltak innen forebygging, behandling og bo-oppfølging, som ivaretar forskjeller og likeverd mellom menn og kvinner.

I kjønnsnøytrale tiltak har vi erfart hvordan kvinner raskt går inn i den tradisjonelle kvinnerollen, der hun automatisk bekrefter mannens behov, underkaster seg, med fare for å miste kontakten med egne behov. (Wormnes, 1996; Briggs et al., 2009)

Tradisjonelle kjønnsrollemønstre gir kvinner ansvar for å ivareta relasjonene i gruppen. De trenger evnen til å se andres behov, bekrefte disse og vise omsorg, det vil si se mennesker innenfra. I tillegg trenger kvinnene å regulere sterke, negative følelser, både hos seg selv og andre, for at familien kan bli en trygg base for alle. Det er også viktig for henne å forstå hvordan hun selv virker på andre.

Kvinnelige rusmisbrukere

Kvinner med alvorlige rusproblemer, store psykiske vansker og karakterforstyrrelser har ofte vært tidlig seksuelt traumatisert og opplevd omsorgssvikt i tidlig barndom (Logen et al., 2006; Briggs et al., 2009).

Evnen til egen beskyttelse og selvregulering kan da bli hemmet. Toleransen for stress blir ofte lav, og kan føre til tap av emosjonell kontroll. Forskning peker på at manglende evne til regulering av følelser er en av de sterkeste langtidskonsekvenser av tidlige traumer, og kan gi varige skader (Logen et al., 2006; Hart, 2011). Den relasjonelle fungeringen blir skadet, og fører til misforståelser, skuffelser og spenninger. Det kan lett oppstå konflikter med andre mennesker, og disse kan føles uforståelige og uforutsigbare for kvinnene. De reagerer ofte med sinne når det oppstår et følelsesmessig kaos i kjølvannet av mellommenneskelige konflikter (Morken et al., 2018).

Følelser som de har vansker med å forstå, blir også vanskelig å regulere. De legger da ofte skylden på andre. De avviser, og blir selv avvist. De blir fanget i et mønster der alt «bare skjer», uten at de har kontroll. De klarer ikke se seg selv fra andres perspektiv, og klarer heller ikke å forstå andres reaksjoner. Dette reduserer evnen til selv å kjenne empati og vise omsorg for andre. De opplever at de ikke fyller rollen som kvinne, og sliter dermed med skamfølelse.

Hvorfor ruser kvinner seg?

Kvinner ruser seg for å mestre vanskene med å regulere indre spenninger og vanskelige følelser (Logan et al., 2006; Morken et al., 2018). Gjennom rusen søker kvinnen å dempe de indre spenningene og følelsen av avmakt, og søker en følelse av likegyldighet. Kvinnen føres inn i en negativ sirkel, der de vanskelige følelsene forsterkes av mangel på egen kontroll og følelsen av avmakt. Over tid vil rusen forsterke de vanskelige følelsene (Morken et al., 2018).

Kvinnene søker frihet fra sitt følelsesmessig kaos, men ender opp med avhengighet av rusmidler for å dempe kaoset.

Når kontakt gir vekst

Kontaktskader og følelsen av å være fastlåst synes å være fellestrekk for alvorlige psykiske vansker og rusproblemer (Wormnes, 1996).

En respektfull, ekte kontakt i en trygg relasjon styrker relasjonen og gir personlig vekst og trivsel hos partene i relasjonene. Når menneskers psykiske og fysiske grenser møter og berører hverandre, opplever vi kontakt på godt og vondt. Hos et sunt menneske vil grensene være fleksible og trygge nok til å ta imot gode og nyttige påvirkninger, samtidig som hun har en tilstrekkelig indre trygghet og beredskap til å avvise og beskytte seg fra påvirkninger som føles vonde og vanskelige. I sterke, nære kontaktøyeblikk der deltakerne blir berørt, oppstår en særlig kontakt som vi kaller for «gylne øyeblikk.»

Med bakgrunn i denne forståelsen fokuserer tiltaket på en dynamisk miljøterapi, der ekte kontakt mellom mennesker er grunnlaget for personlig vekst og utvikling. Her er miljøterapitenkningen lagt til grunn i åpen omsorg. Miljøterapeutene har ansvar for å bygge en trygg, dynamisk relasjon gjennom naturlige møter med beboerne, der relasjonen utvikler seg i daglige kontaktepisoder. I en atmosfære av trygghet og respekt styrker kvinnene kontakten med seg selv og andre. De trener på regulering av følelser, og styrker dermed kompetansen på seg selv.

