Colourbox

Det er bedre å rote litt med systemet enn å systematisere rotet

Som arbeidstakere er vi opptatt av å forholde oss til systemet vi jobber innenfor. Men de vi jobber med har ikke den samme interessen. Det er vanskelig for dem å forstå hvorfor noen som sier de bryr seg og skal hjelpe, plutselig ikke er tilgjengelig etter klokka 16.00.
23.08.2021
09:18
23.08.2021 09:40

Uteseksjonen i Trondheim utarbeidet i 2020 en HKH-rapport (Hurtig kartlegging og handling) ved navn «Noen å hate». Målet var å kartlegge ungdomsmiljøet i byen vår med fokus på jenter som utøver vold og annen kriminalitet. Denne teksten handler ikke primært om HKH-rapporten, men tar utgangspunkt i noen av funnene kartleggingsteamet gjorde.

Som den som skrev rapporten satt jeg igjen med mange spørsmål når intervjuer, funn og handlingsplan var systematisk presentert i rapports form. Jeg ble enda mer opptatt av systemene vi jobber i og nysgjerrig på hva vi forventer når vi arbeider på den måten vi gjør. Hva er for eksempel et «godt resultat» med utgangspunkt i det systemet vi jobber innenfor? Eller hvordan planlegger vi å hjelpe de som «faller utenfor» når vi virker mer opptatt av å tilpasse brukerne til systemet, enn å tilpasse systemet til brukerne? Det er ikke nødvendigvis en nyhet dette at vi daglig bidrar til å opprettholde et system hvor ikke alle får plass. Men det er verdt å undre seg over hvorfor vi tilsynelatende ikke ønsker å gjøre noe med det. Vi har valgt å være hjelpere og det å hjelpe forutsetter at vi lytter til dem som trenger hjelp.

Dersom du som leser anser deg for å være en hjelper og svarer «nei» på noen av de kommende overskriftene, er mitt håp at du kan se på hva og hvordan du kan bidra til at vi begynner å omsette det vi hører, til reelt endringsarbeid.

Hurtig kartlegging og handling (HKH) er en tilnærming som er basert på Verdens helseorganisasjons Rapid Assessment & Response (RAR), en metode for rask kartlegging av helseproblemer og identifisering av behov for tiltak. Den er bearbeidet og tilpasset til sosialfaglig arbeid i Norge av Kompetansesenter rus – vest Bergen.

Starter vi tidlig nok?

Et av de første funnene som blir nevnt i rapporten, er forskjellen på hvordan målgruppen og hjelpeapparatet ser på det å avdekke behov for hjelp. Jentene vi snakket med, fortalte at de i lange perioder kunne «gjøre som de ville» uten reaksjoner. Fra skulking på skolen til rusbruk, fra vold til vinningskriminalitet.

Jentenes syn på den aktiviteten de drev med var at dette var uttrykk for at de ikke hadde det bra, samtidig som de hadde en opplevelse av at ingen kunne hjelpe. Gjerne med utgangspunkt i tidligere erfaringer hvor hjelpeapparat hadde henlagt saker, gitt lovnader som ikke ble holdt eller at de satt igjen med en opplevelse av at de uansett ikke fikk konsekvenser. Jentene påsto at det burde være mulig å se at de ikke hadde det bra, uten at det skulle være nødvendig å si det rett ut. Hjelpeapparatet på sin side mente at det ofte var jentenes evne til å skjule som var grunnen til at utfordringer i livene deres ikke ble avdekket, inntil handlingene ble så alvorlige at manglende inngripen ikke lenger var et alternativ. Da ble gjerne politi involvert, de kunne bli utestengt fra klubb og/eller skole eller i ytterste konsekvens bli plassert utenfor hjemmet.

