Lisbeth Tranberg

Artikkelen er skrevet med stipend fra FO.

Døgnet har 24 timer som vi bruker på arbeid, hvile og fritid. Rundt halvparten av den våkne tiden bruker vi på å være tilgjengelige på arbeidsmarkedet, og resten av tiden har vi andre roller i livet vårt. Jeg har tenkt en del over tiden etter at jeg leste boka «Et liv, en tid, et menneske» av den danske filosofen Mogens Albæk. Her ble jeg utfordret på hvordan jeg deler opp tiden min i arbeidsliv og privatliv. For har vi ikke bare et liv? I denne artikkel ønsker jeg å belyse viktigheten av egenomsorg i utøvelsen av faget og trekke inn teori, så vel som praktiske erfaring. Jeg har arbeidserfaring fra kommunal barnevernstjeneste og jobber i dag som veileder på stiftelsen NOK Agder, senter mot seksuelle overgrep.

Tiden i barnevernet var faglig lærerik, men også krevende i forhold til saksmengde, og tidspress. Den var også utfordrende ettersom jobben i barnevernstjenesten også innebar svært krevende møter med menneskelig smerte. I barnevernstjenesten satte jeg pris videreutdanning og kursing, men det ga også en bismak når det ikke var tid til å ta i bruk denne kunnskapen på best mulig måte. Det som jeg vil fremheve når jeg ser tilbake på tiden i barnevernstjenesten og som hadde en stor betydning, var mine gode kolleger som jeg jobbet med over tid. Barnevernstjenesten preges dessverre av høy turnover på landsbasis (SSB, 2014/18), og vårt kontor var intet unntak. På jobben spøkte vi internt om at vi ikke behøvde bytte jobb for å få nye kolleger.

Gjennom arbeidslivet har jeg lagt ned mye tid og krefter i å utøve faget mitt, men jeg har ikke vært bevisst nok på at jeg også burde prioritert tid til å ta vare på meg selv, og det har hatt omkostninger.

Valg av utdanning og yrke

Et relevant spørsmål å stille seg, er: Hvorfor valgte jeg dette yrket? I første semester på min danske pedagogutdannelse fikk vi i oppgave å skrive en refleksjon rundt dette spørsmålet. Så allerede da fikk jeg en bevissthet og en trygghet for at jeg var kommet på rett hylle.

Men hva var bakgrunnen og motivasjonen for å velge en jobb i barnevernstjenesten og deretter på senter mot seksuelle overgrep? Kanskje handler det om at det kreves en spesiell personlighet for å jobbe med andre menneskers lidelse. (Bang, 2003). Vi som velger å jobbe med dette har ofte en sårbarhet med oss, og det er ikke negativt. Men den må være bevisst og bearbeidet. Og er sårbarheten bearbeidet kan det medvirke til økt forståelse og en nyttig innsikt i møtet med mennesker. Sårbarhet kan for eksempel være en følge av omsorgssvikt, vold eller overgrep. Men mangler vi åpenhet og innsikt, kan det resultere i at vi blir utbrent og at vi ikke greier å utføre en forsvarlig jobb i møte med mennesker.

Isdal skriver at vår samfunnskultur har en lang tradisjon med fortielse av blant annet psykiske lidelser, og at en hjelper som har egne problemer har vært et tabu (Isdal, 2017).

Min erfaring med å snakke om min sårbarhet så vel som mine kollegers i barnevernstjenesten, var svært mangelfulle. Det du har med i ryggsekken preger deg i møtet med mennesker og utøvelsen av faget. Allerede i det første semesteret i utdanningen, skal vi ha fokus på hva det kommende praksisfelt kan utfordre oss på i forhold til våre sårbarheter. At utdannelsesinstitusjonen legger opp til en større åpenhet rundt personlige erfaringer og levd liv, gjør at et nyttig fundament kommer på plass. Kommunene har ansvar for de ansatte i barnevernstjenesten, men jeg tenker ansvaret også ligger hos høyskoler og universiteter for å ruste den enkelte student til å møte praksisfeltet.