Miljøterapi

Vi miljøterapeuter har som hovedmål å bidra til en trygg og stabil bosituasjon for kvinnene, slik at de opplever boligen som et hjem. Det styrker deres livskvalitet. Miljøterapi kan her forstås som en fagideologisk tenkning mer enn en spesifikk metode. Miljøterapeutene arbeider etter en humanistisk tilnærming med fokus på å styrke menneskets autonomi og egne ressurser (Lillevik & Øien, 2014). I en terapeutisk relasjon som er stabil og varer over tid, arbeider miljøterapeutene systematisk med å fremme beboernes evne til å reflektere. Hyppige møter mellom beboer og miljøterapeut skal være trygge nok til at samspillet virker utviklende og skaper forandringer i brukernes evne til refleksjon og atferd (Skårderud & Sommerfeldt, 2013). Det skal bidra til en vi-følelse, som er et annet viktig mål. Kvinnene lærer å bekrefte hverandre og å styrke vi-følelsen i kontakten med de andre kvinnene i kvinnefellesskapet. De benytter den kvinnelige kraften til omsorg og forsterkning til det beste for den enkelte og for fellesskapet.

En av kvinnene formulerte sine tanker om fellesskapet slik: «Vi må passe på hverandre, vi er jo naboer». Beboerne viser stadig større ansvar for fellesskapet. Når det for eksempel skal være dugnad, svarer kvinnene «selvfølgelig er vi med, vi må jo gjøre huset vårt klart for våren».

Vi-følelsen er blant annet avhengig av evnen til empati, til å «se» den andre innenfra; se, lytte, forstå og bekrefte, og dessuten ha vilje og interesse for å forstå seg selv og egen atferd sett med den andre personens øyne. Evnen til å reflektere over egen atferd, stoppe opp, se seg selv og den andre i samspillet, er i fokus.

Kontakt og dialog er det viktigste redskapet i samspillet med kvinnene. Vi miljøterapeuter jobber med stressmestring, strukturering, og rydding i kaotiske tanker gjennom dialogen, for at kvinnene kan kjenne bedre ro til å finne nye, gode handlingsalternativer. Kvinnene får hjelp til å sette ord på følelser og tanker, og forstå de vanskelige følelsene. Gjennom denne treningen jobber kvinnene med å oppdage og reflektere over sin egen rolle i konflikter.

Arbeidet består også av individuell veiledning, oppfølging, hjelp og støtte i praktiske hverdagsutfordringer som kvinnene selv definerer. Det kan være å bistå i innkjøp av mat og klær, husarbeid, påminnelser om åpning av post, følge til lege og tannlege. Et mål har vært å styrke kvinnenes identitet og tro på seg selv, fremme kvinnenes egen følelse av frihet og styrke til egen mestring, fremfor å gjøre dem mer hjelpetrengende.

Fysiske rammer

Tiltaket har to fast ansatte miljøterapeuter, to av artikkelforfatterne, som disponerer en av leilighetene i bygget, der kvinnene inviteres til samvær og samtaler. Miljøterapeutene har lagt vekt på at dette området skal oppleves som trygt, og at kvinnene blir tatt imot med respekt og åpenhet. Beboerne vet at når de er på besøk på «kontoret», må de forholde seg til rammer som de vil møte ellers i samfunnet. Beboerne sier ofte at det er godt å komme til et sted der de kan snakke om andre ting enn rus og penger.

Tiltaket er bemannet på dagtid i hverdager. Securitas patruljerer to ganger om natten hele uken. Securitas kan også tilkalles utenom kontorets åpningstid, for innlåsing eller hjelp til å kaste ut gjester.

Vi miljøterapeuter har lagt vekt på at godt naboskap er viktig. Vi tar på alvor og følger opp alle henvendelser fra naboer. I jevnlige samtaler med beboerne snakker vi om hva det vil si å være god nabo. Det er også et hyppig tema på husmøter som tiltaket har en gang i måneden.

Kvinner i et rusmiljø har ofte blitt utsatt for mye vold og overgrep, og sikkerheten for kvinnene har vært viktig i utformingen av tiltaket. I samarbeid med kvinnene er det blitt utarbeidet husregler, som skal gi større trygghet. Alle dørene har fått montert kikkhull, leilighetene har dørtelefon, og hovedinngangsdøren og dørene inn til leilighetene har smekklås. Kvinnene må følge gjestene sine inn og ut, og skal ikke slippe inn andres gjester. Tidvis er det vanskelig for kvinnene å overholde reglene, og personalet har derfor hyppige samtaler om temaet individuelt og i husmøtene.