Fritar det at jentene er gode til å skjule aktivitetene sine oss som hjelpere ansvaret for å hjelpe? Jeg synes også vi kan spørre oss selv hvilken hjelp vi tilbyr når aktiviteten deres blir så alvorlig at vi må koble inn politi eller plassere barn utenfor hjemmene sine. Er mer straff løsningen på en atferd som er forankret i dårlige oppvekstvilkår? Fra vi er barn tilhører de aller fleste av oss arenaer hvor vi finner voksne som bryr seg om barns beste. Grunnskole, fritidsklubb og idrettslag for å nevne noen. Tidlige tegn på negativ utvikling, negative oppvekstvilkår eller traumatiske hendelser skal være mulig å se. Ser vi tegnene uten å handle? Er det mangel på kompetanse til å vite når og hvordan vi skal gripe inn? Hva skjer i tiden fra barnet viser de første små eller store signalene på at de ikke har det bra, til de etterhvert får en så kraftig atferd at hjelpeapparatet må bli brannslukkere heller enn forebyggere?

Samarbeider vi på en god måte?

Etter hvert som intervjuene gikk mer i dybden på hvordan hjelpeapparatet jobber ble det blant annet framhevet en opplevelse av manglende informasjonsflyt og flere tilbakemeldinger om at det ofte ble gjennomført møter uten at disse munnet ut i konkret handling.

Å dele informasjon er viktig når man samarbeider. Samtidig er kanskje ikke all informasjon like viktig å bruke tid på. Dette kan utgjøre forskjellen på møter som fører til konkret handling og ikke. Slik det er i dag når ulike tjenester snakker sammen virker fokuset ofte å være på å utveksle informasjon om hvem som gjør hva. Hvem har mandat til det ene og hvem har ikke mandat til det andre? Hvem har ansvaret og hvem vil ikke ha det? Men er det også rom for at ulike tiltak, med all den kompetansen dette medfører, sammen vurderer hva som er til det beste for ungdommen? Dagens praksis bærer preg av at hver enkelt tjeneste prioriterer å rapportere om hva de synes er best, men med utgangspunkt i den kunnskapen bare de sitter på. Så hvor stor plass får barnets stemme kontra barnets uttrykk når uttrykk muligens vurderes og forstås ulikt avhengig av hvem man snakker med? Hvordan vurderer for eksempel politiet ei jente som utøver vold kontra en sosialarbeider? Kan det tenkes at når hjelpeapparatet samles for å dele sine synspunkter og argumentere for sine arbeidsmetoder, uten nødvendigvis å bli enig om en felles vei framover, så er det jentene som taper i form av motstridende beskjeder og reaksjoner avhengig av hvem hun møter neste dag?

Er vi tilgjengelige nok?

Et punkt som kom tydelig fram som en suksessfaktor i kartleggingen var det jentene beskrev som tilgjengelighet. Det å være til stede eller kontaktbar når jentene hadde mest behov, eller det å yte hjelp også utenfor «normal» arbeidstid. Tilgjengelighet fra hjelpeapparatet styres som oftest av arbeidstid og rammer. Få ansatte gis mulighet til å være fleksible utenfor såkalt normal arbeidstid og enda færre gis mulighet til å handle utenfor de rammene som er satt. Individuelle forskjeller og behov kan slik sett kun hensyntas inntil en viss grad. I praksis gjør dette at den målgruppen som ble intervjuet i stor grad ikke gis muligheten til å motta den hjelpen de har behov for.

Som arbeidstakere er vi opptatt av å forholde oss til systemet vi jobber innenfor. Men de vi jobber med har ikke den samme interessen. Det er for mye å forvente at ei jente som knapt klarer å forholde seg til skole, fordi livet hennes er forstyrret av alle mulige problemer hun ikke rår over, skal klare å stille til en fastsatt avtale to uker fram i tid. Det er også vanskelig å forstå hvorfor noen som sier de skal hjelpe og som bryr seg, plutselig ikke er tilgjengelig etter klokka 16.00. Når vi jobber så mye i kulissene, i møter og i datasystemer, med interne rutiner og dokumentasjon slik at systemet holdes i gang, hvor tilgjengelig gjør vi oss da egentlig for dem vi skal hjelpe?

Er vi kompetente nok?