Et meningsfullt yrke som berører oss

Når vi velger et hjelpeyrke, tar vi ofte valget tidlig om at vi ønsker et interessant yrke hvor vi kan bidra i menneskers liv; et yrkesliv som er mettet med mening. (Haavik og Toven, 2020).

Jeg har tatt et bevisst valg om å jobbe med sårbarhet så vel som menneskelig smerte. Å jobbe med menneskelig smerte gjør at vi blir berørt, rammet og rystet av det vi jobber med. Vi blir også aktivert, og vi må være klar over at det ikke finnes en av- og på-knapp for våre følelser. (Bang, 2003). Det vil si at det er en utopi at vi kan dele vårt liv i et arbeids- og fritid når det kommer til følelser.

Arbeidet er en eksistensiell og intim del av vårt liv, skriver Albæk, og det griper inn i vår tilværelse og kan gjøre oss syke (Albæk, 2018). I mitt arbeidsliv har jeg erfaringer med søvnløshet, tankekjør, maktesløshet, sorg, frustrasjon og andre ulike symptomer på stress. Det har ført til at jeg tidligere har vært utbrent i en periode.

Utbrenthet defineres ofte som en langvarig arbeidsrelatert stressreaksjon som vanligvis gir både psykisk og fysiske plager. I mange tilfeller er dette resultatet av en prosess som har pågått i flere år, og som vanligvis begynner med tretthet, spenningstilstander og muskelsmerter. Utbrenthet er en normal reaksjon på stress, og ikke en diagnose. Det finnes ingen klar definisjon på hva utbrenthet er. Derfor er det heller ikke mulig å si nået om definisjon på hva utbrenthet er. Derfor er det heller ikke mulig å si noe om hvor vanlig det er. (www.nhi.no).

Viktig å stoppe opp

Er vi gode til å stoppe opp i løpet av arbeidsdagen, og kjenne ordentlig etter på hvordan situasjoner i møte med menneskelig smerte påvirker oss følelsesmessig. Hvordan har jeg det?

Jeg må erkjenne at jeg tidligere ikke var spesielt oppmerksom på å stoppe opp å kjenne etter, og det har handlet om manglende oppmerksomhet og til tider en travel hverdag med lite rom for å kjenne etter. Et jobbskifte til en annen arbeidshverdag med andre tidsrammer, samt større bevisstgjøring av min rolle i utøvelse av faget, har ført til at jeg i dag stopper opp.

Som hjelpere treffer vi mennesker som har emosjonell smerte. Hvordan påvirkes jeg i dette møtet? Vi har vår egen historie og sårbarhet. Vi går alle gjennom stormer i livet, som for eksempel å miste en i nær relasjon, et samlivsbrudd og sykdom. Vi er bare mennesker.

Emosjonsfokusert terapi (EFT) konkretiserer hvordan våre følelser er fundamentet for opplevelse, og ingen av de opplevelser vi har er fri for følelsesmessig fargelegging av opplevelser. (Stiegler, 2015). Våre emosjoner spiller seg ut i kroppen som kroppslige sansninger, både som et behag så vel som et ubehag. I omtalen av følelser tenker vi oftest på våre kroppslige signaler som en klump i magen. Tårer som presser på, og sommerfugler i magen. Ut fra teorien i EFT kan vi mennesker dele våre emosjoner inn i primære og sekundære. Primære er en direkte reaksjon på det som skjer i ens omgivelse, sekundære er den reaksjon som kommer etter vår primære reaksjon og som kan fortelle oss om våre behov. Emosjoner er menneskenes grunnleggende drivkraft.

Hvordan lære om selvivaretagelse?

Å lese en bok om selvivaretagelse eller delta på et foredrag om temaet, er ikke nok, ifølge Isdal. En bevisstgjøring av selvivaretagelse må sammenlignes med grundig militærtjeneste hvor vi drilles med øvelser, sjekk av våpen og hvor en feil kan handle om liv og død. «En ustelt soldat kan bli en svag soldat» (Isdal, 2017, s. 239). Jeg kjenner ikke igjen «drillingen» i inngangen til mitt arbeidsliv.