Miljøterapeutene

Vi to ansatte har sosialfaglig utdannelse, en sosionom og en vernepleier. Vi tilstreber å være forutsigbare, trygge og empatiske med respekt og tro på kvinnene og deres ressurser. En forutsetning for all miljøterapi er god evne til kontakt, med både egne og andres følelser og tanker, og å tåle og kjenne empati for andre mennesker. Styrken til å tåle forskjellighet, og samtidig glede seg over fellesskapet, har vært et mål i arbeidet med kvinnene.

Vi som jobber i tiltaket har en nysgjerrig holdning til å forstå og reflektere over det som skjer i relasjonene. Tiltaket legger stor vekt på å skape så mange kontaktpunkter som mulig i det daglige arbeidet, og her er kontoret et nyttig verktøy. Vi besøker også kvinnene i egen leilighet.

Vi reflekterer aktivt over det som skjer i arbeidet, og hvordan ens egen rolle har vært med å påvirke hendelser. Dette bidrar til å skape energi og læring i arbeidet.

Når vi opplever «gylne øyeblikk», er vi bevisste på å dele disse med hverandre. Det bevisstgjør og bekrefter det gode som allerede er til stede i samspillet,

Når en beboer avviser kontakt, trenger miljøterapeuten metoder, vilje og kraft til igjen å knytte kontakt. Når avmakten hos beboer blir stor, er det viktig at miljøterapeuten ikke overtar problemet eller ansvaret for dette, men i stedet viser respekt for kvinnen, støtter og veileder henne til selv å ta ansvar, og på denne dermed styrke hennes selvtillit.

En liten historie forteller om dette:

En av kvinnene gikk lenge med smerter, og tok ofte kontakt for å fortelle om sin frustrasjon over smertene. De ansatte lyttet til henne, og spurte jevnlig hva hun ville gjøre med plagene. Kvinnen svarte flere ganger at hun ikke hadde tid til å ta tak i dette akkurat nå. Over tid presenterte de ansatte henne for ulike måter å få sjekket smertene. De ga veibeskrivelser og bussruter, men kvinnen uttrykte til stadighet at hun ikke hadde tid til dette, og smertene vedvarte.

Etter et par uker kom kvinnen inn i fellesarealet og fortalte at hun hadde tatt buss, og orientert seg fram til lokalet der hun kunne få hjelp for smertene.

Personalet må tåle at ting ikke alltid skjer i det tempoet de ønsker. Vi må respektere kvinnenes egne prioriteringer så lenge det ikke er til fare for liv og helse. I saker som er viktige for kvinnene, er de ofte løsningsorienterte og handlekraftige. Vårt bidrag er å styrke kvinnenes tro på seg selv, visualisere framgangsmåter, og ha positive forventninger til at dette skal de klare å gjennomføre. Dette er med på å ivareta kvinnenes selvbestemmelse og frihet, og bidrar til å gi dem en følelse av mestring.

Veiledning, kurs og ledelse

Vi opplever det som krevende å stå i daglig kontakt med mennesker som gjennom livets påkjenninger er blitt sterkt relasjonsskadd.

Fra oppstart har tiltaket mottatt regelmessig ekstern veiledning fra klinisk psykolog med erfaring fra rusfeltet. Miljøterapeutene velger temaer de vil drøfte. For oss har veiledning vært svært viktig, fordi denne også setter den erfaringsbaserte læringen i en teoretisk kontekst, med fokus på å oppdage sammenhenger i utfordringene. Veiledningen har også fokus på personlige og profesjonelle utfordringer i et arbeidsmiljø med bare to ansatte.

Veiledning er en viktig faktor for trivsel i arbeidet. Miljøterapeutene trenger regelmessig faglig påfyll. Vi trenger dessuten å reflektere over egne personlige reaksjoner og handlinger i arbeidet. Dette bidrar til større trygghet i arbeidet, som gir et mer stabilt arbeidsmiljø med lavt sykefravær.

Lederne i den kommunale bo-oppfølgingstjenesten har vist god forståelse for de utfordringene en slik kontinuerlig tett kontakt med beboerne gir personalet. De er aktive med å gi veiledning og bekreftelse, og gir anerkjennelse av behovet for faglig oppdatering gjennom kurs og veiledning.