En annen suksessfaktor beskrevet av jentene var tålmodighet. «Å stå i det» over tid var det som ofte dannet grunnlag for å komme i posisjon og videre yte god hjelp. Hjelpeapparatet på sin side snakket om viktigheten av anerkjennelse og beskrev en målgruppe som følte seg avvist fra «det øvrige samfunnet». Det var viktig at de fikk en følelse av tilhørighet. Paradoksalt nok fortalte jentene at de ofte følte seg avvist av de samme menneskene som skulle yte hjelp. Om hjelpere som nettopp ikke klarte å «stå i det». Så hva er det som skjer i hjelpeapparatet når målgruppen og hjelpeapparatet begge i stor grad har like beskrivelser og oppfatninger av hva det er som skal til, men likevel ikke klarer å hjelpe på en god måte? Er vi enige med jentene om hva som ligger i begrepet anerkjennelse og tålmodighet? Er vi enige oss imellom om hva som ligger i disse begrepene?

Å sitere fagbøker eller google hva disse begrepene betyr kan vi alle få til. Men poenget er vel at opplevelsen av anerkjennelse og tålmodighet til syvende og sist vil være individuelt. Derimot kan man løfte spørsmålet om vi som hjelpere er gode nok til å legge ansvaret på oss selv. Når vi opplever å ikke komme inn på ungdommen eller når «jenta ikke nyttiggjør seg tiltaket», tør vi å si at det er vi som ikke fikser det?

Når vi ikke gjør oss tilgjengelig eller ikke klarer å «stå i det», virker det for enkelt å skylde på systemet. Som jeg har vært inne på ligger det mange føringer for hvordan ulike tjenester skal og kan utføre sitt arbeid. Disse kan nok tidvis stå i veien. Men også innenfor de gitte rammene kan det virke som det ligger visse begrensninger for hvor godt vi klarer å anerkjenne og ha tålmodighet i møte med den enkelte. Handler dette om arbeidskultur? Om kunnskap? Dreier det seg rett og slett om mangel på engasjement?

En mulig vei framover

Det er liten vits i å rette skyts og belyse problemer uten å i det minste ha vurdert mulige løsninger. Vi jobber som nevnt hardt for å få bestemte målgrupper til å passe inn i ulike systemer. Systemer som primært ser ut til å ivareta arbeidstakers rettigheter og behov. Når noen faller utenfor er vi tidvis også freidige nok til å legge skylden på dem selv. Min påstand er at vi ikke jobber hardt nok for å tilpasse systemet til de vi skal hjelpe. Det er naturligvis en stor jobb å endre organisatoriske strukturer og rammer. Men vi må også være bevisst det vi kaller kultur. De uskrevne reglene, holdningene til hver enkelt av oss, interne grupperinger, det uformelle på arbeidsplassen. Å endre en arbeidskultur kan være minst like krevende som å endre de formelle rammene. Disse kan være like utfordrende å endre ovenfra og ned som fra bunnen og opp. Men noen må begynne. Kanskje er disse «noen» oss som treffer jentene på gata. Kanskje er det dem som leder neste samarbeidsmøte. Det kan være enhetslederen som vurderer hvordan den ønsker å praktisere lederskapet sitt.

Eller det kan være politikerne som kan skape økonomiske spillerom og legge føringer for ulike arbeidsgrupper. Uansett hvem «noen» er må de velge å lytte. Og minst like viktig; de må omsette det de hører til reelt endringsarbeid.

Chris Branem

Privat

Prosjektleder og miljøterapeut ved Uteseksjonen i Trondheim. Utdannet førskolelærer med videreutdanning innen rådgivningsvitenskap. Erfaring fra ungdomsskole/klubb, pedagogisk leder i barnehage og barnevern.

23.08.2021
09:18
23.08.2021 09:40

Chris Branem

Privat

Prosjektleder og miljøterapeut ved Uteseksjonen i Trondheim. Utdannet førskolelærer med videreutdanning innen rådgivningsvitenskap. Erfaring fra ungdomsskole/klubb, pedagogisk leder i barnehage og barnevern.