Vi tar et valg når vi velger yrke, og jeg har hatt meningsfulle år i barnevernstjenesten og fått opparbeidet meg en erfaring som jeg ikke vil ha vært foruten. Men erfaringen gjorde meg også bevisst på hvor viktig det er å se hvordan arbeidshverdagen påvirker oss. Vi er forskjellige, og vi har ulike behov når det kommer til selvivaretagelsen, men det viktigste er at vi stopper opp og kjenner på hvordan jobben påvirker oss.

«Det daglige kan bli som vanndråper som faller på en stein. Det merkes ikke engang. Men når dråpen faller på sammen sted dag etter dag, år etter år? Da vil den etter hvert sette et varig merke.» (Isdal, 2017, s. 46).

Omsorgstrøtthet

Å jobbe med menneskers smerte og menneskers traumer kan gi omsorgstrøtthet, også kalt compassion fatigue, medfølelsesutmattelse. At vi lever tett på menneskers lidelser gir reaksjoner. Vi kan få symptomer så vel som reaksjoner, og dette kan defineres som sekundær traumatisering eller vikarierende traumatisering. Vikarierende traumatisering inkluderer tre forhold i «smitteprosessen» og som er gjeldende for de som blant annet jobber med vold og overgrep i daglig praksis. De tre forholdene er:

• Fagpersoner arbeider i nær relasjon til traumatiserte mennesker.

• Fagpersoner arbeider i en spesifikk kontekst.

• Reaksjoner må forstås i lys av konstruktivistisk selvutviklingsteori.

(Søftestad, 2018 s. 201).

Konstruktivistisk selvutviklingsteori er en teori som baserer seg på objektrelasjonsteori, interpersonlig terapi, egopsykologi, og har sitt opphav i det meste av psykoanalytisk behandling.

Manglende ivaretakelse kan ha alvorlige konsekvenser, og små drypp kan gi oss et varig merke, og det er en tung og lite lystig erkjennelse.

Selvivaretagelse er en nødvendighet, men det er nytteløst å gjøre dette til individets ansvar. Vi må se dette i et systemperspektiv hvor kollegaer, ledere og systemet rundt må ivareta den enkelte ansatte. (Haavik og Toven, 2020)

I arbeidsmiljøloven står det følgende: Arbeidsgiver skal blant annet sørge for at arbeidstaker beskyttes mot forhold som kan gi fysisk og psykisk plager. (Arbeidsmiljøloven, 2005, §1-1 s, 36).

Å beskytte er en arbeidsgivers ansvar, og det er først og fremst opp til lederen å prioritere en god ivaretakelse av den enkelte i arbeidshverdagen. Det krever innsikt og forståelse så vel som en erkjennelse av hvordan jobben kan påvirke den enkelte. Min erfaring er at ledelsen kan legge til rette, og at de ofte tar det juridiske ansvaret. Men arbeidsmiljøet er ikke kun avhengig av ledelsen. Kulturen på arbeidsplassen er også viktig, hvordan kulturen er for å ta vare på den enkelte, og hvordan kollegene tar vare på hverandre.

Rollen som kollega er sammensatt med en profesjonell og en privat side hvor begge deler er viktig for et godt arbeidsfellesskap. Mange forteller at kollegene er den viktigste grunnen til at de trives i en krevende jobb (Haavik og Toven, 2020). Jeg mener også du har et individuelt ansvar for selv å være bevisst på å være en god kollega, og en bevissthet rundt hva du kan bidra med i et fellesskapet. Et godt kollegialt fellesskap er en utrolig viktig del av en profesjonell utrustning.