Resultater og utfordringer

I forkant av innflytting hadde flere av kvinnene hatt uforutsigbare og skiftende boforhold. De fleste av kvinnene definerer nå leiligheten som sitt hjem. Prosessen har tatt tid, og ved oppstart tenkte nok ikke kvinnene selv at boforholdet skulle vedvare. Nå pynter kvinnene til høytider og er opptatt av at oppgangen skal representere et hjem med ro og orden.

Kvinnene har fått bedre struktur på hverdagen sin, og har kommet inn i gode rutiner, som for eksempel å kaste søppel, åpne post og betale regninger.

Kvinnene er i større grad opptatt av relasjonene, være god nabo og venn. De lager mat sammen, hjelper hverandre med å handle og viser omsorg ved sykdom.

Kvinnene setter lettere gode grenser, både for seg selv og andre. I egen leilighet er de tryggere på at de selv bestemmer, og klarer å avvise naboer og bekjente når de ikke ønsker besøk.

Etter 10 år med tiltaket ser vi færre rusede gjester og mindre rus på huset. De siste fire årene har personalet ikke mottatt klager fra andre naboer. Ingen av beboerne har dødd.

Personalet har vært stabilt. Det har vært lite fravær, og vi har arbeidet i tiltaket i henholdsvis åtte og sju år. Tydelighet på egen rolle har vært et kontinuerlig og viktig tema i det daglige arbeidet og i veiledning, nettopp fordi vi arbeider så tett sammen med beboerne.

Vi møter også viktige faglige og etiske dilemmaer i arbeidet. Det er utfordrende å se kvinnene ta valg som går på tvers av samfunnets verdier og personalets faglige kunnskap og likevel ikke overstyre beboeren. Det handler om å respektere kvinnens autonomi og egne valg, og tåle forskjellige synspunkter og roller.

Hjelpeapparatet rapporterte før innflytting om sporadisk kontakt og vansker med å få til kontinuitet i arbeidet med kvinnene.

Det har vært viktig å bidra til bedre relasjoner til det øvrige hjelpeapparatet, spesielt Nav, også etter kvinnenes behov.

Økonomi er sentralt i kvinnenes liv, og flere av kvinnene har utfordringer rundt dette, noe som gjør hverdagen deres vanskelig og uforutsigbar. Tiltaket blir bindeledd mellom Nav og kvinnene. Relasjonen til Nav og det øvrige hjelpeapparatet har gjennom tiltaket blitt mer kontinuerlig og sterkere.

Etter ti års erfaring er vår konklusjon at det har vært nyttig å opprette et eget botilbud for kvinner. Vi har ønsket å styrke kvinnenes relasjonskompetanse gjennom kontakt og miljøterapi. Det har gitt større stabilitet, og vi har nådd prosjektets mål.

Vi har jobbet med å forstå kvinnenes følelser og handlinger, mer enn å bare se diagnoser. Dette har vært en nyttig og spennende forutsetning for å gi god hjelp. Vi har et meningsfullt og spennende oppdrag.

Elin Wormnes

Spesialist i klinisk psykologi

e-worm@online.no

Privat

Henriette Audestad

Vernepleier

Privat

Anette Bø Khan

Sosionom

Privat

Referanser

Briggs, C. A. & Pepperell, J.L. (2009): Women, Girls and Addiction. Taylor and Francis Group, NY.

Hart, Susan (2011). Den følsomme hjernen. Tanum forlag.

Lillevik, Ole Greger & Øien, Lisa (2014). Miljøterapeutisk arbeid i møte med vold og aggresjon. Gyldendal Akademisk.

Logan, TK; Walker, R.; Jordan, C.E. & Leukefeld C.G. (2006). : Women and Victimization. APA.

Morken, Katharina T.E., Lossius, Kari & Arefjord, Nina (2018). Uten indre agens, hvordan opplever kvinnelige pasienter med personlighetsforstyrrelse og ruslidelse sine psykologiske vansker, Matrix Tidsskrift, 34 (1) 20–42.

Skårderud, Finn & Sommerfeldt, Bente (2013). Miljøterapiboken. Gyldendal Norsk Forlag AS

Wormnes, Elin (1996): Om å forstå kvinner som ruser seg. Hefte fra Stiftelsen Bergensklinikkene.

27.02.2020
09:29
27.02.2020 09:29

Elin Wormnes

Spesialist i klinisk psykologi

e-worm@online.no

Privat

Henriette Audestad

Vernepleier

Privat

Anette Bø Khan

Sosionom

Privat