Konkrete grep for å ivareta seg selv

Det første er at jeg må erkjenne at det har omkostninger for meg å utøve faget mitt. Jeg må kunne se sammenhengen mellom mine reaksjoner som jeg får i jobben, reaksjoner som er normale når jeg jobber med menneskers smerte. Ser jeg sammenhengen kan jeg også ta konkrete grep for å forebygge konsekvensene. Men hvilke konkrete grep? Jeg må begynne helt grunnleggende med basale behov og ta valg som å prioritere god ernæring, rutiner for søvn og faste rammer rundt fysisk trening. Jeg sykler til og fra jobb, et valg for fysisk trening som også gir påkobling og avkobling. Det er viktig å markere sin private tid og sin profesjonelle tid med ritualer. Min rutine når jeg kommer hjem fra jobb, er å skifte klær når jeg kommer inn døra. Min tid skal brukes bevisst, og ett valg er å ikke bruke tiden på noe som minner mye om jobb. Så vel som å skape rom for å treffe og være sosial med andre mennesker som ikke jobber innen samme fag som deg, det gir pusterom. (Isdal, 2017)

Arbeidsdagen kan legges opp bevisst. Du kan ha ritualer som påkobler deg jobben, for eksempel en kaffekopp med kolleger som en start på arbeidsdagen. Eller som jeg gjør, å starte hver mandag før jobb med et bad i sjøen med to andre kollegaer, året rundt.

Min typiske arbeidshverdag på NOK Agder består for det meste av samtaler, maks fire pr. dag. Det er viktig å ikke strekke strikken for langt og ha en bevisst holdning til dette blant kolleger og ledere.

Et pusterom mellom samtalene viktige, og en refleksjon om at de tyngste samtalene ikke skal legges på en fredag før helga.

Jeg må ta et bevisst valg om å stoppe opp og kjenner etter. Jeg må være modig og ha en åpenhet rundt at jeg blir berørt i ulike menneskemøter på jobb, og ikke gå alene med dette. Det skal ikke være prestisje i å måtte tåle mest. Den kulturen vi har på jobb i forhold til åpenhet er også mitt ansvar. Jeg må også bidra med tanke på å være ivaretakende overfor mine kolleger.

Hvordan ledelsen kan tilrettelegge

Jeg nevnte tidligere at ledelsen bør legge til rette for at vi har gode rammer for å forebygge for eksempelvis omsorgstrøtthet. Det bør være vilje og erkjennelse hos leder for viktigheten av å prioritere å forebygge gjennom ivaretakelse. Her vil jeg fremheve veiledning som en veldig viktig faktor i ulike former. Pr. i dag har vi tilrettelagt for intern så vel som ekstern veiledning på NOK Agder, kollegaveiledning en gang i måneden hvor vi deler positive erfaringer fra samtaler og hvor vi kan drøfte aktuelle saker ut ifra metoden reflekterende prosesser. Vi har ekstern profesjonell veiledning med en EFT-terapeut, hvor vi tar utgangspunkt i noe som har berørt oss som veileder i samtaler, og dette gjøres også sammen med kolleger. Både den interne og eksterne veiledningen bør være regelmessig, uansett hvor travel hverdagen er, og jeg vil påstå at det er forebyggende. Hos oss har daglig leder en åpen dør, og jeg tror det medvirker til å øke tryggheten ved å se at leder er til stede. At vi har tillitsvalgt og verneombud er viktig, og det gir rom for kontinuerlig å vekte gode tilrettelagte rammer for ivaretakelsen i samarbeid med ledelsen.

Vi har morgenmøte hver mandag av en halvtimes varighet, i tillegg til mandagsmøte en gang i måneden, av cirka tre timer. Ut over det, avslutter vi fredagen med kos en time hvor vi har en god og positiv avslutning av uka, gjerne med litt godt til kaffen. Å ha faste treffpunkter medvirker til trygghet og kollegialt fellesskap og opprettholder den profesjonelle utrustningen.

At det er en positiv holdning fra ledelsen så vel som en plan for at gi rom for at hver enkel ansatt får faglig påfyll med dagskurs og videreutdanning, er en motivasjon. Det bør være et arbeidsmiljøkrav at krevende jobber bør ha tydelige rammer for veiledning og debrifing. Hvis du søker jobb et sted hvor dette ikke er gjeldende, bør du takke nei til jobben (Isdal, 2017).

Vi har bare ett liv. Og det er et personlig ansvar å ta bevisste og gode valg i forhold til egenivaretagelse i livet, men dette kan ikke gjøres alene. For skal vi skal lykkes, må vi ha med kolleger og ledelsen også.